Nattekatt

"Hvis du vil gjøre det gode, kan du se opp, men hvis du ikke vil gjøre det gode, ligger synden klar ved døren. Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den."

(1. Mos 4:7)

"Leoparden" fra Gustave Dorés illustrajoner av Dantes "Gudommelige Komedie". (Kilde:Wikipedia Commons)

En lunken, halvspist gryte med spagetti fikk akkurat plass inne i det begredelige kjøleskapet. Den smøg seg inn mellom en lenge neglisjert boks med pils og en Tupperware-beholder fylt med tre dager gammel salat. Over, under og på begge sider sto uanselige mengder ketsjup, dressing, salsa, sennep, og sylteagurk. Det var et kjøleskap for et voksent barn, et kjøleskap for en sliten mann.


Etter å ha satt fra seg gryten ble August stående å stirre heller tankeløst fremfor seg: på pilsen, på salaten, og på den amorfe kongressen av flasker, tuber og glassbeholdere. Han vurderte lenge om han skulle drikke den ene, spise den andre, og opphøre den siste, men endte til slutt med å la dem alle bli der bare én dag til, før han i morgen tidlig — søndag morgen — omsider skulle ta seg av alt han hadde utsatt siden første uken etter Ida dro. Hun kom nemlig tilbake neste uke, noe hverken leiligheten deres, eller August selv, var klar for.


Han skrudde av lyset på kjøkkenet og vandret ut til et dunkelt hjørne i stuen. Sofaen tok han godt imot og et tungt sukk sammenfalt med at Augusts blikk landet pladask på taket — et blikk som kort tid etterpå drev hit og dit i mørket bak et par slitne øyelokk.


Savnet han Ida? Spørsmålet surret en stund rundt i Augusts ubevissthet før han brått ble oppmerksom på hva han nettopp hadde spurt seg selv om. «Ja», svarte han da raskt, «Selvfølgelig gjør jeg det».


I den lange stillheten som fulgte ble han imidlertid var på at han for noen uker siden ikke hadde trengt å stille seg selv dette spørsmålet.


Selv om han ikke tillot å gjøre sin mistanke artikulert, ante August at han ikke lenger savnet Ida så mye som før — det vil si, så mye som han visste at han burde. Hun hadde vært borte i nesten en hel måned nå, det lengste de to hadde gått uten å se hverandre siden de ble sammen, og hun hadde nylig sendt flere meldinger som August — uten at han hadde hatt tid til å tenke på hvorfor — hadde brukt lang tid på å svare på. Den siste lå fortsatt ulest på telefonen hans.


August gjespet, og forsøkte å skifte tankene over til noe annet.


Han begynte å fantasere om hvordan Ida kom til å se ut når han åpnet opp døren for henne om noen dager, hvordan hun sannsynlig vis ville være like solbrun og fregnete som i fjor sommer, da August så henne for første gang, langstrakt på et håndkle under solen. Han smilte forsiktig til seg selv. «Hva er det du ser på?» hadde vært det første hun sa til han. August husket ikke hva han hadde svart, og var derfor helt sikker på at det må ha vært noe så dumt at han for lengst hadde fortrengt det.


Mens han lå slik og tenkte på Ida og på solen og på sommer — alle ting som nå virket så ubegripelig langt unna — sovnet August på den myke sofaen, med hodet i brystet og bena i kors. Slik ble han liggende og drømme om ting som lå han mye nærmere og som derfor også virket langt mer virkelig.



Brått ble Augusts slummer avbrutt av et hurtig rapp på døren. Forfjamset og lettere skremt så August seg omkring i mørket, mens han lyttet oppmerksomt for å se om lyden ville komme en gang til. Han ventet et langt minutt, helt til han var på nippet til å gjenopplive de forspilte drømmene, før den samme, hurtige bankingen tok til på ny. Søvnen hang fortsatt tungt i øynene hans og han gjorde sitt beste for å massere sin slitne, slappe hud i stand til å produsere et i det minste halv-våkent ansiktsuttrykk. På veien ut i gangen konsulterte han hurtig med et speil, men ble avbrutt nærmest før han hadde begynt av nok et iltert rapp på døren.


Det var noe skarpt, noe kvesset, med denne bankingen som ble mer iherdig for hver repetisjon, og som fikk August til å se for seg et sett med lange, tynne fingre, slått sammen i en skarp og stikkende neve, i en av endene på en langstrakt og senete person som nå ventet — tydelig utålmodig — på trappen utenfor.


Før han åpnet døren kastet August et nysgjerrig blikk i kikkhullet. Det han så på den andre siden overrasket han mer enn om det hadde vært politiet — mer enn om det hadde vært en væpnet innbruddstyv som kom på besøk. Der, like foran dørstokken hans sto det en jente: Høy, spinkel, velformet, med halvlangt hår og et ansikt som — selv om det var snudd delvis vekk fra Augusts kikkhull — likevel røpet hele sin myke og katteaktige skjønnhet. Kunne det virkelig være hun som hadde banket?Det vesle, vakre mennesket der?


Etter å ha demonstrert sin forbløffelse for hele det tomme inngangspartiet, åpnet August endelig opp ytterdøren. Ansiktet hans hadde da for lengst blitt omgjort til en gutts ansikt, kledd opp i et avvæpnet og naivt undrende smil.


«Hei», sa han, «Hvem er du?»


Ordene ble liggende ubesvart i luften, mens jenta, hvems skinnende øyne hadde underlagt seg Augusts maktesløse pupiller straks de to parene møttes, lenge lot være med å si noe. August så spørrende på henne, ute av stand til å si om hennes taushet kom som en konsekvens av et uventet spørsmål, eller som et underfundig trekk i et spill August ikke skjønte reglene til.


«Katarina», sa hun til slutt, fortsatt uvillig til å løsne grepet om Augusts øyne.


«Katarina», gjentok August. «Og hva gjør du her så sent?»


«Jeg ...» begynte jenta, mens et forundret uttrykk flakket over henne. «Du ringte, gjorde du ikke?»


Mens hun sa dette la August merke til at jenta skiftet vekten fra den ene pelsstøvletten til den andre, og det på en måte som slo August som så naturlig og forlokkende at det simpelthen måtte ha vært resultatet av en høyst innøvd og kalkulert bevegelse.


«Jeg?» svarte han med et smil, mens han ble oppmerksom på en rar ubekvemhet i det som til nå simpelthen hadde vært en lykkelig overraskelse.


«Ja, er ikke dette din adresse?»


Jenta fisket et stykke papir ut av jakkelommen og rakte det til August. Fingrene deres rørte et øyeblikk ved hverandre før August trakk armen sin impulsivt til seg.


«Jo», svarte han mens han leste jentas overraskende ustødige håndskrift, «det er min adresse».


Sekundet etter at han hadde sagt dette, og før han i det hele tatt hadde rukket å spørre seg selv hva som kunne være forklaringen på at dette fremmede mennesket bar rundt på hans adresse i lommen, la August merke til nok en bevegelse, denne fra et sted bak jentas skulder. Noe hadde rørt seg i et av vinduene på den andre siden av gaten — en skygge etterfulgt av en blafrende gardin. Brått ble August bevisst på hvordan denne, i hans øyne, fullstendig uskyldige lille praten kunne se ut for resten av nabolaget.


«Du… jeg», begynte han fomlende før han ble avbrutt.


«Så,» sa jenta utålmodig, «skal du ikke be meg inn?»


Før August i det hele tatt rakk å åpne munnen — fortsatt både trøtt, bedåret og fortumlet — skjønte han at den vakre jenta brått hadde bestemt seg for å ta veien inn i leiligheten hans, og at han selv, av grunner han ikke riktig kunne begripe, var fullstendig ute av stand til å stoppe henne. Han lot seg simpelthen børste til side som en fjær — tippe over ende som en lenge oppstilt dominobrikke. Det viktigste var, tenkte han, (mest for å komme opp med en forklaring på sine egne handlinger) å få den iøynefallende jenta vekk fra hypotetisk skulende naboer så fort som mulig. Og det hadde han lyktes han med. Men til gjengjeld sto nå denne unge, høye, spinkle, og velformede skikkelsen og rakte han ytterkåpen sin med et blikk i øynene som ikke lenger lot seg feiltolke.


«Kjøkkenet?» spurte hun selvsikkert.


«Der inne», hørte August seg selv si, mens han kjente sin bevissthet løftet til et sted høyt over og utenfor sitt eget hode.


«Har du noe å drikke?» fortsatte hun, «jeg er så utrolig tørst».


Selv om han ikke husket å ha gitt henne noe svar skjønte August etter hvert at han måtte ha sagt noe, ettersom den umiddelbart husvarme Katarina kom tilbake kort tid senere med et glass vin i hver sin hånd. August betraktet henne som om gjennom en kikkert fra hundre mil unna.


«Skal vi gå inn i stuen?» spurte hun. Hun ga ikke August noe valg i saken — det vil si, hun la en luftig hånd på skulderen hans og ga han en forsiktig dytt.


De to befant seg snart på sofaen. Fortsatt hørte August seg selv snakke, ja, til og med vitse og le sammen med sin gjest, men det var som om noen andre enn han selv hadde tatt på seg ansvaret for alt dette — mens den virkelige August for lengst hadde forlatt roret og funnet veien under dekk, til et ansvarsløst og stille sted hvor han kunne gruble over hvordan i all verden noe slikt som dette kunne ha skjedd — og med han av alle mennesker. Letingen etter en forklaring ble derimot raskt til en leting etter bortforklaring. For allerede etter første vinglass ble den tørste jenta for varm for nok et plagg. Snart kastet hun den tynne skjorten sin fra seg som om den var en sky og hun så den deretter falle nøyaktig der hun hadde siktet — det vil si: direkte på vektskålen i Augusts hode, hvor den landet som en kampestein på siden som talte for å løpe opp på dekk, gripe om roret og seile inn i stormen koste hva det koste vil. For hvor mange hadde vel ikke kastet seg over denne muligheten? tenkte han. Ingen vil få vite noe som helst. Og hvem vet — kanskje er dette eneste gang i livet i livet mitt hvor jeg vil bli gitt en slik ubegripelig mulighet? Gudene vet jeg aldri før har vært så nær som dette å få en smakebit av noe så skjønt som dette her… Hun virker sendt hit bare for meg.


Etter glass nummer to forsvant nok et plagg, og med det, siste rest av Augusts frie vilje. Hvem som helst ville ha forstått, sa han desperat til seg selv, mens stormen rev og slet i seilene over han, og bølgene hamret vilt i skroget på alle kanter. Se bare her, det går ikke an å motstå det uimotståelige.


Den vakre jenta hadde nå satt fra seg glasset sitt, og reist seg opp i all sin prakt — som om hele hennes vesen nå var kun én eneste stor utfordring til Augusts vilje. Hennes kropp hadde blitt redusert til et stupebrett, og hver celle i Augusts selv-saboterte bevissthet skrek etter at han skulle ta løpefart og kaste seg ut det han visste var en natt som aldri ville besøke han igjen. Han tok et steg tilbake og pustet inn dypt.


Katarina fortsatte å spinne rundt foran han — en malstrøm av hud, hår og silke som, hvis tillatt å fortsette, sto i fare for å dra hele rommet med seg. Helt til plutselig, i ett flyktig sekund, Augusts hypnotiserte blikk lot seg fange av en enslig tatovering som slanget seg opp langs jentas tynne midje. Han skjønte snart at denne distraksjonen måtte ha produsert et unaturlig uttrykk i ansiktet hans, for Katarina stanset brått sin opptreden, og spurte lekent:


«Hva er det du ser på?»


Med ett falt øynene til August tilbake til hans hode. De kolliderte med hans bevissthet slik en komet kolliderer med en planet, og sjokkbølgene var synlige på hele Augusts ansikt.


«Hva er det du ser på?» gjentok han, først én, så flere ganger, og denne setningen runget gjennom hodet hans som ekkoet av en kolossal gong-gong, mens Augusts øyne vokste seg større og større i hodet på han.


Den halvnakne jenta fremfor han la straks merke til hvilken effekt hennes tilfeldige kommentar hadde hatt, og skvatt refleksivt tilbake fra det hun umiddelbart gjenkjente som sjokk og avsky i Augusts blikk.


«Hva er det?» sa hun, med oppriktig frykt i stemmen. «Går det bra med deg?»


Nå var det Augusts tur til ikke å svare, og til å stirre på jenta som om det var hennes spørsmål som nå var uten mening — som om det nå var hun som ikke forsto hvilket spill de to var involvert i.


«Si noe da, vær så snill å si noe!» fortsatte hun, mens stillheten kledde henne mer og mer naken under Augusts nå fullstendig våkne og selvbevisste blikk. Ute av stand til å takle vekten av hans øyne, grep hun om de henslengte klærne sine og holdt dem opp fremfor sin kropp som et håpløst skjold mot verden. «Hvorfor ser du sånn på meg? Hva har jeg gjort? Si noe er du snill — vær så snill å si noe!»


Men istedenfor å svare lukket August sakte øynene og falt etter hvert taust tilbake i setet hvor han satt. Om litt ble hans pust mer behersket, og hans puls tilnærmet normal. Da han omsider åpnet øynene igjen kjente ikke jenta dem igjen. De var klare, rolige og — som slo den villfarne jenta som mest absurd av alt — ubegripelig og unektelig lykkelige.


«Jeg må dessverre be deg om å gå nå», sa August mens han reiste seg opp.


Jenta skjønte ingenting av hva som foregikk, men satte likevel i gang med å kle på seg sine klær og samle sammen sine saker. Da hun var ferdig påkledd, geleidet August henne høflig ut i gangen, rakte henne noen sedler, og ønsket henne en god kveld. Det var alt. Hverken hun eller han utvekslet et eneste ord til, begge like tilfreds med å la sine spørsmål forbli ubesvart.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no