top of page

Min kone på skjermen

av Håkon Strand Bølviken.


I en liten leilighet, hvor solen sjeldent tittet inn og støyen fra romfergene ofte ødela nattesøvn og sjelefred, bodde det en gammel mann ved navn Åge. Åge følte selv at den lille leiligheten var altfor stor for han å bo i helt alene, nå som hans kone, Sylvia, hadde gått bort.


Men Åge hadde heldigvis noe, når veggene ble for store og ekkoet fra hans skritt for høyt, som kunne redde ham. En maskin som hadde kostet Åge og Sylvia alt de hadde hatt av penger, og som nå stod langs med langveggen i stuen: En skjerm som en liten TV, men med maskindeler, ledninger og knapper sprutende ut så skjermen virket så liten ut som et frimerke i forhold. I denne maskinen var nå Sylvia.


Det var allerede mer enn førti år siden maskiner hadde blitt i stand til å laste opp og simulere hjerner, noe som gjorde det mulig for mennesker å digitalisere seg selv. Denne utrolige oppfinnelsen hadde, forståelig nok, ført til del samfunnsomveltninger. I århundrer hadde man snakket om hvordan den menneskelige sjel var noe opphøyd, noe maskiner aldri kunne etterlikne – det vil si helt til en gruppe overarbeidede forskere, for slitne til å filosofere over slikt, klarte å motbevise hele denne barnslige fantasien. De tjente naturligvis litt penger på det også. Det hele var et hardt slag for menneskeheten, som likevel fortsatte å trøste seg med tanken om at maskiner ennå ikke kunne etterlikne menneskets nyrer, og at dette viste hvor magiske og utrolige vi alle fortsatt er.


Og nå hadde altså dette utrolige produktet endelig kommet i en billigversjon, tilgjengelig også for de lavere klasser. Og der var Sylvia, på skjermen, med alle minnene og samme personlighet som hun hadde hatt da hun lå i sykehussengen og de hadde sagt farvel for siste gang.


«Hvordan gikk det, Åge?» spurte Sylvia idet Åge kom inn døren.


«Ååå, det gikk som det gikk. Jeg tenkte jeg skulle komme tilbake litt raskt, så du ikke følte deg alene. Det var ikke mange i parken, uansett.» Åge satte ned en sekk fylt med pensler, maling, en palett og annet maleutstyr.


«Du må ikke tenke på det, da. Jeg kan være alene litt. Skulle du ikke gå ut og møte noen av de i parken? Var det ingen der?»


«Å, det var nok av folk, selv gamlinger som meg. De satt og snakket med hverandre og det var ikke noe rom for meg. Så jeg satte meg for å male i stedet.»


«Men du har jo ikke malt.»


Åge senket hodet, men sa ingenting.


«Kjære, da,» sa Sylvia. «Du kan ikke bare sitte her inne og bare snakke med en skjerm resten av livet. Du må finne noen andre og snakke med.»


«Jada, men ikke nå. Så lenge jeg har deg, Sylvia, så går det fint. Se her, så skal jeg male noe.»


<