av Lars Martin Bødal.
Når kristenfolket sover
den silde julekveld
i kammers og alkover
med kvitel eller fell,
da låter det rundt nover
og skratter under fjell.
I slike mørke netter
er ikke tunet trygt.
Da kommer alle vetter
og skriker høyt og stygt
mens store, sterke jetter
ustanselig sprer frykt.
Og nedover fra heia
går nisser, pakk og troll.
De følger samme leia
og varsler drap og vold,
for de er julereia,
som kommer klokka tolv.
Men sjølve bonden kneler
og korser seg og sitt
mot trommer og mot feler
og hver en slu banditt,
for Fanden fanger sjeler
og lar dem sveve vidt.
Og jomfruer og drenger,
ja, bondebarna med,
som helst vil våke lenger,
de får så grei beskjed:
«Ligg pent i deres senger,
og ikke gå og se!»
Så sover hele gården
i fred for alle skrømt
og snakker neste morgen
om alt som kun er drømt.
De gjenvinner komforten,
men stabburet er tømt...