Når det regner i Mongolia

(Og om det å gjøre mye ut av lite)


av Henninge Bie.

Foto: Henninge Bie.


Jeg tilbrakte tre somre i nord-Mongolia, bortimot ti timers ridetur i retning vest fra landsbyen Mürun. Stedet vi bodde ble av mongolene kalt Harganat og bestod av en gruppe telt (yurts) og et trehus plassert på en høyde med utsikt over fruktbare sumper og elver i sør, beskyttet av De Hellige Fjell i nord, og ellers omringet av stepper.


I Mongolia løper hestene fritt, og når det regner lukter steppene av timian. Det er landet under den blå himmelen; det er stort og åpent og du ser uværet komme lenge før det inntreffer. Det kan lyne i og tordne i flere timer – iblant dager – et sted langt borte på ved horisonten, før stormen endelig ankommer. Så synger og braker det så mye at du ikke kan forstå at det noen gang har vært for varmt, for tørt. Så er det over. Ofte venter man i ukevis på dette regnet. De grønne steppene blir lysere, så gule. Hestene blir tynne og uinteresserte, de blir irriterte etter konstant å slå etter fluene. Huden blir tørr og håret blir tørt og leppene sprekker opp. Vannivået i elvene synker, insektene samler seg om de små, våte dammene som før var en sammenhengende elv. Steppevinden er tørr og øynene blir fulle av støv når man rir, særlig om man har havnet tett bak noen, noe som i utgangspunktet er lite sannsynlig, for de mongolske steppene er uendelig store; det er uendelig med plass. Men etter regnet blir landskapet forvandlet: det er som at bakken suger til seg alle støvpartiklene og som at plantene samtidig bretter ut bladene og slipper ut alt de har av dufter, og resultatet er en krydret luftopplevelse som maler de dødelige tørre steppene vakre og nesten milde. Og etter regnet i Mongolia lukter det timian.


Det er få spiselige vekster som gror i Mongolia. Om du rir i litt over en halvannen time mot nord og De Hellige Fjellene, og du dernest følger grensen av åsen og den uttørkede elven innover dalen mot høyre, vil du etter hvert se tre trær. De er de eneste trærne; du kan ikke ta feil. Du kan binde hesten din her, og klarte opp omtrent tre fjerdedeler av åskammen. Der får du utkikk til gribbens rede: Hvert år kommer hun tilbake for å legge egg, som regel ett og iblant to. Du kan se ungene med kikkert. Det er best å betrakte dem slik, på avstand, om du går for nærme kan du forstyrre moren, og blir hun forstyrret kan det være hun ikke vender tilbake.


Klatrer du videre opp åskammen til toppen, vil du finne en høyde der det vokser rabarbra. Det er ikke som den rabarbraen vi har i Europa: stilken er kort og bladene er små. Engang skulle vi lage rabarbra-syltetøy: det tok mer enn tre timer å ankomme høyden, to timer å sanke, to timer å klatre og ri tilbake, en time å rense, en time å koke og sukre. Vi samlet oss alle rundt bålet den kvelden; vi spiste rabarbrasyltetøy på lyse brødskiver med vodka og varm øl til. Det var den andre sommeren. Jeg tror jeg spiste åtte skiver: vi var enige om at det var det beste vi noen gang hadde smakt.


Menneskene i Mongolia bruker få ord. De er få, det er mye plass og mange hester, men langt mellom folk. Om det ankommer en ny person blir han eller hun straks ønsket velkommen, nye personer er ressurser; de er muskler og ideer og tanker og latter og stunder. Man er få, så man har ikke annet valg enn å hente ut det beste i hverandre. Det faller seg lett når utvalget er lite. Man har mye tid sammen, slik at man fort blir svært nære. Man er få, men det slo meg likevel iblant hvor mye plass vi tok, vi fem hvite den første sommeren, i forhold til mongolene. Vi lo og sang og snakket om følelser og diskuterte meninger og endret meninger mens solen flyttet seg fra øst til vest. Mongolene snakker lite om følelser, de er arbeidsomme, praktiske og tydelige. De tenker lenge før de sier noe. De ser, vurderer, og så, iblant opp til flere dager etter et forventet svar, kan de komme med en setning hvis ord er bygget og formulert på en slik måte at de fullstendig kan stå inne for den. Vi hadde vært ute med hestene sammen mange gangen før Bat sa noe om ridningen min. Det var sent den første sommeren, vi hadde hentet yoghurt og fermentert hestemelk, airag, hos en av Bats mange onkler, i underkant av et halvannen times ritt nord-øst fra Harganat. Vi hadde blitt invitert på tørr ost, og man avslår ikke i Mongolia om man inviteres på noe i noens yurt, hvilket man alltid blir. Man takker, bayarlalaa, går inn med høyre fot først, setter seg til venstre i yurten med bena i kryss, og tar imot salt te og tørr ost med høyre hånd og åpen håndflate. Da vi red hjem var stjernene alt oppe. Jeg red den lille sølvfargede, jeg hadde et spann yoghurt i venstre hånd og tøylene i høyre. Bat så på meg en stund. «Du sitter godt på hesten» sa han. Vi red i taushet resten av veien, men det sang inne i meg. Jeg satt godt på hesten.


Den andre sommeren jeg var der, bygde vi et drivhus. Vi spadde opp jordskorpa i timevis under en brennende sol, vi plukket kubæsj som vi i nøyaktige proporsjoner blandet med jord og sand. Vi snekret kasser og sådde frø. Vi vannet to ganger daglig, ikke midt på dagen, da ville vannet brenne bladene. Det var Elisabeth som så den første blomsten, og også den første tomaten.


«Vi har fått barn!» ropte hun. Vi kastet fra oss det vi hadde i hendene, spader, saler, raker, og løp for å se. Og der hang den, en liten, grønn frukt. Da den ble moden delte vi den i sju like store deler. Den var søt og kraftig, et resultat av brente rygger og verkende muskler og sol og vann og et forvillet innsekts suksessfulle pollinering. Vi visste alle at nå hadde det skjedd noe magisk: vi hadde grodd noe der ingenting ville gro. Dagen etter ble drivhuset og alle de unge tomatplantene tatt av en uventet storm. Vi stod tause og så på. Da det hele var over vendte vi tilbake til oppgavene våre; vi snakket ikke mer om drivhuset.


Hestene i Mongolia har ikke navn, om det er nødvendig å skille dem bruker man fargene. Det var den andre sommeren. Vi var ute og red, Bat og jeg, vi skulle finne noen hopper som hadde rotet seg bort fra flokken, de var sannsynligvis på den sørlige siden av elven. Det var en tørr dag, luften dirret og solen mer brente enn skinte fra en skyfri himmel. Jeg hadde hatten dratt ned i øynene og min sølvfargede hest bet etter kleggen, den virker spesielt aggressiv på varme dager i Mongolia. Jeg spurte ham hvilken av hestene blant flokken på nærmere femti dyr han likte best.


Det var først på veien hjem flere timer senere, da vi drev de bortkommende hoppene foran oss og restene etter solen kun var en oransje stripe i vest, at svarte han meg.


«Bor» sa han. «Jijig bor» – liten brun. Den eldste og roligste? Hva med den hvite, tsagaan, som steilet når man steg opp på den, som gnistret av energi? Hva med den gule, shar, en tidligere løpshest, som kunne galoppere fra de yngre, ja fra samtlige av flokken? Hva med Silver, min lille partner, hvis navn for tiden var engelsk da det stort sett var jeg som red ham; flokkens vakreste, med hodeform som minnet arabernes hester og man som liknet rennende sølv?


«De vil ikke holde ut en snøstorm. Det er mye glitter og fyrverkeri, så er det over. Velg deg den som holder stand når snøstormen kommer. Det gjelder hester og menn. For stormen kommer.»


Iblant er det kanskje ikke hva man lærer, men når man lærer det og hvem man lærer det av, som avgjør om man tar det til seg. Horisonten var nå et spektrum av farger, fra dypt blått til gullgult til glødende oransje, og jeg visste at min mann skulle bli en stødig en, en som ville holde stand i stormen.


Den tredje sommeren jeg var i Mongolia, passet jeg på hestene om natten. Jeg sov under stjernene med salen som pute. Jeg flyttet meg med flokken, lærte å tyde lydene deres i mørket, for den Mongolske sommernatt er like svart som dagen er blå.


Og hver natt var som tusen netter: Hvordan kunne jeg noen gang ha sovet dem bort? Hvordan kunne noe annet være viktig, utover hestene, månen, og stjernene som beveget seg over nattehimmelen? «Alt blir større i Mongolia», sa Bat. Det var den siste sommeren, kvelden før jeg skulle dra. «Himmelen. Været. Ordene. Smakene. Selv følelsene.»


Og jeg vet det nå. Jeg vet det er sant fordi jeg har sett det og opplevd det, at lite kan bli stort om det får plass nok, i samme grad som at mye mister verdi om det er tilgjengelig i ubegrensede mengder. Jeg vet det, men jeg glemmer det. Det er ikke mange ukene, i bestefall en måned eller to, før jeg glemmer å nyte tomatene jeg kan kjøpe på butikken. Før jeg ikke har tid til venninnene mine, før TED-talkene blir for mange og de gode rådene deres blir spist opp av hverandre. Og jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte rabarbrasyltetøy, jeg vet ikke engang om jeg liker det. Derfor skal jeg tilbake den fjerde sommeren. Om den fjerde sommeren er den førstkommende, den etter eller den om ti år, er jeg usikker på. Men jeg skal tilbake, for når det regner i Mongolia lukter det timian.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no