top of page

Notre Dame brenner

av Josephine Krogh.

Jente med løse fletter, av Ivan Kramskoij.


Notre Dame brenner. Jeg gråter, selv om jeg ikke er fransk, setter meg på kjøkkenbordet, selv om jeg står fint, føler meg sett, selv om det er feil. Jeg tenker på hvorfor jeg er sånn og ikke annerledes og klemmer tærne om et kaldt skuffehåndtak.

I TV-studioet står en historiker og svaier fra side til side, sier noe om åtte tusen orgelpiper og en som heter Francois Thierry. Han klør seg over det ene øyenbrynet mens han forteller noe om klassisk orgelbygning på syttenhundretallet og vannkastere som ikke kan erstattes.

Det her er et kulturtap, sier en stemme. En tragedie, sier en annen. Kappen til Sankt Ludvig er blitt reddet, sier en tredje. Og orgelet, orgelet er i sikkerhet.

Jeg finner kjøkkensaksen i skuffen, klipper panneluggen og speiler meg i brødristeren. Fører en finger over de bleke, døde glødetrådene. Setter fingrene tilbake i saksen. Klipper den gamle t-skjorten jeg har på meg, rett over den lille kolonien av fregner på det venstre låret mitt. Det er kulturen min, den kan jeg ikke tape, ikke nå.

I TV-studioet kikker de alle ned i det ovale glassbordet, så opp på TV-verten. Det blir stille. Én biter seg i underleppen. Det hele virker så skrøpelig. Tragedie, gjentar den ene, drikker av vannglasset sitt. Jeg muter. Jeg har ikke noe TV-studio som samler meg opp, analyserer skadene mine og holder opptelling over tapte relikvier. Jeg må selv trekke varselbåndene rundt kulturtapene, vurdere muligheten for eventuelle rekonstruksjoner. Jeg slår av TV-en, finner de siste Coco Popsene og tenker på siste gangen jeg så deg.

Du satt på benken. Jeg satt i gresset. Jeg lurte på hvorfor du ikke hadde tid til meg, når du hadde tid til å holde møter om møter om mulige møter. Du avsluttet telefonsamtalen, og spurte om jeg visste at det fantes flere toppsjefer som heter Lars enn det er kvinner i toppstillinger. Du sa at jeg kunne google det hvis jeg var i tvil om at det var sant. Jeg tenkte at du måtte være fornøyd med å hete Lars, men sa ingenting. Du spurte om vi skulle kjøpe is. Feire bursdagen min. Jeg hadde ikke lyst til å feire. Du fortalte om den gangen da en annen Lars kjøpte is til hele avdelingen, også de som ikke hadde prestert som forventet. Jeg skjønte ikke hvorfor du latet som om du ville feire. Du spurte hvorfor jeg ikke sa noe. Jeg nikket. Vet ikke hvorfor jeg ikke sa noe, sa hva som helst, men sa likevel ikke noe. Tenkte på om du heller ville ha bodd i Danmark, om du følte deg plassert feil. Du fortalte meg om en kunde som heller aldri sa noe. Sa at det gjør det vanskelig å samarbeide. Du la mobilen i fanget, slo hendene mot hverandre, clash sa du, clash, skjønner du. Du kikket, ville se om jeg skjønte. Jeg skjønner, sa jeg og reiste meg. Vil gjerne ha is, sa jeg. Du sa du nøyde deg med kaffe, og rakte meg et kredittkort. Hånden min streifet din. Kortet falt mot jorden. Jeg bøyde meg, spurte om du brukte melk. Du lo, og jeg bevegde meg mot kaféen. En mann med navneskilt spurte meg hva jeg ville ha, pekte engasjert på sortimentet. Jeg merket en boble i halsen, sa en merkelig lyd. Mannen lente seg frem i salgsvognen, sa at jeg så blek ut. Lennart het han. En kaffe, sa jeg. Uten melk, sa jeg. Lennart spurte om det gikk bra med meg. Jeg spurte om han tok kort.

Dørklokken. Jeg skubber meg ned fra bordet. Tenker at du teller som en av de relasjonene som jeg ikke klarer å sette i system fordi du allerede er en del av systemet mitt. Med deg har jeg måtte strekke meg til én kant, med mamma en annen. Jeg tenker på om det er grunnen til at jeg har blitt så myk og ettergivende i huden. Mamma sier ofte at det er sånn det er å være menneske. Da tenker jeg at jeg ikke vet om jeg har lyst til å være menneske. Jeg åpner døren. Posten, en pakke. Nikker da budet sier at man ikke skulle tro vi befant oss i april. Han kikker på panneluggen min og legger hodet på skrå. Jeg lukker døren og finner mobilen min. Jeg skal hente Anton på flyplassen om fire timer og tjuesyv minutter. Han sier jeg har virket utilgjengelig i det siste og mener at tilgjengelighet er et vanlig krav i nære relasjoner. Jeg tenker på Camus’ Meursault når Anton ber meg være seriøs omkring hva vi gjør med hverandre. Tenker på de fortellingene som ikke angår meg, men som jeg allikevel blir bedt om å uttale meg om. Hva jeg føler. Hva jeg tenker. Hvor jeg står. Tenker på hvorfor jeg ikke skjønner hva står betyr i metaforisk forstand. Hvorfor jeg ikke sier noe når han spør hva jeg tenker. Hvorfor jeg blir stille i stedet for å svare på de spørsmålene han kaller vanlige. Jeg tenker på det kriminelle i å være likeglad. Det å oppdage at det er mye som ikke gjør en noe, men ingenting som riktig gjør en noe. Det lunkne i å fremdeles ikke si noe. Er jeg stille for lenge, gråter han. Sier at jeg ikke forstår hva jeg gjør. At jeg ikke har grep om andres følelser. Da tenker jeg på det komiske i å bli dømt for mord i en verden som ikke angår en.

Jeg setter neglen i de små pilene i klistermerket på pakken. Alle peker i samme retning. Mamma sier jeg må bryte med det vanskelige i livet mitt. for å frigi energien der blokkeringene sitter. Jeg legger T-skjorten til Anton under det andre skittentøyet, finner noe som ligner på voksenklær og går til parken.

Jeg kan se salgsvognen fra treet der jeg setter meg. Piller i barken og brekker av et stykke. Lurer på om Lennart har fått seg en jobb i en annen park. Noe vibrerer i gresset. Anton. Er du der, kan du høre meg. Ja, sier jeg. Smuldrer bark mellom fingrene. Går det greit, sier han. Det går fint, sier jeg. Er nok ikke tilbake før fredag, sier han. Okei, sier jeg og kaster bort barken. Trenger ikke frigi noe energi nå. Jeg må løpe, sier jeg, synker ned i gresset. Jeg har mye å gjøre. Men vi har jo ikke snakket, sier han. Jeg river gress opp med røttene. Du bestemmer, sier jeg, klapper gresset mot jorda igjen. Bestemmer hva, sier han. Jeg vet ikke, sier jeg. Går det greit, sier han. Det har du spurt om, sier jeg. Vi ses, sier jeg. Kaster mobilen min fra meg, lener ryggen mot treet. Det er jo han som ikke er tilgjengelig. Det vibrerer igjen. Mamma. Jeg klarer ikke å frigi energiene mine, sier jeg. Tror du må leve med blokker