av Erling Røhmer.
Svart er det kaos som alltid finnes først:
Det som hviler, det som venter,
Det som drømmer om en røst.
Dine pensler er som lenker
Rundt denne Kunstens bestefar;
En klem rundt hans arterie,
Det sortes tidløse materie.
Hvitt er det bladet – glorienes sag:
Som med sin letthet tynger natt,
Som med sin styrke letter dag.
Din palett, din slipestein – er glatt
Og lystrer kun den Gale Maler;
Kun den som har skåret utenbys
For å se de fjerne stjerners lys.
Rød er den ilden som gjør den bleke varm:
For uten blod er hvitt et gjenferd,
For uten glød finnes ingen sjarm.
Din kniv er som et brannsverd,
Så hold fast, se rett, og ikke Skrik!
Din er evig kamp mot tidens norm
For å minne Mann og Kvinne på sin form.
Brun er den jorden som drar det røde ned:
Til skitt og skog og oppgravd mold,
Til den gylne, harde fred.
Dine lerret er et bolverk
Hvorpå Naturen overgås:
En rusten vegg mot tidens tørke;
Én manns fakkeltog i mørket.