Klovnen: Michel Houellebecq



Michel Houellebecq er Frankrikes største forfatter for øyeblikket. Han er en forfatter jeg er nokså fascinert av, en jeg gleder meg til å lese fremtidige romaner av og en jeg svært gjerne ville skrevet mye mer om — dersom jeg forstod litt mer og hadde litt bedre tid. Her er simpelthen et forsøk på å forklare hvorfor jeg er så fascinert av hans romaner.



Houellebecqs inspirasjonskilder


Blant Houellebecqs forbilder finnes flere interessante tenkere og forfattere.

I 1991 skrev Houellebecq boken H. P. Lovecraft: Contre le monde, contre la vie, en monografi om den amerikanske forfatteren Howard Philips Lovecraft. Han kaller dette sin første roman. Her prises Lovecrafts nihilisme og hans presise forståelse av grunnlaget for sin samtids rasisme: Frykt. Som en ivrig leser av Balzac vedkjenner Houellebecq seg ikke Lovecrafts forakt for realisme.


Ved siden av Lovecraft er sosiologen Auguste Comte og filosofen Arthur Schopenhauer to viktige tenkere for Houellebecq. Henholdsvis en suicidal positivist og en pessimist som, ifølge Nietzsche, spiller livsbejaende toner på fløyten sin hver ettermiddag (BGE, §186). Som dem er Houellebecq litt paradoksal. Selv om han er både kynisk og pessimistisk er det for simpelt å kalle han en reinspikka nihilist. Han har ikke bare spleen. Det finnes også, i hans romaner, ideer om teknologi og Schopenhaueriansk askese som i alle fall avslører en fascinasjon overfor disse tingene — om ikke en optimisme. I det henseende er La Possibilité d'une île (2005) og Les Particules élémentaires (1998) spesielt relevante.


Det er muligens en triviell bemerkning at Houellebecq, som alle andre, har flere sider. Men jeg klarer ikke helt å riste av meg fascinasjonen for sammensetningen spleen og idealisme hos Houellebecq. Jeg minnes hvordan Barbara Johnson beskriver disse forholdene hos Baudelaire: han har en slags poetens «duplisitet», noe «oxymoronsk» over seg. Charles Baudelaire er enda en av Houellebecqs dekadente forbilder. Og hovedpersonen i La Possibilité d'une île, den politisk ukorrekte komikeren Daniel, sammenlikner seg selv med Baudelaire når det gjelder forholdet mellom det onde, eller vemmelige (méchanceté) og det latterlige.


Om det latterlige og om poetens «duplisitet» er det interessant å se hva Baudelaire selv har å si. Dette har han sagt om kunstnernaturen i essayet De l’essence du rire (1855): «Kunstneren er en kunstner fordi han er dobbeltsidig og fordi han ikke er uvitende om noen av fenomenene som utgjør hans dobbeltsidighet» (min oversettelse). Houellebecq er vemmelig og morsom, kynisk og sentimental, et slags geni bak skrivepulten og en slags klovn foran kamera.


Så gjenstår Baudelaires krav om selvinnsikt. Her er romanen La carte et le territoire fra 2010 spesielt interessant. Tittelen er for øvrig hentet fra Jean Baudrillards Simulacres et Simulation (1981). I romanen får hovedpersonen, som er portrettmaler, i oppdrag å møte og male den kjente, franske forfatteren Michel Houellebecq. Møtet med forfatteren viser at Houellebecq besitter både selvinnsikt og selvironi.



Provoserende, aktuell, profeterende


I Houellebecqs seneste roman, Soumission, spår han en nær fremtid, nærmere bestemt i 2022, hvor partiet La Fraternité musulmane, et muslimsk parti, på demokratisk vis kommer til makta i Frankrike. Boka vakte ekstra oppmerksomhet da den ble utgitt samme dag som skytingen hos magasinet Charlie Hebdo. Hovedpersonen mister jobben som litteraturprofessor når Sorbonne, med resten av universitetene, stenges. Han fortviler over kristendommens og Vestens manglende motstandsdyktighet. For selv om Houellebecq har nok av negative ting å si om Islam, er det stadig vesten som virkelig får gjennomgå. Sett i forhold til den moderne vesten, slik Houellebecq beskriver den, virker ikke Islam — med sin strenge seksuelle moral (for kvinner), sin brorskapsfølelse, og tradisjonalisme — som noe dårlig alternativ. At boken provoserer er ingen overraskelse, om at den er aktuell hersker ingen tvil. Også i boken Plateforme fra 2001 beskrives et terrorangrep som var svært likt Bali bombingene året etter. Her kommer angrepet som represalie mot sexturismeindustrien i Thailand.


Et viktig element i Houellebecqs dystre beskrivelse av Vesten er nettopp seksualmoralen. I romanen Extension du domaine de la lutte fra 1994 beskriver han hvordan den seksuelle frigjøringen har ført til en kommersialisering av seksuelle relasjoner. Ikke bare i form av den førnevnte sexindustrien, men også i hverdagslivet og på arbeidsplassen. Problemet er vedvarende gjennom hele forfatterskapet. Og de som ikke lykkes på dette markedet? Dette markedet har sine «tapere», som alle andre konkurransestyrte, frie markeder. I Extension du domaine de la lutte følger vi en slik person, en person man den siste tiden kunne bli fristet til å kalle en «proto-incel». Se f.eks Adam Kirsch’ artikkel om nettopp dette (https://www.nytimes.com/2018/07/12/books/review/michael-houellebecqs-sexual-distopia.html).


Presidentvalget 2022 er ikke det lengste inn i fremtiden Houellebecq har våget å spå. I La Possibilté d’une île følger vi ikke bare komikeren Daniel, men også Daniel 25, en klone av Daniel som lever to årtusener inn i fremtiden. I det årtusenet har de forsøkt å løse de seksuelle problemene på en helt annen måte.



Fryktelig og latterlig


Sist men ikke minst lar jeg meg underholde av Houellebecqs paranoia, vulgaritet og kynisme. Jeg ler, jeg rødmer. Kall meg gjerne barnslig, men jeg synes mye av det er ustyrtelig morsomt. Selv det mest melankolske blir tragikomisk; igjen tenker jeg på dobbelthet. Der sitter han: en kåt, alkoholisert, misogynistisk og mildt rasistisk franskmann, han skriver om vestens selvmord og universets meningsløshet, og hva gjør jeg? — Jeg ler! Ikke spør meg hvorfor, det tør jeg ikke svare på.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no