Nesen: Nikolai Gogol


Ta et øyeblikk. Studer dette portrettet. Se på det blankgredde håret, på de mørke øynene, på den lange kors-lenken, og på nesen, se nøye på den superbe, ja, majestetiske nesen.


Bildet lyver naturligvis. I virkeligheten var den enda større, enda spissere gravde både dypere og rakte enda høyere. Hvilken person tilhørte så en slik ekstremitet? Hva slags menneske kunne en slik nese være i besittelse av? Jo, ingen andre enn den kjente ukraisk-russiske forfatteren Nikolai Vasilievitsj Gogol.


Har du kanskje lest "Revisoren"? Og har du allerede hørt hvordan Ivan Ivanovitsj og Ivan Nikiforovitsj kranglet? Har du gått uten kappe i Petersburg på vinterstid? Har du betraktet Chichikovs rasende britska dundre over slettene i det gamle, langstrakte Rus?


Ja? Vel, da vet du at det du ser ovenfor er portrettet av et geni og at alt jeg følgelig vil fortelle er fullstendig sant: At han er Dostojevskys far og Bulgakovs bestefar, at all verdens post-moderne litteratur ikke er verdt ett eneste avsnitt fra hans deilig absurde "Nese", og at hans utilgivelige død og religiøse korrupsjon frarøvet verden hvem vet hvor mange skrekkelige og vidunderlige mesterverk.


Nei? Les videre da, og si aldri mer at du er belest, i hvert fall ikke før du har lært "Kappen" utenat.


Du tror jeg overdriver? Du vil høre hva som gjør nettopp denne russiske nesen og dens bøker så unike? Les videre da, så skal jeg gjøre mitt beste for å fortelle.

"A famous playwright has said (probably in a testy reply to a bore wishing to know the secrets of the craft) that if in the first act a shotgun hangs on the wall, it must go off in the last act. But Gogol's guns hang in midair and do not go off in fact the charm of his allusions is exactly that nothing whatever comes of them."

Sitatet du nettopp har lest kommer fra Vladimir Nabokovs fremragende bok om Gogol, (side 36 av dette verket for å være eksakt). Gjennom hele denne vesle avhandlingen setter Nabokov ord på mange av grunnene til at jeg alltid har elsket Gogol, selv om jeg aldri kunne sette fingrene på nøyaktig hvorfor. Sitatet over et ett eksempel på en slik åpenbaring.


Gogol har nemlig en uforståelig evne til å åpne opp ti tusen dører i løpet av selv det korteste avsnitt, uten å føle det vageste ansvar for å lukke dem igjen.


For hvordan gikk det egentlig med de to stakkarne som beundret Chichikovs vogn i begynnelsen av "Døde sjeler"? Og med alle de uendelige statistene i "Revisoren" som kjempet så hardt for å tre inn på scenen? Hva skjedde egentlig med Chertokutsky etter at generalen og hans menn tok han på fersken inne i "Vognen"? Og hvorfor stiller vi oss disse spørsmålene? Hvordan ble vi så forelsket i disse verdnene, som skjulte seg på andre siden av dører som sto på gløtt i bare noen linjer? Alle disse spørsmålene, alle disse personene, alle disse riflene blir bare hengende på veggen i all evighet, noe vi er alle burde være glad for, for det er der de hører hjemme.


Jeg vet ikke om noen annen forfatter som kan overbevise sin leser om at enhver historie kan gå, ikke bare i alle mulige retninger, men i alle umulige retninger i tillegg. For Gogol finner ikke bare opp unike univers når han skriver, han finner opp unike fakta, skrur og vender på Guds kontrollbord, og som en gal vitenskapsmann trykker han gladelig på play som om ingenting har hendt. På denne måten kan neser ikke bare dukke opp inne i brødet til slurvete barberere, men de kan bli til generaler og fullt autonome individer; Før de, (kanskje) velger å returnere til der vi tenker at de har sin plass i universet.


Det er en smittende energi i Gogols (spesielt tidligere) verk, (det vil si, før moralisten Gogol begynte å ta overhånd), som vitner om en kunst og litteratur så ren, så fri, så uhemmet ydmyk og ekte at jeg alltid vil være mistenksom til noen som ikke faller for deres sjarm. Jeg tenker her spesielt på historien om de to Ivanene, "Nesen", og "Revisoren".


"Kappen", "Nevsky Prospekt" og "En gal manns dagbok", tilhører en annen, mørkere side av Gogol, hvor latteren får en noe annen, mer omskygget aksent. I dem ler vi ikke lenger av det som er "fryktelig latterlig," men vi rokkes, løftes opp og vendes rundt plasseres opp/ned plutselig transportert til Gogols alternative univers, hvor alt som er "latterlig fryktelig" holder til.


Men jeg har nå snakket utilgivelig lenge uten å la Gogol selv ta ordet. La meg derfor avslutte ved å glede leseren med et knippe utdrag fra hans egne tekster og sitater. (Samtlige fra Penguin Classics oversettelse av hans bøker).





Fra "Nesen" (Kovalyov etterlyser sin bortkomne eiendel):


"But by all that's holy, I swear I'm telling you the truth. If you really want me to, I'll show you what I mean."

"I shouldn't bother if I were you," the clerk continued, taking a pinch of snuff. "However, if it's really no trouble," he added, leaning forward with great curiosity, "then I shouldn't mind having a quick look."

The collegiate assessor removed his handkerchief.

"Well, how peculiar! It's quite flat, just like a freshly cooked pancake. Incredibly flat."


Fra begynnelsen på "Nevsky Prospekt":


"Mighty Nevsky Prospekt! sole place of entertanment for the poor man in St Petersburg. (...) And the ladies sleeves you'll see on Nevsky Prospekt! Ah sheer delight! They are rather like two hot-air balloons and it seems the lady might suddenly soar into the air should the gentlemen with her fail to hold her down; in fact it is just as easy and pleasant lifting a lady into the air as raisinga glassful of champagne to the lips."


Fra slutten på "Nevsky Prospekt":


"Oh, do not trust this Nevsky Prospekt! I always wrap myself tighter in my cloak when I walk along it and try to ignore every object I see on my way. All is deception, all is dream, all is not what it seems. So you think that gentleman strolling along in his superbly tailored frock-coat is exceedingly wealthy? Not a bit of it. His frock-coat is his entire fortune. You imagine that those two stout gentlemen who have stopped in front of a church that is being built are commentingon its architecture? Far from it: they are discussing how strangely two crows are sitting opposite each other. (...) You think that these ladies... but ladies are least of all to be trusted."


Fra "Døde sjeler":

“The longer and more carefully we look at a funny story, the sadder it becomes.”

Fra Gogols neses munn:


“I am fated to journey hand in hand with my strange heroes and to survey the surging immensity of life, to survey it through the laughter that all can see and through the tears unseen and unknown by anyone.”


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no