top of page

Mors epler

av Veronica Karlsmoen.

Stilleben med epler, av Paul Cézanne.


Jeg tror jeg er på vei ut for å handle epler. Det står skrevet her på hånden min med blå penn og store, skeive bokstaver. Deler av bokstavene har falt ned mellom rynkene, huden min er et ujevnt landskap av fjell og daler, og jeg må trekke bokstavene opp igjen fra dalsøkket. Jeg gjør det nå, strekker ut huden med to fingre og leser det som står. Jeg er nærsynt og må holde hånden opp under nesen, slik at det ser ut som om jeg lukter på den. KJØP EPLER, står det.


Det er ikke meldt regn, men jeg setter støvlene på likevel. Man vet aldri med været. Støvlene har sin helt egen lyd. Jeg subber ikke med beina, slik min mor pleide å gjøre på sine eldre dager. Nå er hun borte, og jeg er den som er blitt gammel.

Jeg løfter beina ordentlig på vei ned trappen, subber ikke i bakken, slik min mor gjorde. Jeg har mange minner om min mor. Hun likte å handle nye sko, men insisterte på å beholde de samme tøflene. Selv den dagen da hun dro til himmelriket, hadde hun tøflene på.


Støvlene klapper mot asfalten. Det regner ikke, men jeg har likevel støvlene på. Kanskje er det meldt regn, jeg husker ikke. Det er så mange folk i gatene. Jeg forsøker å telle dem, men tallene surrer seg sammen i hodet mitt og jeg glemmer hvor langt jeg er kommet i tellingen.


Teltene står på rekke og rad bortover markedet. Jeg kjenner lukten av bakevarer og blomster, ser de friske fargene ved bodene som selger frukt og grønnsaker. Prisene står skrevet på papplater som er for små til at jeg klarer å se tallene. En stund vandrer jeg målløst bortover gaten og forsøker å huske hva det var jeg skulle ha, til jeg husker den blå pennen mot hånden min. Og der, mellom rynkene, finner jeg handlelisten. KJØP EPLER, står det. Jeg synger ordene i hodet. Jeg skal kjøpe epler. Jeg begynner å se meg rundt etter et telt med friske farger og oppdager et i nærheten, det er et stripete telt i rødt og gult, som minner om et av de eldre sirkusteltene. Mor tok meg ofte med til sirkuset, da det kom til byen. Jeg liker teltet umiddelbart, det virker kjent og trygt, som om jeg har vært der tidligere. Jeg ser ned mot bakken og oppdager at jeg har støvlene på, selv om det ikke regner. Støvlene lager en spesiell lyd når de treffer bakken. Var det meldt regn i dag?


Selgeren stråler mot meg. Han har et vakkert smil, jeg blir glad av å se ham. Håret hans ligger pent til sides.


“Skal det være noe i dag, frøken?” spør han, og jeg kjenner at jeg rødmer.


Jeg liker denne hyggelige mannen.

“Kall meg Margareth”, sier jeg og glatter ut jakkestoffet med hendene, en vane jeg har etter min mor. Hun var så opptatt av at vi skulle være pene i tøyet.


Jeg ser på frukten som ligger foran meg, løfter opp én etter én for å se hva det er. Det er epler jeg ser etter. Det står skrevet med blå penn mellom rynkene på hånden min.


“Skal jeg hjelpe Dem, Margareth?” spør den hyggelige mannen. Jeg ser opp på ham, øynene hans er så milde og vennlige. “Har De epler?” spør jeg.