Nummen

av Karen Drabløs Landa.

Melankoli, av Edvard Munch.

Ole vet ikke når det startet.

En følelse, nei, en tilstand har kommet snikende og tatt bolig i ham.

Skulle han beskrevet den ville han sammenlignet den med en regntung søndag i november eller mars. Overgangen fra høst til vinter eller vinter til vår, et mellomstadium, en våt og grå ikke-årstid, er den nærmeste illustrasjonen han finner.

Kroppen kjennes permanent tung og trøtt. Planer som han tidligere ville sett frem til, middager, fester, turer, trening, alt byr ham imot og føles som et ork. Samtidig klarer han ikke å slappe av, kroppen prikker av uro og rastløshet, hjernen krever konstant stimuli, mobilen føles som en forlengelse av armen. Han får ikke sove, tankene spinner ukontrollert, han ligger og vrir seg til langt på natt. Når han endelig våkner en gang utpå formiddagen kjennes det som om øyelokkene er klistret igjen, som om kroppen er limt fast til senga, han vil bare bli der, stenge verden ute.

Han vet selvfølgelig at det har med pandemien å gjøre. Om han ikke hadde skjønt det selv, ville den evigvarende strømmen av debattinnlegg og kronikker i nettavisene fortalt ham det for lenge siden.

Alle sliter visst psykisk for tiden, i hvert fall ifølge mediene.

Men folk rundt ham ser ut til å klare seg fint. De legger ut bilder av matlaging og sunne måltider, av kreative hobbyprosjekter, av trening og turer i vakre omgivelser. De hyller naturen, hyller hverandre, sender hjerter og latterfjes og bulende biceps. En stygg, destruktiv bitterhet har begynt å spre seg i ham hver gang han ser det. Han kjemper mot trangen til å kommentere, til å skrive noe nådeløst ærlig, noe som sprenger seg frem og bryter med alt det glade, alt det lettvinte og falske, skrive det med store bokstaver:

INGEN BRYR SEG!

Men hver gang tar han seg i det, stopper opp, lar være å sende. Det vil være en irreversibel handling, om ordene først havner der ute vil han aldri kunne ta dem tilbake, selv om de slettes umiddelbart. Han vil for alltid fremstå som gal.

Kanskje er han gal?

Innimellom føles det slik.

Ole vet ikke når det startet, men han vet når det gikk opp for ham.

Det skjedde en helt vanlig lørdag ettermiddag for noen måneder siden. Ingen av de andre i kollektivet var der, de var alle hos foreldrene sine, flere av dem hadde han ikke sett på ukevis. Ole ville ikke hjem, orket ikke tanken på å komme krypende tilbake til gutterommet med halen mellom beina. Han hadde flyttet hjemmefra for å bli voksen og selvstendig, leve et bohemaktig studentliv med piker, vin og sang, med lange netter og gitarspill, etterfulgt av lyse og fredelige sommermorgener på vei hjem.

Slik var i hvert fall fantasien.

Virkeligheten ble annerledes.

Det startet ikke så verst. Den første høsten på studiet var normal, pandemifri, ble innledet med fadderuke og nye mennesker og spenningen ved å flytte inn i et kollektiv uten å kjenne noen andre. Han var travel, han ble kjent med folk, timeplanen var full, studiene ble det så som så med, men det var sånn det skulle være. Sammen med medstudentene akket han seg muntert over det uunngåelige skippertaket som ventet i eksamenstiden.

Han hadde det bra.

Så, noen uker ut i neste semester, kom pandemien. Det ble umulig å følge med i forelesningene, nyhetene tok all oppmerksomhet, de økonomiinteresserte bekymret seg over børsene og sine egne investeringer. Men fremdeles var det hele fjernt, bare underholdning, noe som skjedde et annet sted.

Da mars kom begynte avlysningene å renne inn, folk holdt seg hjemme, ville ikke møtes, en åndeløs spenning lå over dem under forelesningene eller på lesesalen.

Var det et host?

Var det et nys?

Er noen her smittet?

Torsdag 12. mars satt de sammen i kollektivet, klistret til TV-en de hadde spleiset på fra Finn.no, fulgte pressekonferansene og Dagsrevyen og analysene hele ettermiddagen og kvelden.

Det var uvirkelig, forferdelig, men det var også – Ole ville nesten ikke innrømme det overfor seg selv – spennende.

Noe skjedde. Noe stod på spill.

Dette var ekte, det var ikke en film, ikke en tv-serie, ikke noe man kunne slå av, det var virkeligheten. I timene han satt der sammen med resten av kollektivet kjente han på en brusende følelse i brystet, en følelse av noe storslått, slik han kunne føle det når han så filmer om andre verdenskrig eller slutten på Ringenes Herre.

Vi skal stå sammen.

Dette skal vi klare.

Han ble nesten rørt.

Så gikk ukene. Alt var stengt, alt var strengt. Men det var sol ute, våren var på vei. Han kjøpte seg termos og hengekøye, møtte medstudenter i marka, følte seg kreativ og løsningsorientert.

Folk var påfallende muntre til tross for situasjonen, mange hadde fått en egen ro på hjemmekontoret, de kunne observere våren og virkelig og nyte den, for første gang siden barndommen.

Det var strengt, men det gikk.

Og det fungerte. Smitten gikk ned, sommeren ble tilnærmet normal, det neste skoleåret startet nesten som det forrige, Ole var fadder for de nye studentene.

Så kom høsten.

Mer smitte, flere restriksjoner, flere avlysninger. Studentaktivitetene måtte tilpasses små grupper eller gjennomføres digitalt. Etter hvert ebbet pågangsmotet ut, han dro sjeldnere på skolen selv i periodene det var åpent, ingen var der uansett. Den brusende følelsen han hadde kjent på foran TV-en 12. mars, virket fjern og latterlig.

Han begynte å spille World of Warcraft igjen. Det var noe han hadde holdt på med på videregående, som hadde ført til sene kvelder og glemte innleveringer og utallige krangler med mamma. Den første høsten på studiet hadde han ikke spilt i det hele tatt, hadde glemt at muligheten fantes, det skjedde så mye annet. De få kveldene det ikke skjedde noe hadde han tilbragt sammen med de andre i kollektivet, men nå dro de hjem, én etter én pakket de bagen og forsvant.

At noe var galt gikk opp for ham en helt vanlig lørdag ettermiddag. Han satt og spilte, slik han hadde fått for vane. Utenfor mørknet det. I en pause kastet han et blikk på mobilen og så at klokka hadde passert fem. Han hadde spilt, tilnærmet uavbrutt, siden elleve. Rett fra senga til PC-en, seks timer med spilling, kun avbrutt av noen toalettbesøk og en liten pause i ett-tiden for å lage seg ostesmørbrød til frokost.

Det gikk opp for ham at noe var galt, ikke fordi han hadde spilt i så mange timer i strekk, eller fordi han innså at det var blitt en vane.

Det var hans egen reaksjon. Eller rettere sagt, mangelen på reaksjon.

Erkjennelsen burde gjort ham oppgitt, beskjemmet, skuffet. Den burde ført til en «nei, !»-følelse, en plutselig trang til å få livet på stell, til å komme seg ut, få på seg treningstøy, ringe en kompis, ringe mamma, dra på fest, hva som helst.

Men han følte seg bare nummen, trøtt, likegyldig.

Han hadde spilt hele dagen. Hva så?

Han hadde nesten ikke gjort annet de siste ukene. Hva så?

Han kunne knapt huske sist han hadde møtt et annet menneske ansikt til ansikt. Hva så?

Nummenheten var for lengst blitt en gammel kjenning, men denne lørdagen ble han bevisst den for første gang.

Det er flere måneder siden nå.

Hvor lenge har han hatt det slik?

Hvor lenge skal det vare?

Skal han for alltid sitte her, alene i et tomt kollektiv, en passiv konsument av det skjermen tilbyr ham, aldri skape noe, aldri bety noe?

Skulle han gitt råd til andre i samme situasjon ville de vært klare: Kom deg ut og få dagslys og mosjon. Hold på rutiner, spis sunt, sov nok. Møt eller ring noen, fortell dem hvordan du har det.

Han vet alt sammen.

Tanken på at noen andre skal belære ham, liste opp disse latterlig banale reglene for ham, som om alt kan løses ved å skjerpe seg litt, virker uutholdelig.

Så hvorfor klarer han ikke å følge sine egne råd?

Kroppen vil ikke, den stritter imot, verden der ute virker stressende og uhåndterbar, han vil bare stenge den ute, holde på det trygge og forutsigbare, forbli i den virtuelle verden, i spillet hvor han har kontroll og kan skape noe, bety noe.

Han står i dusjen, det sildrende vannet gir ham for én gangs skyld en slags ro. For første gang tenker han tanken helt ut, stiller seg spørsmålet som har gnaget i ham så lenge, som han har forsøkt å skyve fra seg.

Er han deprimert?

Han smaker på ordet som det er gått inflasjon i å bruke, som tilsynelatende beskriver en hel generasjon. Dersom det også beskriver ham selv kan han i det minste trøste seg med at han ikke er alene. På en annen side gjør det ham bare til enda en snowflake, enda en representant for sutregenerasjonen som han og kompisene har brukt så mye tid på å diskutere og gjøre narr av. Disse skjøre, snusfornuftige drittungene har vokst opp med helikopterforeldre som ikke har forberedt dem på den virkelige verden, slik at de kollapser når de til slutt møter den og ser seg nødt til å skrive klagekronikker over absolutt alt de opplever av motgang. Kroppspress, karakterer, psykiske problemer, det spiller ingen rolle, samfunnet har skylden uansett, individet har null ansvar.

Han har skammet seg over sine jevnaldrende, som bruker så store ord om sine små i-landsproblemer, som tar det Bent Høie har kalt “en normal reaksjon på en unormal situasjon", og klistrer merkelappen depresjon på det.


Hva vil kompisene si dersom han, Ole, står frem og gjør det samme?

Da er han plutselig en av dem.

Enda verre, da er han en hykler.

Det finnes ikke noe verre enn å være en hykler, en som høylytt setter seg til doms over andres liv og handlinger, for så å gjøre nøyaktig det samme selv.

Han går ut av dusjen, tørker seg, møter sitt eget blikk i speilet.

En vaskeekte hykler, det finnes ikke noe verre.

Eller gjør det det?

Han plukker opp mobilen som for én gangs skyld har fått ligge i fred noen minutter, stirrer på den, beveger tommelen over de fargerike ikonene uten å berøre skjermen.

Er det ikke verre å føle seg som en tilskuer til sitt eget liv, se det passere forbi, innholdsløst som en regntung søndag, uten betydning, uten håp?

Er det ikke verre om tanken på et slikt liv etterlater en med en følelse av at det ikke finnes andre alternativer enn å få slutt på alt sammen, ty til det unevnelige, ta valget som vil påføre mennesker man er glad i sjokk, sorg og ubesvarte spørsmål?

Er ikke det verre enn å være en hykler?

Han åpner kontaktlista på telefonen, blar seg gjennom navnene på familie og venner og venners venner, på mennesker han nesten ikke kjenner, som han har møtt gjennom studentarrangementer eller deltidsjobber og som han sannsynligvis aldri vil snakke med igjen.

De enkle, banale rådene dukker opp igjen, som en regle som gjentas og gjentas: Kom deg ut og få dagslys og mosjon. Hold på rutiner, spis sunt, sov nok. Møt eller ring noen, fortell dem hvordan du har det.

Hvor lenge er det siden han snakket med noen i telefonen? Sett bort fra de ukentlige pliktsamtalene med mamma, som han vanligvis korter ned så mye som mulig ved hjelp av mutthet og enstavelsesord, kan han ikke huske sist det skjedde.

Ring noen, fortell dem hvordan du har det.

Han blar seg videre gjennom kontaktlista, stanser ved et navn, blir stående og studere det. Navnet tilhører en som ikke vil stille spørsmål, ikke minne ham om at han er en hykler, en som bare vil lytte, kanskje til og med forstå.

Det er ikke en løsning, men det kan være en start.

Han nøler med tommelen over ringeikonet. Kjenner pulsen øke og halsen tette seg ved tanken på å skulle sette ord på alt sammen.

Har han noe valg?

Hva har han egentlig å tape?

Han trekker pusten dypt og berører ikonet med tommelen. Med bankende hjerte legger han telefonen til øret.