Nostalgi

av Kato Gulbrandsen.


Alt var bedre før. Den gangen folk fortsatt ble syke, fortsatt ble sultne og fortsatt kjedet seg i ny og ne. Alt var bedre da folk ikke visste-, da de ikke hadde-, da de ikke kunne være – alt.


Om de som bygget verden bare hadde visst hvordan deres etterkommere kom til å forbanne dem for at de så selvisk tok all jordens strev på sine egne skuldre, uten å spare noe slit til sine stakkars barn. Takket være dem finnes det nå ikke noe sted å gå, annet enn i ring. Alt er bare lek og vi er dømt til å forbli småunger for alltid.


Det finnes ikke lenger noen grenser. Det finnes ikke lenger krig. Det finnes ikke lenger nød og ingen ting å frykte. Verdens forskjeller er visket ut og alle har nøyaktig det de trenger. Alle forstår hverandre og alle er knyttet sammen. Alle får med seg alt, alle er enige og alle smiler – alltid.


Og til tross for det alle er misfornøyd, og ingen skjønner hvorfor.



Tenk, en gang var det mulig for mennesket å trøste seg med at universet var urettferdig – med sin egen ydmyke uvitenhet og med at livet stort sett var uforutsigbart.


Man vet ikke hva man har før man mister det...


Kuren mot lidelse viser seg altså å inneholde en prekær bi-effekt: utviklingen av en ny sykdom hvis behandlingsform dessverre sees på som uanvendelig. Denne sykdommen kalles nostalgi. Dets eneste kur: å på ny lette på lokket til Pandoras boks.


Simulering funker nemlig ikke. Tro meg, jeg snakker av erfaring. I løpet av mitt liv har jeg tilbragt flere år i antikkens Athen, middelalderens Jerusalem og renessansens Paris. Jeg var var til stede da Roma falt i 475, Moskva i 1811, London i 1939, og Washington i 2040. Men til tross for alt jeg har sett og gjort så har jeg aldri funnet noen tid som er min egen.


Jeg var alltid en turist i fortiden og hørte ikke hjemme noe sted. Jeg visste altfor godt at monumentene allerede var bygget, at krigene allerede var kjempet, at alle de fjerne kystene allerede var oppdaget og for lengst kolonisert. At det jeg deltok i var en reprise.


Snart innså jeg at jeg hadde kommet for sent til å leve mitt eget liv, at jeg kun hadde kommet tidsnok til å gjenoppleve andres – livene til mennesker som for lengst er døde. Autentisitet står ikke lenger på menyen.


Den eneste løsninger er…


Nei. Når jeg tenker meg om så skjønner jeg at selv det å slippe ulykken løs i verden nok en gang ikke vil være nok til å redde mennesket. For dette ville bare vært en selvforskyldt tragedie, og det er ikke det vi lengter etter. Dem har vi nemlig nok av. All motgangen vi kjenner til er motgang vi produserer selv. Vi har ingen autentiske kamper og feller ingen uunngåelige tårer.


Det vi trenger – det alle nostalgikere stille ønsker seg – er en ny og virkelig begivenhet; At noe skjer, slik ting pleide å skje i gamle dager. Vi trenger en utfordring som ikke er frembrakt av oss selv.


Alle ber om mening og noen ber om strid, men ingen tør å være den første til å kaste stein i Utopia...



Jeg overdriver naturligvis. Ikke alle er nostalgiske. Faktisk er vi kun noen få. De fleste andre lever lykkelig, i et evig utstrakt nå.


Disse nålevende menneskene lever riktignok de utroligste liv. De ser og opplever mer enn hundrevis av individer gjorde til sammen før i tiden. Men ingenting av det de gjør er ekte og ingen husker noen ting. Neste minne er alltid viktigere enn det forrige.


Selv den virkelige verden – den utenfor simulasjonene – har blitt til lite mer enn et lappeteppe av bedrag. Folk tenkte ikke stort over det da de begynte å selge falskt utslitte bukser, eller da pengene deres ble omgjort til siffer på en skjerm. Noen få begynte derimot å hviske da personligheter ble erstattet med profiler. Og mumlingen steg da de første hjernene ble koblet til Internettet og hvem som helst plutselig kunne vite alt. Noen tiår senere ble landegrensene skuret bort. Kort tid senere ble også alle andre gjerder smeltet ned, omformet til våpen brukt til å opprettholde den nye, evige verdensfreden. Alle som før hadde hvisket falt til ro, og marsjerte motvillig sammen med sine blåøyde brødre til det lovede landet.


Og dit kom vi. Etter langt om lenge klarte vi omsider å bryte oss inn, inn og tilbake til Edens Hage, hvor vi kunne mette på alle trærnes frukter. Og alle sang og danset, slik de synger og danser den dag i dag – til evig tid og til ingen andres rytme enn sin egen. Mens noen få av oss ser på fra skyggene, og føler at noe har gått fullstendig galt.



Men kanskje det er oss nostalgikere det er noe galt med. Vi som kun ser det usynlige – det som var og det som kunne vært, reflektert i alle de polerte speilene som faktisk er. Kanskje er vi simpelthen det neste, og siste til å forsvinne.Slik så mange nostaligkere har forsvunnet før oss.


Det kan godt være, men inntil da vil jeg fortsette å bli stående, og mumle under min stein at: For de som har gått feil er den eneste veien frem å snu.




For øvrig mener jeg at Silicon Valley burde ødelegges.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no