Nostalgikeren: F. Scott Fitzgerald

av Erling Røhmer.


Mange vil sikkert være uenig, men jeg har alltid vært av den oppfatning at den viktigeste historien en forfatter etterlater seg er historien om deres eget liv. Dette er ikke det samme som å si at kun den mest eventyrlige forfatteren skriver de mest eventyrlige bøkene, eller at kun et forrykende liv kan resultere i skrivingen av en forrykende bok. Men hvem vi er farger åpenbart historiene vi forteller, hvordan vi forteller dem, og hvorfor. Blant de udødelige navnene: Dostojevskij, Tolstoj, Poe, Hemingway, og Wilde (bare for å nevne noen få) er det slående hvor godt hvert individ passer mellom rammene av sine verk. Jeg mistenker også at mange lesere (flere enn de som er villige til å innrømme det) tiltrekkes like mye av forfatterens navn, rykte og karisma som av innholdet i deres skrifter, og at den ene har like stor betydning på den andre når det kommer til vår smak og våre dommer.


Et navn som åpenbart kunne blitt flettet inn i listen ovenfor tilhører F. Scott Fitzgerald, forfatteren av det tyvende århundrets store amerikanske roman "The Great Gatsby" og kronikleren av det ville 20-tallets glitter og eksess. Få litterære kjemper har etterlatt like mye av seg selv i sine bøker (og sluppet unna med det) som det denne mannen gjorde. For helt fra braksuksessen "This Side of Paradise", (utgitt da Fitzgerald var bare 23 år gammel), var det vanskelig å skille kunst fra virkelighet. Inspirasjonen bak hovedkarakterene Amory Blaine og Rosalind Connage var nemlig så innlysende at Schribner & Sons (Fitzgeralds trofaste forlag) ikke trengte å lete lenge etter modeller for bokens omslag.


Fitzgeralds debutroman er intet annet enn en idealisert utgave av Fitzgeralds egen ungdom, med hans fremtidige kone Zelda Sayre i rollen som den perfekte, men uoppnåelige kvinnen. Det er en kjent historie, at Fitzgerald fridde til Zelda (som kom fra en langt mer velstående familie enn hans egen) måneder før boken var ferdig, og at han mottok et noe reservert ja. Men etter hvert som Fitzgeralds usikre fremtid gikk opp for Zelda (og hennes familie) ble imidlertid forlovelsen brutt. Knust, men samtidig fast bestemt på å vinne tilbake sin "golden girl" jobbet Fitzgerald febrilsk for å skrive boken ferdig og deretter utgitt, for dermed å bevise for Zelda, hennes familie og resten verden hva han egentlig var god for. Denne planen fungerte som kjent svært godt, og Francis Scott Fitzgerald og Zelda Sayre giftet seg i New Yorks Sankt Patricks Katedral i 1920.


Bøkene og årene som fulgte var med på å krone ekteparet Fitzgerald til konge og dronning av Amerikas såkalte Jazz Age. Festingen, drikkingen, vankingen med forbudstidens "flappers and philosophers", fant alle sin vei inn i Scotts fantasmagoriske fortellinger. Hans andre bokutgivelse "The Beautiful and Damned" kan også leses — og blir ofte lest som — som del 2 i sagaen om ekteparet Fitzgerald (nok en gang ble ikke dette lagt sjul på i bokens omslag).


Men mens "Paradise" er en ung manns bok; romantisk, drømmende og samtidig noe risqué; er dens oppfølger (utgitt bare to år senere, 1922) langt mer mørk og pessimistisk — for ikke å si nihilistisk. Ulikt Amory og Rosalind har ekteparet Anthony og Gloria lite å beskjeftige seg med, annet enn drikking, festing og venting; venting og atter venting på sin fremtidige arv. For hva gjør man egentlig når man ikke gjøre noe som helst? — når man ikke har noe å gjøre? Fraværet, eller tapet av, livets barnslige håp, drømmer og illusjoner, samt hvilken utilstrekkelig erstatning penger, statusjag og alkohol er for disse er nøkkeltemaer i boken. "The Beautiful and Damned" skildrer skyggesidene av det glade 20-tallet, men gitt at ekteparet Fitzgerald spilte en så stor rolle i å forme dette tiårets uttrykk, er det deres egne skygger vi kjenner igjen i bokens karakterer.


Det er i grunn pussig at det som muligens burde være — og som regel sees på som — en kunstnerisk svakhet, nemlig at en forfatters karakterer ikke er kreasjoner men snarere karikaturer (av forfatterens nære og kjære, eller av forfatteren selv) i Fitzgeralds romaner og noveller ser ut til å bli feiret, og gitt som nok en grunn til å lese hans bøker.


Og den vi alle leser først er selvfølgelig "The Great Gatsby" , utgitt i 1925. De som har fulgt med på årstallene for Fitzgeralds utgivelser, vil ha lagt merke til at forfatteren, under publiseringen av sitt mest innflytelsesrike verk, selv ikke har rukket å fylle 30. "This Side of Paradise", "The Beautiful and Damned" og "The Great Gatsby" (samt novellesamlingene "Flappers and Philosophers" og "Tales of the Jazz Age") ble alle utgitt mellom Fitzgeralds tjuetredje og tjueniende fødselsdag — en fabelaktig periode som brått skulle ta slutt. Både Fitzgerald og det tyvende århundret skulle snart entre et nytt tiår, hvor den enes bøker raskt ble like glemt som den andres glitter.


Det var faktisk "The Great Gatsby" som signaliserte slutten på Fitzgeralds egen storhetstid. Den solgte langt færre enn hans tidligere bøker, og symboliserte et skifte i Fitzgeralds kunstneriske uttrykk som hans lesere hverken ønsket eller helt forsto. Folk forventet ikke mord fra Fitzgerald, ikke den kompleksiteten eller gåtefulheten som Gatsby har, og som ikke virket å stemme med Fitzgeralds image som festløve og festløvenes bard. Men i dag er nettopp disse kvalitetene selve hovedgrunnen til at vi dras mot Gatsby, noe vissheten om dens spe begynnelse bare ser ut til å forsterke. Legenden om Gatsby er nemlig, slik Fitzgerald uten tvil ønsket, blitt uadskillelig blandet med hans egen, og Gatsbys ephemeriske men samtidig evige storhet speiler Fitzgeralds egen på en måte som minner forunderlig mye om forutbestemhet. Det at Gatsby ble ignorert og dens skaper glemt gjør historien om dem begge bare bedre.


Det skulle gå nesten ti år før Fitzgerald fullførte sin neste roman "Tender is the Night", en bok som mer enn noe annet krystallserte hans image som en "has-been" i litteraturverdenen; Dette til tross for at Fitzgerald-kjennere ofte løfter den frem som hans beste verk. Fortellingen om en psykolog som forelsker seg i en av sine pasienter hentet nok en gang inspirasjon fra ekteparet Fitzgeralds vaklende sjebne. For på dette tidspunktet hadde Zelda, etter år med mentale problemer, mottatt diagnosen Schizofreni og bodde ikke lenger med familien. F. Scott skrev derfor i disse årene like mye for å opprettholde levestandarden for seg selv og for sin datter "Scotty", som for å betale for sin fortsatt dypt elskede kones behandling.


De siste kapitlene i Fitzgeralds liv utgjør lite lystig lesning. Zelda ble aldri bedre, og på leting etter nye inntekskilder dro forfatteren av "The Great Gatsby" vestover til Hollywood for å prøve seg som manusforfatter hos de store filmstudioene. Heller ikke det ble noen suksess og i et kjent brev til Joe Mankiewicz, produsenten av en av filmene han jobbet på manuset til, uttrykker Fitzgerald sin indignasjon over å se sin dialog fullstendig omskrevet. Et udrag fra brevet lyder:


To say I'm disillusioned is putting it mildly. For nineteen years, with two years out for sickness, I've written best-selling entertain­ment, and my dialogue is supposedly right up at the top. But I learn from the script that you've suddenly decided that it isn't good dialogue and that you can take a few hours off and do much better.

De som omgikk seg med Fitzgerald i disse årene beskrev han som et vandrende spøkelse: sykelig blek, sammenfallen og med en svak duft av gin svevende for alltid omkring seg. Den tunge drikkingen begynte nå for alvor å ta på, og sørget etter hvert for at han mistet sin siste jobb i Hollywood. Deretter, i det som kan virke som et nesten umulig fall ned i avgrunnen, skulle det ikke ta lang tid for Fitzgerald, i en alder av 44, omkom som følge av et massivt hjerteinfarkt. Han ble aldri ferdig med sin siste roman "The Last Tycoon", utgitt året etter hans død i 1940. For å gjøre tragedien komplett, fulgte hans kone Zelda han i graven bare noen år senere, da hun, i en alder av 49, omkom i en sykehusbrann i Asheville, North Carolina. Tallene og hendelsene snakker for seg selv.



Men historien slutter som kjent ikke der. For i likhet med samtidige som George Orwell og Ernest Hemingway, som også opplevde å se solen gå ned over sine livsverk, så gjennomgikk Fitzgeralds forfatterskap en gjenoppsandelse etter hans tidlige død. Følgelig finnes det nå knapt en bokhandel i verden som ikke selger hans bøker, hvorav "The Great Gatsby" alene har opplag på hundrevis av tusner hver eneste år. Men hvorfor? Hva er det med disse bøkene som appellerer så sterkt til folk, i dag mer enn da de ble skrevet?


Svaret ser for meg ut til å være nostalgi. Vi, som Fitzgerald har blitt nostalgikere, enten vi vet det eller ei. Og Fitzgeralds bøker er som stillbilder av en fortid vi alle både deler og savner: av barndom, ungdom og alle de påfølgende årene med refleksjon. Hans beste verk lykkes derfor, slik verkene til enhver virkelig stor forfatter lykkes, med å prodsere det umulige: Et universelt portrett av en partikulær tid. Vi besøker Fitzgeralds paradis, menger oss med hans vakre og fortapte skikkelser, mens Gatsby vandrer et sted der ute i skyggene, og vi forstår snart at vi ikke egentlig har forlatt vår egen tid og våre egne omgivelser; men at de heller har kommet til oss, eller at de kanskje alltid har vært der — vi trengte bare noen til å gi dem form og navn.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no