Naboen

av Oskar Cockburn Bae.

Studie av et tre, av Vincent van Gogh.



Så forferdelig naive menneskene er! Jeg skammer meg, jeg gråter for at jeg en gang har vært som dem.


Å, som de innbiller seg å være værens herskere. Beherskelse! Ydmykhet! De er forferdelig hovmodige. Tenker seg om til noe annet. De tenker tanken ut av seg selv. Kjøtt! kjøtt! kaller jeg tankene deres. Alle tanker.


Tanken er barken på mennesketreet. Og tanken er fri, like fri som barken på et tre.


Denne erkjennelsen hamrer mot meg fra taket! Og mot meg fra døren!

Nei, mennesket er ikke fritt. Veksten har blitt fordreid og ugrei; barken dekker ikke lenger stammen; store deler av det indre vevet står blottet og likblekt mot været.


Det går et usynlig tre gjennom bygården min.


Beklager – jeg innser at dette spriker i alle retninger. Jeg har blitt drevet langt. Jeg er svært opprørt. Jeg gleder meg i dette øyeblikket som et barn. På et vis er jeg også rolig.


Som barken er treets forsvarsverk, er også mennesketanken kroppens første forsvarer. Jeg har sett mennesket gå langt, ubegripelig langt i å forsvare seg selv – i tanken!


Jeg har sett mennesker desperat benekte sannheten, den hvite utildekkede stammen, fornekte seg selv.


Min forvandling begynte for et års tid siden. Det var varmt som i kveld, og jeg var nyinnflyttet i leiligheten. De få møblene jeg hadde var som spredte og ensomme skjær i et tomt hav. Jeg husker hvordan synet gjorde meg melankolsk.


Jeg satt på min ene stol, et pent stykke arvegods, og så ut av vinduet. Utover byen og fjorden og de fremmede fjellene. Himmelen var lav og tung.

Fra taket kunne jeg høre naboen min. Jeg bodde – og bor stadig – i nest øverste etasje i bygården her. Naboen var sjenert den gangen og lagde kun lave, meningsløse lyder. Det lød litt som om det regnet der oppe.


I bunn og grunn satte jeg pris på den lave støyen. Jeg ble sittende slik lenge. Jeg tror jeg sovnet i stolen. Men dette er lenge siden, et helt år siden.


De merkelige lydene fra naboen ovenpå klistret seg til hjernen min. I dagene som fulgte kunne jeg lukke øynene, hvor enn jeg befant meg, og høre de svake lydene, som små drypp, og baketter ble jeg rolig ved erindringen.


Jeg var ny i byen og venneløs. Arbeidet jeg den gang hadde var anonymt og meningsløst. Livet mitt var tause turer langs byelven, trege timer på kontoret og lange kvelder alene i leiligheten - alltid med de merkelig klukkende lydene fra taket.


Jeg eide ingen TV, ingen PC – jeg drakk te og så ut av vinduet.


Om det var mine egne sanser som ble skjerpet av den spartanske tilværelsen, eller om det var lydene som faktisk ble høyere, vet jeg ikke, men jeg kunne ganske snart høre støyen fra naboen på en stor og ny måte. Hver bevegelse, hver lydbølge fikk en distingvert karakter. Det var et fantastisk system, nær sagt utenomjordisk. Jeg gikk i timevis og nøt komposisjonen. Det var vedvevet som strakk seg forbi og gjennom meg, opp og ned.


Hvem var naboen? Jeg kunne fantasere om ham hele søndager. Ja, en han var det nok, det kunne jeg føle. Hjemme ville jeg rette ørene mot taket. Små velsignelser lå i hver lydbølge, velsignelser som sakte slettet meg ut.


Resten av oppgangen hadde jeg lite å gjøre med. Men en gang var det fest i underetasjen. Musikken var kvelende, milevis unna det som rant ovenfra. Det var den gang en slags krig mellom det som kom ovenfra og det som trengte seg opp gjennom gulvet. Jeg var svært frustrert den kvelden. Et øyeblikk vurderte jeg å gå ned til de festende. Banke på døren og be dem dempe seg. Men hvordan skulle jeg kunne gjøre noe slikt? Bare det å måtte nikke og smile og si «ja takk» når kassadamen på matbutikken tilbød en bærepose, det var for meg en krevende øvelse.


Så jeg ble værende i leiligheten og mottok dunkene nedenfra som piskeslag.

Som jeg den kvelden sørget og gråt for de som var der nede. Tenk å leve slik, et helt liv, uten noensinne å kjenne til herligheten. Jeg følte stor omsorg for menneskene, jeg gjorde det da og gjør det stadig.


Ingenting er like trist som et stort dyr i bur. Det er ikke buret i seg selv - gitteret som gjerder fangen inn - men de ville ropene utenfor som blekner tilværelsen.

Tidens hjul dreide, også for meg. Høsten kom, vinter fulgte, og lydene ovenfra økte. Jeg gikk sjeldnere på jobb og tok ikke telefonen når sjefen ringte. Hvorfor skulle tiden kastes bort hos ham? Penger trengte jeg heller ikke. Alt dette lærte jeg av min hemmelige nabo.


Jeg fant mønstre i lydene. Det var ikke støy eller rennende vann – det var historier, sannheter som trengte seg gjennom taket og inn i rommet mitt. Det var menneskelig vev, kort sagt: kjøtt, tanker – dette groteske mennesketreet – det var slike ting som skled gjennom gulvet hans, taket mitt og ned til meg.

Monstrøse sannheter.


Jeg stablet alle møblene mine oppå hverandre. Snart dannet stol, bord, seng og lampe en kroket pyramide i midten av stuen. Resten av leiligheten var en hvit vidde. Og der oppe skapte jeg mitt lille rede, like under taket.

Jobben ringte og ringte. Snart fikk jeg et brev som sa at jeg hadde fått sparken og at min siste lønnsslipp ville tilbakeholdes grunnet kontraktbrudd – formodentlig fra min side.


Utsiden av værelset forekom meg mer og mer aggressiv. Snart fikk jeg også “huseieren” på nakken, stadig maste han om leien.


Det var absurd. Denne leiligheten - hvor mitt liv utspilte seg, hvor utallige syn og drømmer han aldri ville oppleve fant muld å gro i – var allikevel hans, alt var hans.


Jeg sendte ham de siste pengene mine og ba ham om å la meg være i fred.

De andre naboene virket bekymrede når jeg møtte dem. Noen spurte meg ut om hvordan det gikk, andre skygget unna når de så meg. Jeg fortalte dem, ja de som spurte, at jeg stort sett var hjemme.


En gang - jeg minnes at jeg var i stor entusiasme – den gangen spurte jeg en av de mer snakkesalige naboene om ikke hun også nøt de vakre komposisjonene til han som bodde i etasjen over. Naboen rynket på nesen; ovenpå bodde det visst ingen. Jeg måtte le. For en naivitet! Tenk det å tro at bare fordi man ikke ser noe, så finnes det ikke! At han ovenpå gjemmer seg hvis noen leter etter ham, det kunne ikke falle de troskyldige naboene mine inn, ikke på hundre år. Ja, hvis det ikke var så sørgelig, ville det kanskje ha vært komisk.


Jeg fant det imidlertid ikke det spor morsomt. Menneskenes uvitenhet ble i det øyeblikket for stor for meg, og en dyp sorg omhyllet meg. Det var umulig å møte verden med annet enn maktesløshet. Blod som rant forgjeves og en bønn ingen ville høre.


Jeg bestemte meg da for aldri å gå ut igjen. Jeg klatret opp til toppen av pyramiden min og ble der.


Hvor lang tid det har gått, det vet jeg ikke. Lydbølgene, det lydbårne menneskevevet, harmoniene og disharmoniene, alt har liksom endret karakter, blitt taktilt og gripende på en annen måte. Og med det har de gamle tingene – stolene, bordene, selve gulvet og taket – mistet noe av sin virkelighet. Det står et stort mennesketre opp av min nabos leilighet.


Kroppen min har blitt rynket. Det siger en stank av meg. Jeg har vært svært tålmodig.


Rynkene bølger over huden etter mønsteret bestemt ovenfra. Jeg har blitt en dam under verdenstreet. En underjordisk dam røttene kan drikke næring av. Og alt jeg får tilbake – alt jeg noensinne kunne ha ønsket meg – er disse rillene i overflaten, dette spillet fra vinden som tar tak i de store grenene der oppe. For en mann min nabo er! Ask!


Ja, det er det som gjør meg så forventningsfull nå i dette øyeblikket. Mon tro naboen snart selv vil sige gjennom gulvet sitt, gjennom taket mitt, og ta meg med ut i luften. Jeg pynter meg, sminker meg i tanken og strekker hodet mitt mot oven. Nå - skal han trekke meg opp i de hundre rørene sine, gjennom den smekre stammen, alle årringene, og opp i den herlige kronen?


Det hamrer fra døren. Hallo! Hallo! roper de.


Det lukter forferdelig, hører jeg en kvinnelig stemme hastig si, som om hun lente seg til siden og spyttet det ut – skjult, skamfull og mett av avsky.


Kan hun være…


Hysj! roper en annen.


Hallo?


Jeg svarer ikke. Jeg ligger stille. Naboen ovenpå er heftigere i luften nå. Utenfor banker de andre. De banker og banker – men jeg er alt borte!

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no