Mors epler

av Veronica Karlsmoen.

Stilleben med epler, av Paul Cézanne.


Jeg tror jeg er på vei ut for å handle epler. Det står skrevet her på hånden min med blå penn og store, skeive bokstaver. Deler av bokstavene har falt ned mellom rynkene, huden min er et ujevnt landskap av fjell og daler, og jeg må trekke bokstavene opp igjen fra dalsøkket. Jeg gjør det nå, strekker ut huden med to fingre og leser det som står. Jeg er nærsynt og må holde hånden opp under nesen, slik at det ser ut som om jeg lukter på den. KJØP EPLER, står det.


Det er ikke meldt regn, men jeg setter støvlene på likevel. Man vet aldri med været. Støvlene har sin helt egen lyd. Jeg subber ikke med beina, slik min mor pleide å gjøre på sine eldre dager. Nå er hun borte, og jeg er den som er blitt gammel.

Jeg løfter beina ordentlig på vei ned trappen, subber ikke i bakken, slik min mor gjorde. Jeg har mange minner om min mor. Hun likte å handle nye sko, men insisterte på å beholde de samme tøflene. Selv den dagen da hun dro til himmelriket, hadde hun tøflene på.


Støvlene klapper mot asfalten. Det regner ikke, men jeg har likevel støvlene på. Kanskje er det meldt regn, jeg husker ikke. Det er så mange folk i gatene. Jeg forsøker å telle dem, men tallene surrer seg sammen i hodet mitt og jeg glemmer hvor langt jeg er kommet i tellingen.


Teltene står på rekke og rad bortover markedet. Jeg kjenner lukten av bakevarer og blomster, ser de friske fargene ved bodene som selger frukt og grønnsaker. Prisene står skrevet på papplater som er for små til at jeg klarer å se tallene. En stund vandrer jeg målløst bortover gaten og forsøker å huske hva det var jeg skulle ha, til jeg husker den blå pennen mot hånden min. Og der, mellom rynkene, finner jeg handlelisten. KJØP EPLER, står det. Jeg synger ordene i hodet. Jeg skal kjøpe epler. Jeg begynner å se meg rundt etter et telt med friske farger og oppdager et i nærheten, det er et stripete telt i rødt og gult, som minner om et av de eldre sirkusteltene. Mor tok meg ofte med til sirkuset, da det kom til byen. Jeg liker teltet umiddelbart, det virker kjent og trygt, som om jeg har vært der tidligere. Jeg ser ned mot bakken og oppdager at jeg har støvlene på, selv om det ikke regner. Støvlene lager en spesiell lyd når de treffer bakken. Var det meldt regn i dag?


Selgeren stråler mot meg. Han har et vakkert smil, jeg blir glad av å se ham. Håret hans ligger pent til sides.


“Skal det være noe i dag, frøken?” spør han, og jeg kjenner at jeg rødmer.


Jeg liker denne hyggelige mannen.

“Kall meg Margareth”, sier jeg og glatter ut jakkestoffet med hendene, en vane jeg har etter min mor. Hun var så opptatt av at vi skulle være pene i tøyet.


Jeg ser på frukten som ligger foran meg, løfter opp én etter én for å se hva det er. Det er epler jeg ser etter. Det står skrevet med blå penn mellom rynkene på hånden min.


“Skal jeg hjelpe Dem, Margareth?” spør den hyggelige mannen. Jeg ser opp på ham, øynene hans er så milde og vennlige. “Har De epler?” spør jeg.


“Jeg har røde og gule epler. Og grønne, men de er svært så sure. Liker De sure epler, Margareth?” spør han.

Jeg tenker meg om, drar rynken på hånden ut og leser ordene igjen. KJØP EPLER, står det, verken mer eller mindre. Det står ikke noe om eplene skal være røde, gule eller grønne. Men det er røde epler jeg vil ha. Det er røde epler som mor hadde i hagen sin.


“Jeg foretrekker de røde,” sier jeg. Han river av en blank plastpose og rekker hånden ut mot eplene.


“Hvor mange epler vil frøkenen ha?” spør han.


“Jeg vil gjerne ha tre røde epler,” svarer jeg, og tenker at det blir ett til mor, ett til far og ett til meg og lillesøster på deling.


Selgeren legger raskt tre røde epler i posen.


“De tre fineste av de røde eplene til den vakre damen,” sier selgeren.


Han rekker meg posen, og med blussende kinn tar jeg imot den.


“Det blir 5 kroner,” sier mannen.


Jeg plukker opp lommeboken og finner frem noen mynter.


“De kan beholde resten,” sier jeg.


Selgeren bukker dypt mot meg og jeg smiler tilbake, det bredeste smilet jeg har, før jeg går videre. Slike hyggelige menn fortjener brede smil.


Jeg husker ikke i hvilken retning jeg kom fra. Det er så mange mennesker rundt meg, det må være minst seksten, men jeg mister tellingen før jeg kommer så langt. Bodene strekker seg ut i begge retninger. Jeg begynner å gå. Støvlene smeller mot bakken, jeg har alltid likt den lyden. Men det er ikke noe regn, solen står høyt på himmelen og gjør føttene mine varme og svette. Var det meldt regn i dag? Posen knitrer og slår mot låret mitt, jeg kikker oppi den og finner tre røde epler. Det er de røde jeg liker best. Jeg åpner plastposen og plukker opp ett av eplene. Jeg husker de røde eplene fra mammas hage. Hver morgen, før jeg tok fatt på den lange veien til skolen, plukket hun ned et skinnende, rødt eple fra treet og ga det til meg. Jeg tar en bit av eplet jeg nå holder i hånden, det smaker som mors. Så putter jeg resten av eplet ned i posen igjen, slik at lillesøster også får smake.


Jeg fortsetter bortover den ukjente gaten. Det er så mye av alt. Mange folk, mange boder, mange farger, saker og ting. Mange stemmer, mange lukter. To skrikende barn kommer rett mot meg, moren forsøker å roe dem ned. Den ene sutrer i barnevognen, den andre legger seg ned på asfalten og skriker. Det er mye lyd i en slik liten kropp, og selv om jeg ikke lenger hører så godt, får jeg lyst til å holde meg for ørene. Slik jeg gjorde de gangene da far skrek til mor.


Beina blir tyngre å flytte fremover. Jeg merker ikke at jeg subber med føttene, før jeg ser ned mot bakken. Da ser jeg også at jeg har støvler på. Støvlene er klamme, men det er bare på innsiden. Utsiden er tørr. Det må være meldt regn. Det er sol ennå, men det vil ikke vare lenge. Og er det ikke nettopp også blitt litt klamt i luften? Jeg ser meg rundt, men jeg kjenner meg ikke igjen. Det blir snart regn og jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg snur og begynner å gå tilbake. Det er så mye folk rundt meg, og jeg spør dem om veien hjem, men menneskene trekker på skuldrene og haster videre. Jeg løfter hånden for å stoppe nok en person, da jeg oppdager noe på hånden min. Noe står skrevet, men bokstavene har falt ned mellom rynkene mine. Huden min er blitt som daler og fjell og jeg må dra ordene opp fra dalsøkket. KJØP EPLER. Lettet begynner jeg å speide etter en bod med farger og oppdager at jeg har støvler på. Snart vil det begynne å regne. Jeg oppdager en mann, han smiler og vinker og virker hyggelig. Håret hans er kjemmet mot den ene siden. Mannen står under et rødt og gult telt, de samme fargene som på de gamle sirkusteltene. Teltet kjennes trygt og godt, som om jeg har vært der før. Jeg stiller meg under teltet, snart begynner det å regne og jeg vil ikke bli bløt. Det er enda godt at jeg tok støvlene på meg i dag.

“Frøken Margareth, så fint å se Dem!”

Han strekker ut armene mot meg, og jeg blir varm om kinnene, rødmer som en småjente. Slike snille, åpne mennesker finnes det ikke mange av. Jeg undrer meg over hvordan han vet navnet mitt, men synes jeg drar kjensel på ham, og forstår at det ikke er en fremmed. Jeg nikker og smiler, før jeg løfter opp noe grønt fra utvalget hans. Det er et eple, nettopp det jeg er kommet for å kjøpe.


“Min kjære frøken Margareth liker vel ikke grønne epler?


“Nei, jeg foretrekker de røde.”


Mannen kjenner meg godt. Det er nettopp de røde eplene jeg vil ha, for det var slike som fantes i mors hage. Jeg legger fra meg det grønne eplet.


“Ja, det gjør jeg også. De røde er de beste.” Mannen med eplene står klar med en gjennomsiktig pose.


“Skal det være tre røde epler til frøken Margareth?”


“Ja takk,” svarer jeg, mens hjertet gjør et hopp i brystet mitt.


Det er som om han leser tankene mine. Tre røde epler, tenker jeg. Ett til mor, ett til far og ett til meg og lillesøster på deling. Jeg ser på støvlene mine og tenker på at det var enda godt jeg tok støvlene på, for det måtte være et voldsomt uvær utenfor teltet, siden støvlene er blitt våte på innsiden. Mannens hender griper tre epler i rask rekkefølge.

“De tre fineste, rødeste eplene til frøken Margareth, og frøkenen skal få eplene til en helt spesiell pris, bare 10 kroner”, sier han.


Jeg blir glad for det spesielle tilbudet. Jeg setter fra meg posen jeg har i hånden og finner frem en håndfull med mynter i lommeboken.


“Bare behold resten,” sier jeg.


Han løfter på hatten og bukker dypt, før han plukker frem et lite, rødt eple og gir det til meg.


“Her har frøkenen et eple til turen hjem,” sier han og smiler.


Han minner meg om min mor, som alltid stod klar med et friskt, rødt eple, før jeg gikk til skolen. Jeg tar imot eplet og takker ham. Det finnes ikke mange slike i verden, slike ærlige, omtenksomme og redelige mennesker. Slike som min mor.


Jeg har begynt på det jeg tror må være hjemveien, da jeg hører en merkelig, klappende lyd fra bakken. Til min store overraskelse ser jeg at jeg har støvlene på. Det må være meldt regn i dag.