Multikulturalisten: Rudyard Kipling

av Erling Røhmer.


Tittelen på denne artikkelen vil nok få mange lesere til å stusse, men forhåpentligvis ikke alle. Det har seg nemlig slik at den spe og nærsynte Nobelpris-vinneren som her er avbildet en mann hvis navn er emblematisk for brittisk kolonitid og imperialisme var en langt mer såkalt «multikulturell» person enn det mange kanskje liker å innrømme. For dersom Kipling hadde levd i dag hadde han sannsynligvis levd under helt andre stempler enn de assosiert med multikulturalisme; Stempler som «nasjonalist og «høyreekstremist» – kanskje til og med «fascist». Og, i en verden stadig mer opptatt av slike stempler, hadde sjansene for suksess vært heller små for tidenes yngste Nobelpris-vinner i litteratur.

Lesingen av Kipling er med andre ord en høyst nyttig øvelse for mange i dag en øvelse som forhåpentligvis vil kunne lede mange til et mindre svart-hvitt syn på verden, en dypere forståelse og tålmodighet ovenfor mennesker man er uenige med, i tillegg til en høyst nødvendig mistenksomhet mot stempler designet for å viske ut og livets og kunstens dybde og kompleksitet. Kipling er nemlig noe så utenkelig og paradoksalt (i år 2019) som en multikulturell nasjonalist og derfor en ypperlig kilde til å forstå så mange av vår samtids kvaler.



Det er ingen tvil om at Rudyard Kipling, til tross for sin en gang enorme status og popularitet, ikke har eldet spesielt godt. Hans navn assosieres for mange i dag vel så mye med Edvard Said som med Mowgli og med unntak av hans barnebøker og enkelte av hans dikt (If og The Gods of the Copybook Headings iblant dem) tør jeg påstå at Kiplings produksjoner får relativt lite oppmerksomhet. Unntaket er naturligvis den nærmest fanatiske oppmerksomheten Kipling mottar fra lesere armert med røde penner og highlightere, på jakt etter uakseptable holdninger knyttet til rase, kjønn, nasjonalisme, kolonialisme, imperialisme, orientalisme, og fascisme.

Denne artikkelen er et ydmykt forsøk på lette denne tåken av ad hominem-kritikk og ofte politisk motiverte svertekampanjer, i håp om å oppmuntre de der ute som ikke har lest Kipling kanskje nettopp på grunn av hans bakvaskete rykte til å utforske hans verker personlig og dømme dem på sine egne premisser. For enten man liker han eller ikke, så er det et unektelig faktum, som George Orwell i sitt innflytelsesrike essay om Kipling skriver, at «...during five litterary generations every enlightened person has despised him, and at the end of that time nine tenths of those enlightened persons are forgotten and Kipling is in some sense still there.»

Grunnen til at Kipling er det, over fem generasjoner etter også Orwell skrev, er simpelthen at så mange av hans skrifter samme hvor «problematiske» man enn måtte se dem, likevel er av en slik unektelig kvalitet og fylt med slik tidløs og håndgripelig visdom, at over hundre år med innbitte forsøk på å relegere Kipling til den moderne Index-listen over forbudte forfattere har endt med nederlag.



Togstasjonen i Lahore, 1890.

Litt historie.

Joseph Rudyard Kipling ble født i 1865 i Bombay, India. Hans første leveår ble for det meste tilbragt sammen med indiske tjenestefolk og deres unge, noe som førte til at vesle Rudyard snakket den lokale hindi-dialekten bedre enn han snakket engelsk. Gjennom hans oppvekst i India og England utfordret han stadig linjene mellom engelskmann og innfødt linjer som han selv uten tvil følte at han var født på kanten av.

Den unge Kiplings første betale skrivejobb var i avisen «The Civil and Military Gazette», hvor han utga mesteparten av fortellingene som senere skulle bli hans første utgitte novellesamling Plain Tales from the Hills. Oscar Wilde, en tilsynelatende usannsynlig beundrer av Kipling, leste boken og skrev: «As one turns over the pages of his Plain Tales from the Hills one feels as if one were seated under a palm-tree reading life by suberb flashes of vulgarity.» Denne «vulgariteten», men også moderniteten i Kiplings språk var noe som skulle komme til å kjennetegne mange av hans senere bøker, dikt og noveller; verk som ofte, spesielt i Kiplings tidligere og mer usikre forfatterkarriere, var høyst kontroversielle. Dette skyldtes hans nærgående behandling av tabu-belagte temaer som inter-rasiale kjærlighetsforhold, korrupsjon og inkompetanse i de britiske styrkene i India, og mye mer.



Rudyards sønn John Kipling. John ble drept under første verdenskrig.

Kiplings viktigste verker, ved siden av hans store korpus av poesi, er romanen Kim, fabelsamlingen Just So Stories, novelle-samlingen Plain Tales from the Hills, samt de to jungelbøkene. I tillegg til disse skrev Kipling også en betydelig mengde prosa, inkludert en engelsk historiebok og en skildring av den irske garden i første verdenskrig (hvori hans sønn, John Kipling, tjenestegjorde og ble drept). Rudyard selv døde i 1936, sytti år gammel.



Tilbake til Orwell.

Orwells essay om Kipling, utgitt i 1942, er både en penetrerende kritikk av Kipling som poet, men også et avslørende innblikk i Orwells litterære målestokk. Orwell legger ikke skjul på at Kipling har skrevet noen fremragende dikt (til tross for at han bare er en «good bad poet» ), og skryter av Kipling som den eneste engelskspråklige forfatteren som har introdusert nye uttrykk til det engelske språk. Eksempler på disse er «paying the Dane-geld» (ofte sitert i forbindelse med andre verdenskrig), «the white man's burden» (tittelen på Kiplings kanskje mest kontroversielle dikt), og min personlige favoritt, som understreker det jeg har kalt Kiplings multikulturalisme: «What do they know of England who only England know?»

Men Orwell, stolt sosialist og en arbeidernes mann, sparer ikke på kruttet i sitt oppgjør med Kiplings gjentatte forsøk på å skildre “Tommy" den jevne britiske fotsoldat, og nærmere bestemt: hans dialekt. Et eksempel på dette lyder:

I went into a public-'ouse to get a pint o' beer,

The publican 'e up an' sez, “We serve no red-coats here."

The girls be'ind the bar they laughed an' giggled fit to die,

I outs into the street again an' to myself sez I:

O it's Tommy this, an' Tommy that, an' “Tommy, go away";

But it's “Thank you, Mister Atkins", when the band begins to play,

The band begins to play, my boys, the band begins to play,

O it's “Thank you, Mister Atkins", when the band begins to play.

I lesningen av dette diktet (kalt “Tommy") kommer Kiplings kritikere og beundrere som regel frem. Orwell, som tydelig slet med å se Kipling uten sin ultrasensitive klassekamp-linse, var tydeligvis ute av stand til å underholde tanken om at Kipling, som nøt stor popularitet og innflytelse blant den britiske under- og arbeiderklassen, talte mer direkte til massene enn Orwell selv, som alltid måtte streve for føden. Som professor R.T. Jones illustrerer i introduksjonen til Kipling samlede lyrikk (Wordsworth Editions, 2001) står Orwells dialekt-kritikk på rimelig ustø grunn og til tross for sin innflytelse på senere Kipling-studier og en rekke treffende angrep, inneholder Orwells essay også en god del edder og galle. («[Kipling] is morally insensitive and aesthetically disgusting», «[Kipling] is a pre-Fascist», «[Kipling’s] hunger for cruelty», etc.). Misforstå meg rett, jeg er selv en stor beundrer av Orwell, men hans posthume kanonisering som en ufeilbarlig sannhetens profet, tjener ingen, og hans kritikk av Kipling kan, på tross av sine tidvis gode og tankevekkende  poenger, lett tolkes som et uttrykk for en viss form for ressentiment.



(For mer om dette temaet anbefales Anthony Daniels' essay om Orwell i boken “Good and Evil in the Garden of Art" samt R.T. Jones' introduksjon til Kiplings samlede lyrikk (utgitt av Wordsworth Editions, 2001).

«Tommy» symboliser også et annet sentralt aspekt ved Kiplings skrifter, perfekt oppsummert av en av Kiplings distingverte forsvarere, Evelyn Waugh. Waugh skriver:

“Kipling saw civilization as something laboriously acheived and only precariously defended."

I en æra da George Bernard Shaw ytret at det ikke kan tenkes noen verre kriminell en noen som ville konstruert en by som det tjuende århundrets London, sto Kipling sjokkerende alene i kampen for å forsvare, eller i det minste ikke gi opp, den kulturen og sivilisasjonen som var i ferd med å gå opp i flammene stelt i stand av Europas sosialister, anarkister, kommunister, nazister og fascister. Hans språk, kanskje først og fremst i dikt som The Gods of the Copybook Headings, har derfor ofte noe nærmest gammel-testamenskt over seg, og var uten tvil ment som en form for memento mori til det modige nye menneskets blinde tro på fremgang.

I verset sitert under er det pasifistene, (som hadde mye av æren for at Hitler ble tillatt å gjenoppruste Tyskland), som er Kiplings sikteskive.

When the Cambrian measures were forming, They promised perpetual peace.

They swore, if we gave them our weapons, that the wars of the tribes would cease.

But when we disarmed They sold us and delivered us bound to our foe,

And the Gods of the Copybook Headings said: “Stick to the Devil you know."

Et annet vers fra samme dikt, tar sikte på en annen innflytelsesrik gruppe, nemlig feministene. Legg imidlertid merke til hva slags stemme Kipling skriver i. Han legger ikke frem sin egen dom over feministene eller deres prosjekt. Han advarer kun mot de heller åpenbare konsekvensene av at kvinner skulle slutte å bry seg om å få barn, eller starte familie.

On the first Feminian Sandstones we were promised the Fuller Life

(Which started by loving our neighbour and ended by loving his wife)

Till our women had no more children and the men lost reason and faith,

And the Gods of the Copybook Headings said: “The Wages of Sin is Death."

I det påfølgende verset, hvor målgruppen åpenbart er sosialistene/kommunistene, treffer Kipling fulltreffer på hvordan omstendighetene skulle bli, og i visse tilfeller allerede var, i Europas hungrende arbeiderstater.

In the Carboniferous Epoch we were promised abundance for all,

By robbing selected Peter to pay for collective Paul;

But, though we had plenty of money, there was nothing our money could buy,

And the Gods of the Copybook Headings said: “If you don't work you die."

Dette er selvfølgelig bare et ørlite utdrag av Kiplings bugnende og høyst varierende (både i kvalitet og tematikk) katalog av poesi. For en smakebit på noe helt annet anbefales det muntre diktet The Bethroned, og det dystre, narrative diktet The Mary Gloster, blant mange, mange flere, naturligvis.



Tilbake til utgangspunktet.

Kiplings vokste som kjent opp i India og hans vei mot selebritet var definert av hans indiske år. Men det er ikke det simple faktum at Kipling – en hvit, indiskfødt engelskmann – bodde i og skrev om India, som gjorde han en multikulturell. Det som gjør Kipling – eller noen som helst annen for den saks skyld – «multikulturell» er at han faktisk «went native»; At han studerte språket, historien, skikkene, levemåtene, etc. til en annen – eller i Kiplings øyne – sin egen, indiske og engelske kultur.



Mange engelskmenn reiste til India under kolonitiden uten å anstrenge seg det minste for å forstå India eller dets kultur. Mange indere og pakistanere i dag reiser til England uten å anstrenge seg det minste for å forstå England eller dets kultur. Ingen er født multikulturell. En kultur er ikke noe som ligger i blodet. En kultur er nemlig (for å bringe T.S. Eliot inn i diskusjonen), en tradisjon. Og en tradisjon er ikke medfødt. En tradisjon krever år – tiår – kanskje et helt liv for å kunne forstå og bli en fullverdig del av.

Og når man omsider har gjort det; Når vi nordmenn for eksempel, har lest Ibsen, Collett, Undset, Hamsun, Bjerke, Asbjørnsen og Moe, (etc.), når vi har studert Krogh, Munch, Nerdrum, Gude og Tidemann (etc.), når vi har lyttet til Grieg, Bull og Nordraak (etc.), og når vi har reist rundt land og strand for å utforske de historiene og skikkene som vår unike nasjon besitter; så er det kanskje naturlig at man begynner å kjenne et snev av en dypere tilhørighet og stolthet (nasjonalisme); At man begynner å kjenne en plikt til å bevare den tradisjonen man har arvet – i tillegg til å dele den rikdommen man har blitt gitt.


Nasjonalisme er i den forstand ikke en blind og barnslig tro på at sin nasjon er bedre enn alle andre, men en innrømmelse av det heller åpenbare faktum at hvis ikke briter, indere eller nordmenn forvarer britisk, indisk og norsk kultur, hvem skal gjøre det da? Ingen. Og de forskjellene og det mangfoldet som multikulturalistene feirer viskes da til slutt ut. Mens multikulturalisme på sin side ikke burde være en blind og barnslig tro på at man ved å blande alle kulturer sammen i ett og samme samfunn kun vil produsere fred og fordragelighet, men en innrømmelse av det heller åpenbare faktum hverken briter, indere og nordmenn gjør opp hele verdens befolkning og at vi både individuelt og kollektivt blir rikere av å lære om hverandre.


Det er en slik nasjonalistisk multikulturalisme jeg tror Rudyard Kipling talte for. En kritikk både av de smalsynte og innestengte ultra-nasjonalistene – those who only England know; Men også en advarsel mot de idealistiske og blåøyde ultra-multikulturalistene – those who promised perpetual peace / a Fuller Life / and abundance for all.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no