top of page

Naboen

av Oskar Bae.

Studie av et tre, av Vincent van Gogh.



Så forferdelig naive menneskene er! Jeg skammer meg, jeg gråter for at jeg en gang har vært som dem.


Å, som de innbiller seg å være værens herskere. Beherskelse! Ydmykhet! De er forferdelig hovmodige. Tenker seg om til noe annet. De tenker tanken ut av seg selv. Kjøtt! kjøtt! kaller jeg tankene deres. Alle tanker.


Tanken er barken på mennesketreet. Og tanken er fri, like fri som barken på et tre.


Denne erkjennelsen hamrer mot meg fra taket! Og mot meg fra døren!

Nei, mennesket er ikke fritt. Veksten har blitt fordreid og ugrei; barken dekker ikke lenger stammen; store deler av det indre vevet står blottet og likblekt mot været.


Det går et usynlig tre gjennom bygården min.


Beklager – jeg innser at dette spriker i alle retninger. Jeg har blitt drevet langt. Jeg er svært opprørt. Jeg gleder meg i dette øyeblikket som et barn. På et vis er jeg også rolig.


Som barken er treets forsvarsverk, er også mennesketanken kroppens første forsvarer. Jeg har sett mennesket gå langt, ubegripelig langt i å forsvare seg selv – i tanken!


Jeg har sett mennesker desperat benekte sannheten, den hvite utildekkede stammen, fornekte seg selv.


Min forvandling begynte for et års tid siden. Det var varmt som i kveld, og jeg var nyinnflyttet i leiligheten. De få møblene jeg hadde var som spredte og ensomme skjær i et tomt hav. Jeg husker hvordan synet gjorde meg melankolsk.


Jeg satt på min ene stol, et pent stykke arvegods, og så ut av vinduet. Utover byen og fjorden og de fremmede fjellene. Himmelen var lav og tung.

Fra taket kunne jeg høre naboen min. Jeg bodde – og bor stadig – i nest øverste etasje i bygården her. Naboen var sjenert den gangen og lagde kun lave, meningsløse lyder. Det lød litt som om det regnet der oppe.


I bunn og grunn satte jeg pris på den lave støyen. Jeg ble sittende slik lenge. Jeg tror jeg sovnet i stolen. Men dette er lenge siden, et helt år siden.


De merkelige lydene fra naboen ovenpå klistret seg til hjernen min. I dagene som fulgte kunne jeg lu