av Erling Røhmer.
Det har alltid vært noe kroket ved Norsken —
Noe vilt, men humant; noe baust, men gement.
For han vokste fra berget og slektes med troll,
Med lepper av bark, og en tunge av rav.
Hans røst kan besnære — men også forsteine,
Han kan lokke med gull; han kan drukne med grums.
Eventyrlig, men nøktern; liten, men stolt,
Norsken, som Nøkken, er nisse òg colt!
