av Arnulf Øverland.
Menneskebarnene bygger,
de bygger og river ned,
og finner i murenes skygger
ikke et blivende sted.
Og mannen pløier og harver
og håper på neste år;
men der var hetere farver
over hans ungdoms vår.
Han sanker i hus og høster
sitt korn og sin kunnskaps frø.
Det både engster og trøster:
En gang skal vi alle dø.
Og barnene leker og strider
den lange livsens dag.
Og inn i din nye tider
bærer de gammelt nag.
Og mannen elsker og favner,
og midt i sin lykkes rus
er der en ting, han savner:
et rum er tomt i hans hus.
Og mennesket forsker og søker
i stjerner og hav og jord;
han gransker i lærde bøker
og finner gyldne ord.
Og menneskeslekten drømmer
om ting, den aldri når.
Og vannene bruser og strømmer,
og bare bjergene står.