top of page

Nummen

av Karen Drabløs Landa.

Melankoli, av Edvard Munch.

Ole vet ikke når det startet.

En følelse, nei, en tilstand har kommet snikende og tatt bolig i ham.

Skulle han beskrevet den ville han sammenlignet den med en regntung søndag i november eller mars. Overgangen fra høst til vinter eller vinter til vår, et mellomstadium, en våt og grå ikke-årstid, er den nærmeste illustrasjonen han finner.

Kroppen kjennes permanent tung og trøtt. Planer som han tidligere ville sett frem til, middager, fester, turer, trening, alt byr ham imot og føles som et ork. Samtidig klarer han ikke å slappe av, kroppen prikker av uro og rastløshet, hjernen krever konstant stimuli, mobilen føles som en forlengelse av armen. Han får ikke sove, tankene spinner ukontrollert, han ligger og vrir seg til langt på natt. Når han endelig våkner en gang utpå formiddagen kjennes det som om øyelokkene er klistret igjen, som om kroppen er limt fast til senga, han vil bare bli der, stenge verden ute.

Han vet selvfølgelig at det har med pandemien å gjøre. Om han ikke hadde skjønt det selv, ville den evigvarende strømmen av debattinnlegg og kronikker i nettavisene fortalt ham det for lenge siden.

Alle sliter visst psykisk for tiden, i hvert fall ifølge mediene.

Men folk rundt ham ser ut til å klare seg fint. De legger ut bilder av matlaging og sunne måltider, av kreative hobbyprosjekter, av trening og turer i vakre omgivelser. De hyller naturen, hyller hverandre, sender hjerter og latterfjes og bulende biceps. En stygg, destruktiv bitterhet har begynt å spre seg i ham hver gang han ser det. Han kjemper mot trangen til å kommentere, til å skrive noe nådeløst ærlig, noe som sprenger seg frem og bryter med alt det glade, alt det lettvinte og falske, skrive det med store bokstaver:

INGEN BRYR SEG!

Men hver gang tar han seg i det, stopper opp, lar være å sende. Det vil være en irreversibel handling, om ordene først havner der ute vil han aldri kunne ta dem tilbake, selv om de slettes umiddelbart. Han vil for alltid fremstå som gal.

Kanskje er han gal?

Innimellom føles det slik.

Ole vet ikke når det startet, men han vet når det gikk opp for ham.

Det skjedde en helt vanlig lørdag ettermiddag for noen måneder siden. Ingen av de andre i kollektivet var der, de var alle hos foreldrene sine, flere av dem hadde han ikke sett på ukevis. Ole ville ikke hjem, orket ikke tanken på å komme krypende tilbake til gutterommet med halen mellom beina. Han hadde flyttet hjemmefra for å bli voksen og selvstendig, leve et bohemaktig studentliv med piker, vin og sang, med lange netter og gitarspill, etterfulgt av lyse og fredelige sommermorgener på vei hjem.

Slik var i hvert fall fantasien.

Virkeli