Nietzsche og skrivekunst som håndverk


Kilde: AKG/Klassik-Stiftung Weimar

Det er alltid hjelpsomt å studere det de som selv mestrer skrivekunsten har å si om sitt fag. Bøker som Orwells Why I write og Stephen Kings On Writing er begge proppfulle av konkrete råd og verdifulle refleksjoner fra det skrivende liv og det finnes lignende bøker i hopetall. Forleden dag kom jeg derimot over noen skrivetips fra et heller uventet hold: Friedrich Nietzsches skriver nemlig i Menneskelig, altfor Menneskelig om hva han mener skal til for å mestre novellesjangeren som håndverk.


Nietzsche var en flittig dikter, likevel forbinder nok ikke de fleste han med kreativ skriving. Men selv som filosof og filolog befinner Nietzsche seg hele tiden på grensen til det litterære. For Nietzsche er skrivestilen en viktig del av hans filosofiske system. Ved å eksperimentere med forskjellige måter å skrive filosofi på (aforismer i Menneskelig, altfor Menneskelig, en nærmest «evangelisk» tone i Slik talte Zarathustra, og fortellende selvbiografi i Ecce Homo) mener Nietzsche-eksperten Alexander Nehamas at Nietzsche demonstrerer sitt viktigste filosofiske standpunkt: perspektivisme (1985, 20). Faktisk mener han at Nietzsche ser på hele verden som en litterær tekst.


Jeg har oversatt noe av det Nietzsche har å si om det å skrive korthistorier et par utdrag som jeg håper kan være interessant for både lesere av og bidragsytere til Pendelen. Aforismene nedenfor er hentet fra boken som på norsk heter Menneskelig, altfor menneskelig (1879). Del fire i denne boken handler om kunstnerne og forfatternes sjeleliv. En viktig historisk bemerkning fra Nietzsches personlige liv er bruddet med komponisten Richard Wagner. I Menneskelig, altfor Menneskelig langer Nietzsche ut mot de romantiske tankene om «geniet» og genidyrkelse som en farlig forlengelse av religiøsitet. Han mener alle kan bli talentfulle forfattere ved å betrakte skrivekunsten som håndverk.




163


Håndverkets alvorlighet. Tal verken om begavelser eller medfødte talenter! En kan nevne alle slags store menn som ikke var meget begavet. Menn som ble store, som ble ‘genier’ (som vi sier), i kraft av egenskaper, som helst ikke omtales blant de som mangler dem: Alle besitter de håndverkerens flittige alvor, de lærer å utforme hver del til fullkommenhet før de våger å utforme den store helheten. De tok seg tid til dette, siden nytelsen ved å lage en velformet, omstendelig komponent, var større enn ved effekten av den blendende helheten. For eksempel er det ikke vanskelig å gi oppskriften på å bli en god novelleforfatter, men det forutsetter egenskaper for utførelsen som man regelmessig glemmer når man sier «jeg har ikke nok talent». Man skriver simpelthen hundrevis av utkast eller mer til novellen, ikke lenger enn to sider, men med slik presisjon at hvert ord er nødvendig; man skriver daglig ned anekdoter, til man lærer å gjenkjenne, den mest konsise, virkningsfulle formen; man er ustoppelig til å samle og portrettere menneskelige typer og karakterer; man forteller til alle så ofte som mulig og hører alles fortellinger, med skarpe øyne og ører for virkningen på de andre til stedet; man reiser som en landskapsmaler eller kostymedesigner; man bemerker seg fra hver enkelt vitenskap det som har kunstnerisk effekt dersom det fremstilles godt; man tenker endelig over motivene for menneskelig handling, overser ingen spor av lærdom om dette, og er en samler av slikt dag og natt. La ti år med disse flerfoldige øvelsene passere, og da kan det som fremstilles på verkstedet også tåle dagens lys.

Men hvordan arbeider de aller fleste? De begynner ikke med delen, men med helheten. Kanskje lyktes de én gang, vekker oppsikt, men mister ikke overraskende grepet etter dette.

Noen ganger, når de mangler fornuft og karakter nok til et slikt kunstnerliv, aksepterer skjebnen og nøden jobben i stedet og fører den fremtidige mesteren skritt for skritt gjennom alle forutsetningene for hans håndverk.




Heldigvis, hvis dette lyder i overkant strabasiøst, erkjenner Nietzsche nødvendigheten av dårlige forfattere (så lenge flesteparten av verdens befolkning har dårlig smak).



201


Dårlige forfattere nødvendig. Det kommer alltid til å finnes dårlige forfattere, fordi de taler til de underutvikledes preferanser, umodne aldersgrupper; disse har like stort behov som de modne. Om det menneskelige livet varte lenger, så ville antall modne individer vært flere enn de umodne. Men så lenge de fleste dør for unge, vil det alltid være flere underutviklede individer med dårlig smak. Disse krever tilfredsstillelse med en heftig, ungdommelig kraft, og tvinger frem dårlige forfattere.



Kilder:


Nehamas, Alexander. 1985. Nietzsche, Life as Literature. Harvard University Press.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no