(Nesten) alt er inkludert

av Marte Qvenild.


Alt er inkludert; skrellede agurkskiver, tomatbiter, strimlet kål, minigulrøtter og maiskorn i skåler, kyllingvinger, nudler, pasta, tomatsaus, paella, suppe og stekte fiskestykker i gul saus, brød som må ristes på et bånd som går rundt – først på den ene siden og så på den andre. Dessertbordet har kaker med grønn krem som smaker luft, gele i glass, melonskiver og noe som likner på creme brulé i en geleaktig konsistens. I tappekranene langs veggen er det vin – rød, hvit eller rosé – i tillegg til øl og brus.


Vann er ikke inkludert, men koster 50 kroner flaska.


Vi står i kø rundt buffeten for å hente mat og finne et bord i vrimmelen. Folk går fram og tilbake, de strekker hals, presser seg fram og svetter. Noen har på sommerkjole, mens andre går i badetøy. Skitne tallerkener står i stabler. Jeg prøver å si takk til damene som rydder av bordet. De rasker sammen matrester, glass, tallerkener med saus og gele, pølsesnabber, kyllingbein, krem, skorper. De rydder raskt, kaster, tar av duken og legger på en ny. De har visst ikke tid til å høre at jeg sier takk. Vips er bordet klart til oss, men vi er allikevel for sent ute, for folk har begynt å helle jus i kaffekopper fordi det er tomt for glass. Da det blir min tur foran kaffeautomaten er det ikke igjen flere kopper, så jeg tar en salatbolle og heller kaffe i den. Mannen min blir flau og velger å stå over. Han ser en annen vei mens jeg sitter og nipper av den varme salatbollen.


Barna har sluttet å drikke vann, noe jeg har brukt mange år på å lære dem til. Nå drikker de heller brus som de henter seg i baren hver gang de får lyst på. De henter seg pizza, pølser, potetgull, is og sandwich som bare er hvitt brød med en osteskive. De bader, kjører vannsklie og dykker. Og så kommer det noen fra barneklubben og danser for dem. Det er damer med Mikke Mus t-skjorter. De har med seg to store høyttalere. Salsarytmene gjaller utover og de står på bassengkanten og vrikker. Barna vrikker med dem, og noen foreldre deltar også. Det er visst vanlig at både mødre og fedre danser sånn i Spania, uansett kroppsfasong.


Nesten alt er inkludert i ferien vår. Det er fri tilgang til bassenger, spa og barer, og i teorien er det masse plass, men det er så mange folk som går i veien. De går langsomt og slenger med armene slik at det er umulig å gå forbi dem og jeg må gå rett bak dem med museskritt. Plutselig stopper de helt opp og skal ta et gruppebilde, så jeg må stoppe og vente med sola bakende i hodet. De smiler, lager trutmunn, lener vekten på det ene beinet og setter en hånd i siden. Jeg klatrer over en tigerbadedraktdame som røyker, en engelskmann med røde skuldre, noen ølglass, sneiper og vått potetgull for jeg er så tissetrengt og klarer ikke vente til gruppebildet er tatt. Etter at jeg bikka 40, tisser jeg så lett på meg hvis jeg ikke rekker fram til do i tide, jeg har bare noen få sekunder på meg fra jeg kjenner det til det faktisk kommer. Denne gangen rekker jeg det akkurat.


Etterpå prøver jeg å smøre skuldrene til minstemann, men han er glatt som en sel. Håret hans er som sjøgress i vannet, det svever rundt det travle hodet hans. Overleppen presses nedover og ørene utover av dykkermaska så han likner på en sjelden fisk. Han har lært seg å svømme, tre tak, så er det kaving og han sluker vann. Han tar tak i foten jeg stikker ut i bassenget og jeg fisker han inn, men han hopper uti igjen med en gang. Han har ikke tid til å bli smurt, men henger på kanten og drikker bassengvann selv om jeg sier at han ikke skal gjøre det. Så får han øye på tærne til en mann som soler seg og roper, “Se! Han der har klør i stedet for negler." Jeg lener meg fram og hvisker at han aldri må peke på folk eller si at de har klør.


“Ville ikke du bli lei deg om noen pekte på tærne dine og sa du hadde klør?"


“Nei, jeg vil gjerne ha klør."


“Men det vil nok ikke han du pekte på. Du må aldri peke på folk."


Han dukker under med sjøgresspanneluggen, men snart kommer han opp igjen og vil henge på skuldrene mine. Jeg glir ned i det kalde vannet, vekk fra tobakksrøyken og han som har klør. Vannet er blått, nesten turkis og over oss er det palmetrær. Jeg kan skimte en ås med små hus utenfor gjerdet. De har røde teglstein på taket og jeg får lyst til å gå dit og sitte på en liten balkong av stein og høre på gresshoppene.


Minstemann styrer meg som en robot. Når han drar i venstre øre, svinger jeg til venstre og når han drar i høyre øre svinger jeg til høyre. Når han vil at jeg skal gå framover, klemmer han sammen hælene i siden på meg. Jeg svinger rundt og lar han styre meg. Han ler der bak på ryggen og drar meg i ørene. Så senker jeg meg ned i vannet og han hyler og vil leke mer robot, men jeg vil varme meg i sola.


“Har du nøkkelkortet til rommet?" spør mannen min.


Jeg ser på hendene mine som er tomme. For en liten stund siden holdt jeg nøkkelkortet, men nå er det borte og jeg har ingen anelse om hvor jeg kan ha lagt det.


“Jeg får sånne black-outs når det skjer for mye," sier jeg.


“Du får black-outs hele tiden," sier mannen min.


“Det er fordi det skjer for mye hele tiden," sier jeg og finner heldigvis kortet under håndkleet.


Han tar det og går inn for å lade mobilen. Jeg må passe på minstemann i vannet og samtidig smøre eldstemann på ryggen. Etter å ha smurt den ene skulderen til eldstemann, svelger minstemann vann og blir plukket opp av en fremmed dame selv om han svømmer rett ved kanten og kan holde seg fast hvis han vil. Hun drar han opp av bassenget og bortover mot badevakten i rød shorts. Jeg legger fra meg solkremen og roper etter damen som ikke hører meg. Hun tvinger med seg minstemann som ser på meg med en “redd meg"-grimase. Jeg når fram til dem samtidig som de har kommet bort til badevakten.


“Du må holde vakt, han her holdt på å drukne," sier damen uten å legge merke til at jeg står ved siden av henne.


“Det er foreldrene som må passe på," svarer badevakten bak solbrillene sine.


“Don't worry, it is my son," svarer jeg og tar tak i minstemann.


“Ser du," hvisker jeg til minstemann. “Du må holde deg inntil kanten, ellers kommer badevakten og tar deg."


“Men hvorfor passet du ikke på meg?"


“Fordi jeg smurte broren din på ryggen."


Eldstemann har forsvunnet selv om jeg bare fikk smurt den ene skulderen hans. På kvelden er han rød og klager. Jeg smører han med Aloe vera, og synger til begge to har sovnet. Så går jeg ut til mannen min på balkongen. Han har hentet to store plastglass med rosevin. Musikk pumper mot oss fra ulike barer og hoteller; amerikansk pop oversatt til spansk og spansk pop oversatt til engelsk blander seg til en saus. På nabohotellet er det dessuten karaoke;


Imagine all the people, living life in peace, woho-hoooo


Vi sitter i hver vår plaststol og drikker vin og det er vanskelig å prate sammen midt oppi all musikken. Håndklær og badetøy henger rundt oss til tørk. Luftmadrassen er stablet inntil veggen. På alle kanter er det blokker med hotelleiligheter hvor vi som bor her kan se inn til hverandre. Jeg ser tre ungdommer som skifter og flekser muskler. En dame står i tanga og tar på deodorant. På balkongen vis a vis trer en blondine ut som en operasanger. Hun har gult hår i en sky rundt hodet og holder seg i rekkverket mens hun lener seg framover. Overkroppen minner om en ball, mens beina er tynnere. Det er vanskelig å se om hun er glad eller trist.


Mellom blokkene vokser det et stort pinjetre med lang stamme. Den grønne kronen folder seg utover og når bort til blokkene på hver side. Jeg kommer på den tegnefilmen på barne-tv som ble vist da jeg var barn. Den handlet om en gutt som lå og tenkte i et tre og en bestefar som sto under treet og bablet.


“Litt som deg," sier mannen min. “Du babler ofte."


“Nei, det gjør jeg aldri, svarer jeg. “Og nå går jeg og fyller opp vin fra tappekranen."


“Tar du med en til meg?"


“Hvis du slutter å bable sånn."


“Hehehe."


Jeg sniker meg gjennom det mørke soverommet som ikke er vårt. Uten lys vet jeg ikke hvor noe er. Jeg husker ikke hvor jeg har satt sandalene eller hvor jeg har lagt nøkkelkortet. Pusten til barna går jevnt og gjør rommet litt mer hjemlig, selv om tusenvis av andre har bodd her, sovet her, dusjet her, gått på do, klippet negler, kledd på seg, kranglet, slappet av og kanskje kastet opp. Det er ikke sikkert at avtrykkene deres har blitt vasket skikkelig vekk. Kanskje sitter fingeravtrykkene deres på do-knappen, på dørhåndtakene, på skapene, på nøkkelkortet. Tusenvis av avtrykk omgir oss som usynlige vitnesbyrd. Dette kunne blitt en fransk film hvor vi får se et glimt av alt som har skjedd i dette rommet. Små detaljer og samtaler blir vevd sammen og får en ny betydning mot slutten av filmen. Alt får en større mening når det settes i sammenheng enn når hver enkelt hendelse oppleves for seg.


Neste morgen finner jeg ikke igjen nøkkelen til safen som det koster 300 kr å låne i en uke. Resepsjonen anbefaler at alle gjester låser inn tingene sine for de kan ikke garantere at ting ligger trygt på rommet. Jeg leter over alt og finner den kostbare nøkkelen i lomma til minstemann. Han spør om jeg tror vaskedama kommer til å stjele tingene våre.


“Nei," sier jeg.


“Men hvorfor låser du det inn da?"


“For sikkerhetsskyld bare."


“Men da tror du kanskje at det er vaskedamen som vil stjele da?"


“Nei, det tror jeg ikke. Du må forresten huske å si ‘good morning' når vi går forbi henne."


“Hva er stjele på engelsk?"


“Steal."


Vi låser og går. Jeg smiler til vaskedama og sier “buenas dias". Hun smiler tilbake og rusker minstemann i håret. Han hvisker “steal", men jeg drar han med meg før han får sagt mer.


Det skjer noe med folk når alt er inkludert og noen tenker på alt, fikser alt og vi ikke trenger å gjøre noe selv.


Det første som skjer: jeg senker skuldrene, slapper av, spiser, drikker, soler meg og er takknemlig.


Det andre som skjer: jeg begynner å grise, gidder ikke plukke opp etter meg, slipper alt rett ned på bordet, på gulvet, i trappa, i bassenget. Alle gjør det. Det ligger ispapir, sneiper, plastkopper, potetgull og matrester over alt. Ingen gidder å spise opp det de har forsynt seg med for det er så mye annet de kan spise i stedet. De tar ny tallerken hver gang og lar det andre stå i en stabel. De tørker ikke opp når de velter en kopp men bare lar det flyte utover mens de ser på at duken blir våt. De mister isen på bakken og lar den ligger der i pøl mens de henter seg en ny. Folk slutter å tørke seg selv rundt munnen og har flekker av is, øl og krem nedover brystet.


Det tredje som skjer: jeg blir dårlig i magen. Det er fremmede bakterier i maten, i isbitene og i frukten. Overalt er det bakterier som er bittelitt forskjellig og bæsjen blir til en sprut. Mannen min kommer inn på badet etter meg og spør om jeg er dårlig i magen.


“Hvordan det?"


“Det lukter vondt her, og du sa du hadde vondt i magen."


“Ja, jeg har det. Har ikke du?"


“Jo."


Det fjerde som skjer: jeg får black-outs. Bare små black-outs riktignok, men det er plagsomt. Jeg glemmer småting som nøkkelkort, matbrikker, slippers, hotellhåndklær. Jeg er redd det skyldes alkohol, men mannen min tror ikke det for jeg får små black-outs hjemme også når det skjer alt for mye.


Det femte som skjer: vi vil gjøre ting hver for oss. Etter noen dager sier vi ikke lenger at det er godt å ha tid til å være sammen som familie. Vi begynner å søke fra hverandre, vi vil ha fred og tid for oss selv. Minstemann vil på barneklubben selv om de bare har tegneark og tusjer. Jeg ser han gjennom vinduet der inne. Han sitter mellom de unge aktivitørene og tegner og han ser ikke opp da jeg banker på vinduet. Han vil ikke hentes før barneklubben stenger.


Eldstemann har funnet seg en venn, og de går tett sammen og prater og er akkurat like høye og like gamle. De sitter i trappa og prater eller spiller kort eller plasker rundt i bassenget. Han har ikke tid til å bli med oss til lunsj, men vil heller spise pizzastykker i baren med den nye kompisen sin.


Mannen min ser ikke opp fra mobilen når jeg snakker. Han er interessert i ting som jeg ikke vet eller kan noe om. Jeg har glemt hva slags farge han har på øynene.


Jeg legger meg på en solseng og finner fram en bok for å nyte mitt eget selskap, men det er så mange ungdommer som stuper og spruter og hyler at jeg går inn på hotellrommet i stedet. Da jeg setter meg på senga står det en mann på nabobalkongen og stirrer rett inn på meg. Han tar ikke blikket vekk, så jeg må reise meg fra senga og dra for gardinene for å få fred.


Det sjette som skjer: kampen for tilværelsen har startet også her. Kampen om solsengene begynner for eksempel lenge før frokost. Selv om bassenget ikke åpner før klokka ti er pensjonister og småbarnsmødre ute klokka åtte med kurs for bassengkanten. De har med seg håndklær og bager og de skanner området før de ser seg ut et fint sted å ligge, nærmest mulig bassenget. Så begynner de å hale i stablene av solsenger til de øverste sengene faller ned som moden frukt. Pensjonistene knekker nesten sammen under vekten men jukser seg til bærehjelp av vaskehjelper som passerer. Jeg er for sent ute og får bare tak i solsenger som mangler plastbøyler bak slik at jeg ikke kan heve stolryggen. Jeg må lete rundt på andre solsenger etter plastbøyler og rive dem løs og flytte over til sengene jeg har kapret. Vi er flere som holder på å lete etter slike bøyler. Det gjelder å være lynrask, kaste seg fram, sjekke under og dra løs en bøyle før noen andre gjør det.


De som kommer når bassenget åpner, har allerede tapt. Da er alle solsengene opptatt og det er ingen steder å legge fra seg tingene sine eller sette seg.


Det sjuende som skjer: jeg blir folkesky. Jeg skvetter av høye stemmer fra folk som går midt i gangen og lukter øl. Jeg får utslett av damer som glinser og røyker i tigerskinnsbikini. Jeg blir irritert av ungdomsgjenger, folk med store kofferter, kø ved heisen, trengsel rundt buffeten og i baren. Jeg har lyst til å slå folk som sniker seg til en kopp kaffe når det egentlig er min tur. Jeg greier ikke lenger å kjempe om solsenger eller bord i spisesalen. Jeg gir meg før kampen begynner og blir en av dem som andre kan snike foran og skubbe til side.


Det åttende som skjer: jeg sier til mannen min at jeg går meg en tur. Jeg får nøkkelkortet og går på rommet og pakker en veske med PC, lommebok, mobil og solbriller. Jeg går opp igjen til bassenget hvor han ligger på solsengen som han selv måtte stå opp å kapre i dag tidlig. Så gir jeg han nøkkelkortet og går uten å si hvor jeg skal eller når jeg kommer tilbake.


Jeg går ut av hotellet, nedover gata, tar til høyre, deretter til venstre, gjennom en park, opp en bakke og stopper ikke før jeg ser havet. Bølger slår mot en hvit strand der det nesten ikke er folk. Alt jeg kan se er blått vann, sand, pinjetrær og en bar hvor de spiller reggae. Jeg setter meg og bestiller en kaffe. Ingenting er inkludert.



Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

©2019 Pendelen.no