av Erling Røhmer.
Svart er det kaos som alltid finnes først:
Det som hviler, det som venter,
Det som drømmer om en røst.
Dine pensler er som lenker
Omkring denne Kunstens bestefar;
En klem rundt hans arterie,
Det sortes tidløse materie.
Hvitt er det bladet – glorienes sag:
Som med sin letthet tynger natt –
Som med sin styrke letter dag.
Din palett – Hvits slipesten – er glatt
Og lystrer kun den Gale Maler –
Kun den som har skåret utenbys
For å skue de fjerne stjerners lys.
Rød er den ilden som gjør det hvite varm:
For uten blod er hvitt et gjenferd,
For uten glød finnes ingen sjarm.
Din kniv er som et brannsverd –
Så hold fast! Se rett, og ikke Skrik;
Din er evig kamp mot tidens norm
For å minne Mann og Kvinne om sin form.
Brun er den jorden som drar det røde ned:
Til skitt og skog og oppgravd mold,
Til den gylne, harde fred.
Dine lerret er et tids-skjold
Hvorpå Naturen overgås:
En rusten vegg mot kunstens tørke, –
Én manns fakkeltog i dagens mørke.