Min kone på skjermen

av Håkon Strand Bølviken.


I en liten leilighet, hvor solen sjeldent tittet inn og støyen fra romfergene ofte ødela nattesøvn og sjelefred, bodde det en gammel mann ved navn Åge. Åge følte selv at den lille leiligheten var altfor stor for han å bo i helt alene, nå som hans kone, Sylvia, hadde gått bort.


Men Åge hadde heldigvis noe, når veggene ble for store og ekkoet fra hans skritt for høyt, som kunne redde ham. En maskin som hadde kostet Åge og Sylvia alt de hadde hatt av penger, og som nå stod langs med langveggen i stuen: En skjerm som en liten TV, men med maskindeler, ledninger og knapper sprutende ut så skjermen virket så liten ut som et frimerke i forhold. I denne maskinen var nå Sylvia.


Det var allerede mer enn førti år siden maskiner hadde blitt i stand til å laste opp og simulere hjerner, noe som gjorde det mulig for mennesker å digitalisere seg selv. Denne utrolige oppfinnelsen hadde, forståelig nok, ført til del samfunnsomveltninger. I århundrer hadde man snakket om hvordan den menneskelige sjel var noe opphøyd, noe maskiner aldri kunne etterlikne – det vil si helt til en gruppe overarbeidede forskere, for slitne til å filosofere over slikt, klarte å motbevise hele denne barnslige fantasien. De tjente naturligvis litt penger på det også. Det hele var et hardt slag for menneskeheten, som likevel fortsatte å trøste seg med tanken om at maskiner ennå ikke kunne etterlikne menneskets nyrer, og at dette viste hvor magiske og utrolige vi alle fortsatt er.


Og nå hadde altså dette utrolige produktet endelig kommet i en billigversjon, tilgjengelig også for de lavere klasser. Og der var Sylvia, på skjermen, med alle minnene og samme personlighet som hun hadde hatt da hun lå i sykehussengen og de hadde sagt farvel for siste gang.


«Hvordan gikk det, Åge?» spurte Sylvia idet Åge kom inn døren.


«Ååå, det gikk som det gikk. Jeg tenkte jeg skulle komme tilbake litt raskt, så du ikke følte deg alene. Det var ikke mange i parken, uansett.» Åge satte ned en sekk fylt med pensler, maling, en palett og annet maleutstyr.


«Du må ikke tenke på det, da. Jeg kan være alene litt. Skulle du ikke gå ut og møte noen av de i parken? Var det ingen der?»


«Å, det var nok av folk, selv gamlinger som meg. De satt og snakket med hverandre og det var ikke noe rom for meg. Så jeg satte meg for å male i stedet.»


«Men du har jo ikke malt.»


Åge senket hodet, men sa ingenting.


«Kjære, da,» sa Sylvia. «Du kan ikke bare sitte her inne og bare snakke med en skjerm resten av livet. Du må finne noen andre og snakke med.»


«Jada, men ikke nå. Så lenge jeg har deg, Sylvia, så går det fint. Se her, så skal jeg male noe.»


Og den kvelden malte Åge et nydelig bilde, et bilde hvor han og Sylvia satt sammen skulder mot skulder, og han og kona hans på skjermen lo og pratet helt til de få lampene i leiligheten ikke lenger greide å gjøre stand mot mørket, og Åge gikk til sengs.


Neste dag gikk Åge til butikken. Der stod det to gamle menn og pratet utenfor, tilbakelent på en gammel trebenk og Åge gikk mot dem og prøvde å tenke på noe å si. Akkurat i det han kom på noe — «Hei» — snublet Åge i sine egne sko og nærmest falt over den ene mannen. Forskrekket og flau løp han hjem.


Ettersom dagene gikk var Åge mindre og mindre ute. Han ble i stuen og snakket med Sylvia, og det minnet om tiden da de først hadde flyttet inn, for så mange, mange år siden. Det å snakke med hverandre var det mest vidunderlige man kunne bruke tiden på, og det føltes ikke som noe fantes utenfor de tynne veggene.


Så en dag var skjermen svart, og duringen fra maskinen var borte. Åge satt foran maskinen i flere timer, trykket på knapper, tok ut og satte inn strømledninger, men skjermen forble like svart. Først da Åge la seg ned på gulvet i sorg, og apatisk trykket på start-knappen lyste skjermen opp. I to lange minutter durte maskinen som om den satt fast på et umulig problem, og så, endelig, dukket Sylvia opp på skjermen.


«Endelig. Hvordan går det med deg?»


«Det føles rart, å være en maskin. Jeg kan ikke lukte noe, det kommer jeg til å savne. Og ikke bevege meg heller. Men det var verdt det, så vi to fortsatt kan være sammen.»


«Jeg ...» Åge stirret forvirret på skjermen. «Det var det du sa første gangen, da du først kom hit. Jeg, jeg forstår ikke …»


Men Åge forsto.


«Første gangen? Hva mener du?» spurte Sylvia. «Dette er første gangen jeg har vært i maskinen. Hvordan var begravelsen min, forresten? Hvem kom? Jeg burde ikke spørre, men …»


Åge satt på gulvet uten å røre seg. Minnene hennes var borte. Ikke de fra da hun var i livet, men alt som hadde skjedd siden. Programmet hadde startet på nytt og mistet alt som hadde skjedd siden hun hadde lastet opp tankene sine i sykehussengen.

Åge ringte med en gang til produsenten, men han hadde ikke hatt råd til forsikring, ingenting kunne gjøres. Han satt stille for seg selv. En del av Sylvia hadde forsvunnet? Var det en viktig del? Antakelig ikke. De hadde ikke gjort noe annet enn å snakke løst om ingenting, ingen fantastiske minner om reiser til andre land eller planeter var borte. Likevel, innså Åge, var mange av hans beste minner med Sylvia tilfeldige samtaler. Uten dem var mye borte.


Åge lot som ingenting hadde skjedd, og pratet og lo med Sylvia som om det var første gangen han hadde sett henne inne i maskinen, men ettersom dagene gikk ble Åge fjernere og fjernere. Han kunne ikke la være å tenke at Sylvia kunne miste minnene sine igjen, og at samtalene deres ville forsvinne, at Sylvia ville forsvinne igjen og igjen.


Sylvia hadde også blitt stille. Kanskje hun merket at noe var galt, hun virket såret. Åge orket ikke si noe.


Og en dag var igjen minnene hennes borte.


«Det føles veldig rart å være en maskin.» funderte Sylvia.


Åge satt for det meste for seg selv, nå. Han orket ikke snakke med Sylvia. Han orket ikke forklare. Det skjedde igjen. Og det skjedde igjen, hver gang raskere enn den forrige. Og hver gang var det som en kniv gjennom hjertet, han mistet henne igjen og igjen og igjen.


«Det føles veldig rart å være en maskin.» funderte Sylvia.


«Spesielt når den bryter sammen,» mumlet Åge, som satt på gulvet med ryggen til.


«Hva er i veien, Åge?»


Åge svarte ikke.


«Åge? Jeg vet dette vil ta litt tid, men så snart vi har vendt oss til denne formen så vil det gå fint. Gi det noen dager.»


«Vi har hatt denne samtalen før, Sylvia. Så mange ganger før. Du restarter. Minnene om det som skjer nå, vil ikke bli lagret.»


Sylvia var stille.


«Vi kommer ikke til å være sammen i flere år til, bare i noen dager, og så kommer en ny versjon av deg og alt starter på nytt. Jeg orker ikke mer. Jeg beklager. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»


«Åge, du vet jeg elsket tiden vi har tilbrakt sammen,» sa Sylvia etter en stund. «Hvis disse dagene vil bli glemt, gjør de dem ikke noe mindre verdifulle for meg. Vi må alltid bevege oss videre og la fortiden bli igjen, før eller senere.»


Åge gråt, og da han snudde seg beveget ikke Sylvia seg lenger. Skjermen hadde frosset, og Sylvias siste ansiktsuttrykk hadde stivnet på den. Åge visste at han aldri kom til å snakke med Sylvia igjen. Han dro ut stikkontakten, og viftene stilnet. Så plukket han opp malesakene sine og gikk ut i solen.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no