“Morels Oppfinnelse" av Adolfo Bioy Casares

av Sondre Wold.


Først av alt:


Om du ikke har lest på en stund, enten på grunn av en påstått tidsmangel eller i frykt av å oppdage hvor begrenset din evne til å konsentrere deg har blitt, slapp av: Dette er en bok du både har tid og konsentrasjonsevne til å fullføre. På i underkant av hundre sider makter denne romanen å stille flere spørsmål som krever umiddelbare svar fra deg, leseren, samtidig som den fengsler deg i et plott som ikke kan beskrives som noe annet enn fantastisk – et begrep som så ofte blir brukt om nettopp denne type litteratur. Og ikke nok med det: Fortellingen inneholder også refleksjoner rundt hva det vil si å skape noe, og i det den blir nødt til å anerkjenne kunstverket som noe nødvendigvis konstruert, blir den også selvkritisk. Med andre ord: Her er det mye å hente.


En rømling, hvis forbrytelse forblir ukjent, våkner opp på en tilsynelatende øde øy, men finner etterhvert ut at han ikke er alene. En gruppe aristokrater har dukket opp, som fra løse luften. Han beskuer dem og noterer hva han ser i en dagbok, og det er denne dagboken som utgjør romanens format. Spesielt interessert blir han i en kvinne som hver eneste kveld setter seg ned for å se solnedgangen. Hun blir beskuelsens objekt – og etter hvert forelskelsen og begjærets objekt – og subjektet som beskuer blir panisk i det han forstår at kvinnen, samt de andre på øya, aldri gjengjelder beskuelsen. De ser ham ikke; han er som luften de selv kom fra.


Morels Oppfinnelse gir rom for flere lesninger, men man vil i alle tilfeller bli bevisst prosaens sparsommelighet fra første stund. Den litterære stilen legger i liten grad opp til spesifikke sinnsstemninger, men gir likevel akkurat nok til at et ubehag skapes i egen kropp. Dette vitner om et språk som har blitt trimmet tilstrekkelig, men ikke overdrevent. Det er definitivt partier som i øyeblikket oppleves som rene avsporinger, men om man velger å forbanne forfatteren når dette skjer, vil man se seg nødt til å beklage svært ofte, for Casares legger som regel kun frem det som er av betydning for fortellingen. Han dveler ikke ved detaljer, avsnittene er korte, omhandler kun én tanke og blir ofte avkuttet med brå vendinger; og det er disse vendingene som driver narrativet fremover, som løsner opp i Adolf Bioy Casares møysommelig planlagte mysterie.


Alfonso Bioy Casares (1968). Wikipedia Commons.

Den asymmetriske beskuer/beskuet-relasjonen utgjør et av romanens to primære filosofiske problemer: Hvis det er slik som blant annet Sartre hevdet (tre år etter at denne romanen utkom), at en ikke kan bli bevisst sin egen tilstedeværelse før en selv blir sett, at man må se seg selv igjennom de andres blikk for selv å bli til, får romanens dagbokforfatter et problem: Det er ingen som ser tilbake, og med det blir det umulig å konstatere egen eksistens, og med det også sin eventuelle død. Uten noen som ser tilbake, kun personer han selv kan besjele, blir han fanget i et stadium der liv og død, og hvilken av disse to kategoriene han tilhører, mister betydning. Livet hans, i den mest bokstavelige forstand, avhenger av å bli sett; men det er ingen som løser dette dilemmaet, noe som er med på å skape en upålitelighet i fortellingen: Det er flere mennesker til stede, og det er flere dialoger som finner sted, men alt blir fortalt av et menneske hvis psyke er preget av ikke å vite hvorvidt den faktisk eksisterer. Dette igjen bidrar til en relasjonell ubalanse man som leser kan kjenne seg igjen i, men ikke nødvendigvis faktisk opplever selv. For ser man lenge nok på noen, forventer man selv å bli sett – noe annet virker mistenkelig, nærmest som en værensforstyrrelse.


Følelsen av ikke å bli sett er universell, men å kjenne på hvordan det kan være å stå uten kausal makt, å se sine handlinger annullert av omgivelsene, virker marerittaktig. På dette området finnes det her klare paralleller til Kafkas Prosessen – en likhet som også blir påpekt i bokens prolog, skrevet av Jorge Luis Borges, en nær venn av Casares.


Årsaken til at hovedpersonen er usynlig for de andre på øya, er noe av det som gjør at denne boken ofte blir omtalt som en form for sci-fi fortelling. En av skikkelsene på øya, Morel, har konstruert en innretning som lar ham ta opp og spille av ikke bare lyd og bilde, slik som en grammofon eller et tv-apparat, men alle mulige sanser: derav også lukt, temperatur og taktile berøringer. Morels innfløkte maskineri har tatt opptak av livet til en gruppe mennesker som befant seg på øya årevis før romanens handling begynner, og det er denne innspillingen som blir projisert ut på øya. Alt fysisk blir gjenskapt med absolutt nøyaktighet. En uke av livet til disse menneskene har blitt dømt til å repeteres til evig tid.


Morels ønske om å forevige åpner naturligvis for spørsmål knyttet til teknologi og transcendens: det evige ønsket om å overleve hva det nå enn er som står for fall – i Morels tilfelle, kjærligheten. Men det åpner like fullt ut for diskusjoner rundt hva det er som konstituerer en bevissthet. Om disse menneskenes fysiske attributter blir gjenskapt perfekt, slik at sanseerfaringen av disse replikaene er identiske med hva de ville ha vært av originalen, kan man da tillegge disse en form for bevissthet? Og i så fall, hvordan skiller denne bevisstheten seg fra den man selv opplever å besitte:


The fact that we cannot understand anything outside of time and space may perhaps suggest that our life is not appreciably different from the survival to be obtained by this machine. (side 82).

Dette er et sentralt problem i sinnsfilosofien: Oppstår det mentale som et resultat av det fysiske, slik at man i alle tilfeller vil ha lik mentalitet der hvor det er lik fysikalitet? Eller er det mentale noe vesensforskjellig fra det fysiske? I Morels oppfinnelse er det bare sanseinntrykkene – opplevelsen av det fysiske – som har blitt bevart, og fortelleren må derfor slå fast at disse menneskene ikke er annet enn avanserte bilder. De har ikke, og kan ikke ha følelser. Likevel spekuleres det i muligheten av å oppnå nettopp dette. Romanen er også profetisk med tanke på hva som så ofte skjer med de som forsøker på en slik form for transcendens – uten å røpe for mye.


Morels Oppfinnelse ble ved sin utgivelse i 1940 kalt for «en perfekt roman» av både nobelprisvinner Octavio Paz og Jorge Luis Borges. Det kan det godt hende at den er. Den kan leses uten noen form for fortolkning, uten noen forsøk på å bli plassert i en samtidighet og likevel være fullendt. At man kjenner til plottet er ingen hindring, for det er måten det hele blir avslørt, bit etter bit, som skaper momentet.


Denne anmeldelsen har basert seg på en engelsk utgave, men boken finnes også på norsk, oversatt av Christian Rugstad. Dog må det nevnes at den engelske utgaven fra The New York Review of Books inneholder noen flotte illustrasjoner gjort av Norah Borges.



Utgave:

Adolfo Bioy Casares,

The Invention of Morel (1940).

The New York Review of Books (2003).

Oversatt av Ruth L. C. Simms,

Forord av Suzanne Jill Levine.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no