Om å drepe og la dø



Herlovsen Gård var fylt til randen av Theresa Herlovsens gigantiske familie. Ikke hennes nære familie vel og merke, for av dem var det ikke lenger noen igjen. Hennes foreldre, og alle hennes syv søsken lå hver og en for lengst under jorda og Theresa selv hadde aldri i sitt 92 år lange liv hverken vært gift eller fått barn. Det fantes mange fantasifulle spekulasjoner om hva grunnen til dette kunne være, men disse spekulasjonene hadde alle den samme iøynefallende tendensen til å overse hvor mange haker Theresa Herlovsen egentlig hadde (5) og hvor mange hår som faktisk vokste ut av nesevorten hennes (3). Men hun var nå også fabelaktig rik, noe som forklarer hvorfor spekulasjonene besto. Det vil si, de besto helt opp til for to dager siden, da Theresa Herlovsen endelig trakk sitt siste pust—en pust fylt av eksosen fra hennes Rolls Royce Silver Shadow cabriolet fra 1967.


Folk, og spesielt Theresas familie, fikk da brått helt andre ting å spekulere om. Og som forventet befant snart alle Theresas atten nieser og nevøer seg spredt ut over de 52 rommene på Herlovsen Gård.


Ved første øyekast skulle man tro de var bragt sammen av langt muntrere omstendigheter enn en begravelse. Latteren rant som champagne og godordene slukt som fingermat. Ved nærmere observasjon ble det imidlertid mer og mer innlysende at dette kun var en del av et nøye innøvd skuespill. For straks de var overbevisst om at ingen så på dem, satte hver eneste Herlovsen i gang med å kaste stygge og mistenksomme blikk på sine slektninger. For enhver flue på veggen var det forkastelig overtydelig at det som i virkeligheten hadde bragt dem sammen hadde særs lite å gjøre med den raskt glemte Theresa, og alt å gjøre med det antikke sølvtøyet som fylte skapene, med den uvurderlige kunsten som prydet veggene—og selvfølgelig, med den legendariske Rolls Roycen som sto parkert ute på gårdsplassen.


Hvilken Herlovsen som skulle få hva var det underliggende temaet i enhver diskusjon. Mange forventet at alt simpelthen ville deles opp likt, og var tilsynelatende klare til å forsyne seg med én tallerken, kopp og suppeskål fra hvert servise, mens andre var overbevist om at den avdøde hadde sørget for å ta sin families ønsker med i betraktning og at hver og en følgelig ville arve noe spesielt rettet mot dem. Ingen forutså—nei, det kunne ikke falle dem inn selv i deres villeste fantasier—at kun én Herlovsen ville stikke av med alt—eller, nei, det var selvfølgelig hundre ganger verre enn som så: For enearvingen, viste det seg, var ikke engang en Herlovsen.


Nyheten kastet hele gården inn i en furore. Hvem i huleste var denne Anders Mohagen som tydeligvis (hele familien Herlovsen var nå plutselig forent under ett flagg) enten hadde manipulert eller forført stakkars gamle, og sannsynligvis senile, Theresa til å svikte sin elskede familie? Hva slags kjeltring, hva slags skamløs forbryter kunne finne på å gjøre noe slikt? Disse første protestene stilnet derimot straks den mystiske herr Mohagen ble hentet til gården for å bli informert om sitt gode hell. Det var nemlig sånn at Anders Mohagen var bare elleve år gammel og foreldreløs.


Argumentene rettet seg umiddelbart mot den åpenbare absurditeten ved å overlate 25 mål med verneverdig kulturlandskap og hvem vet hvor mange millioner til en skolegutt. Det kunne ikke være lovlig. Men det viste seg derimot raskt at senile gamle Theresa hadde vært svært grundig i sitt testament-arbeid og at hun hadde loven på sin side i alle tenkbare disputter. Straks Anders ble myndig ville eiendommen overlates til han, og frem til da ville den drives av håndplukkede forvaltere, for det meste gjort opp av Theresas trofaste ansatte.

Blant de atten niesene og nevøene som plutselig innså at de nå befant seg i en fremmeds hus var det én: Severin Borg-Herlovsen, som lot seg fornærme mer enn noen annen.


Straks han forsto konsekvensene av hva advokaten leste opp hadde han stormet opp på værelset sitt for å finne en løsning på den utålelige situasjonen. Til forskjell fra sine søskenbarn sløste han ikke bort et eneste sekund på å lete etter feil og smutthull i testamentet, men gikk heller straks til verks på en plan for å kutte over hele denne gordiske knuten, det vil si, en plan for å fjerne inntrengeren Mohagen fra hele bildet. Han innså at hans beste sjanse ville være å klekke ut en plan umiddelbart—nå, mens alle hans fettere og kusiner, det vil si, alle med motiv—befant seg på samme sted. Atten drapsmistenkte ville gjøre enhver etterforskning ufattelig komplisert, spesielt hvis han lyktes med å maskere drapet som en ulykke. Nyheten om at Anders Mohagen bare var en liten unge uten en eneste potensiell pårørende, gjorde bare saken lettere.


Det fulgte et par merkelige dager, da Herlovsenklanen, hvorav mange hadde kommet langveisfra for å forsyne seg med det de så på som rettmessig sitt, nektet å forlate eiendommen. Anders, som til da hadde bodd på barnehjem i hele sitt liv, gjorde det hele enda mer uholdbart for dem da han kort tid etterpå flyttet inn på hoved-soverommet i nordre fløy. Han var, som en ville forvente av noen på hans alder, fullstendig uvitende om at alle som omringet han skulle ønske at han ikke eksisterte.


Severin innså at han måtte gjøre noe raskt. Hans søster Sunniva hadde allerede reist hjem og flere ville uten tvil følge veldig raskt. Han visste at de fleste var i ferd med å gå tom for håp og at den eneste grunnen til at de fortsatt var på gården var for å drikke og spise opp så mye av Anders’ arv som overhodet mulig.


Severin på sin side trengte bare én dag til. Han hadde brukt de siste par dagene på å kartlegge det lille i Anders’ liv som kunne beskrives som rutine. Det mest interessante funnet i denne lumske studien var oppdagelsen av hvor mye til den vesle gutten tilbrakte i svømmebassenget i kjelleren. Etter å ha observert han der en ettermiddag lærte Severin i tillegg at Anders, som likte seg best på grunna—og helst i boblebadet—faktisk ikke kunne svømme. Det hele var, i en fremtidig morders sinn, for godt til å være sant.


Det ble søndag, dagen før samtlige gjester hadde fått tydelig beskjed om at de ikke lenger var velkomne—en beskjed Severin hadde mottatt med kun et par falske protester. Den morgenen spiste han frokost i spisesalen som vanlig, pakket kofferten sin og gjorde bilen klar til avreise. Han smilte stille til seg selv i alle speil han gikk forbi og etter en nesten to timer lang joggetur hadde dette smilet vokst til et bredt og listig glis. Han var klar.


Klokken ble syv. De ansatte på Herlovsen Gård var alle godt i gang med oppvasken, mens deres siste gjester hadde returnert til rommene sine for å pakke. Blant all denne aktiviteten hadde Anders forsvunnet stille ned til badebassenget. Der nede ventet Severin.


Trappen ned til kjelleren hadde tre-og-tyve steg. Det var én vei som ledet fra hovedhuset og én vei som ledet ut til bakgården. Ved siden av bassenget var det ett stort vindu, men dette lot seg enkelt trekke for med en elektronisk gardin. Bassenget var en halv meter på det grunneste og to meter og tretti centimeter på det dypeste. Det hang et par bilder på veggene i tillegg til en oransje redningsbøye. Boblebadet hadde tre innstillinger og kunne lukkes med et tungt grått lokk. Lysbryteren for hele kjellersalen var plassert i bunnen av trappen. Døren til et lite skifterom lå like ved siden av denne lysbryteren, og der inne satt Severin.


Han hadde begitt seg dit i all hast for å gjøre et par siste forberedelser. Men til sin store overraskelse ble han møtt med gardiner som allerede var trukket for, en utgangsdør som allerede sto på gløtt og et boblebadslokk som allerede hadde blitt løftet av og nå sto og lente seg mot veggen. Han trengte derfor ikke gjøre mer enn å kle på seg et par plasthansker, slå seg ned bak skifterommets persienner og vente.


Han ble imidlertid sittende enerverende lenge før lyden av elleveåringens nakne fottrinn nærmet seg fra toppen av trappen. Han hadde med seg en pose fylt med små, fargerike leker og var ikledd sitt nye favorittplagg: En badekåpe laget for noen minst dobbelt så stor som han selv. Severin pustet stille, men kjente for hvert skritt guttungen tok at pulsen hamret hardere og hardere mot på innsiden av brystet hans. Tiden sluntret av gårde med ufattelig lathet og bare de sekundene det tok Anders å bevege seg fra toppen av trappen og bort til vannkanten virket som flerfoldige minutter.


Severin kikket på klokken. Hans opprinnelige plan hadde vært å la gutten sette seg godt til rette oppe i badekaret, vente til han hadde skrudd alle innstillingene på maks slik at den høye duringen fylte hele kjelleren, for deretter å snike seg ut og dytte det allerede ferdigstilte lokket over slik at det falt og forseglet den putrende gryten. Han ville gjøre alt han kunne for å slippe å ta på gutten. Helst ville han bare åpne døren, tippe lokket over gutten og spasere ut på gårdsplassen, rundt huset og inn hovedinngangen. Det ville ikke føles som et mord—kanskje det ikke engang var et mord, det var altfor lett og ryddig.


Med det som kjentes som et hestehjerte i halsen lot Severin minuttene tikke forbi helt til han omsider skimtet øyeblikket han hadde ventet på. Anders hadde lagt fra seg lekene og satt nå med hodet og armene lent over boblebadskanten.

Han lukket øyene i lange strekk og så nesten ut som om han var i ferd med å sovne. Severin gjorde seg klar til å stige frem.


Men i akkurat det øyeblikket Severin grep om dørhåndtaket klar til å vandre ut, flakket det en lydløs skygge over persiennelukene. Severin skvatt til, overbevist om at han nettopp hadde avslørt sitt skjulested og at hans plan hadde gått i vasken. Han ventet et par sekunder, forsiktet seg om at han fortsatt var trygg og dristet seg deretter—fylt med en uimotståelig blanding frykt og nysgjerrighet—til å åpne døren sin på gløtt. Synet som møtte han der ute ga han et enda større sjokk enn det første.


Der, like fremfor han, med ryggen snudd halvveis mot Severin, ikledd sorte treningstights, en stram sort treningsjakke, lue og hansker var den ufeilbarlige silhuetten til hans søster, Sunniva. Hun smøg seg med en listighet—en smidighet og sluhet som Severin i hele sitt liv kun hadde forbundet med katter og reptiler. Det hadde tatt henne ett langt byks å tilbakelegge avstanden fra trappen frem til boblebadet, hvor hun nå satt på huk og reiste hodet sakte over kanten—igjen, forstyrrende likt slik en slange ville gjort. Hennes bitt var ferdig før Severin forsto hva som hadde skjedd.


Lokket slo den vesleguttungen under overflaten med et brak. Men, ulikt hva Severin selv hadde planlagt, fulgte hans søster dette opp med å hoppe opp på toppen av det nå forseglede bassenget. «Hva i helvete er det du driver med», tenkte Severin, «kom deg vekk herfra, din idiot, løp!» Et sekund senere ble det imidlertid klart av Sunnivas plan hadde tatt hode for noe Severin ikke hadde trodd mulig, nemlig at Anders ikke ville bli slått bevistløs av å få det tunge lokket i hodet. Selv fra innsiden av døren kunne Severin høre den fjerne hamringen av hender som dunket mot undersiden av lokket, og den merkelige, nærmest umenneskelige lyden av noen som skriker under vann. Duringen fra boblebadet fortsatte på trass av dem begge og etter tre utrolige minutter tok både hamring og skrik endelig slutt. Sunniva hadde stått som en hyene over sitt bytte under hele seansen. Severin kunne ikke tro det han så.


Like fort som hun hadde kommet forsvant så Sunniva Borg-Herlovsen ut døren som ledet ut i bakgården. Severin trådte så inn i rommet han til da kun hadde betraktet som en drøm. Uten å tenke over hva han gjorde, gikk han så bort til lokket og det summende boblebadet. Der ble han stående å måpe, fullstendig ute av stand til å begripe hva som nettopp hadde skjedd. Han plasserte en skjelven hånd på lokket og pustet hurtig gjennom nesen.


Et sekund senere var det som om en høyspentledning kom i kontakt med Severins vaklende fingre. Han skvatt tilbake mens han ytret det som for han selv hørtes ut som et panisk hyl, men som i virkeligheten ikke var mer enn et skrekk-kvalt gisp. Han hadde uten tvil gått i bakken om det ikke hadde vært for redningsbøyen som hang på veggen bak han. Guttungen var fortsatt i live, det var ingen tvil. Severin hadde kjent vibrasjonene fra nok et dunk mot lokkets innside—etterfulgt av tre hurtige rapp mot veggene. Severin ble stående å se på uten å rikke på en finger. Et dunk til. Severin flyttet seg ikke. Enda et dunk. Det gikk så et helt minutt. Et nytt dunk. Så ble det stille. Helt stille.


Sekunder senere sto Severin og stirret på sitt eget speilbilde inne på rommet i andre etasje. Han hadde ikke den ringeste anelse om hvordan han hadde kommet seg tilbake eller om noen hadde sett han på veien. Lyden av TVen fra naborommet, i tillegg til noen som dro en koffert over parketten i gangen utenfor var alt han kunne høre—det og hjertet hans, som dunket, dunket, dunket, med den samme dempede hamringen som … Han kastet seg på sengen. Han måtte distraheres. Han plukket opp telefonen sin og skrudde på skjermen. Én ny melding. Han så nærmere. Den var fra … Severins blunket for å forsikre seg om at han ikke så syner. Det gjorde han ikke. Meldingen var fra hans søster.


«Halla, brodern! Robert og jeg hilser fra fjellet! Se bare for et vær! Håper du har det bra, hilsen S.»


Severin ristet på hodet. Det var én ting at han selv hadde planlagt å drepe—det var noe han kunne lære seg selv til å leve med, det var noe han selv kunne håndtere—men at hans lillesøster hadde gjort det samme, og ikke bare planlagt men faktisk utført det … Hans egen uskyldige søster … «Eller …» tenkte han, mer tvilsom til sin egen psyke for hvert sekund som gikk, «nei vent, det kan ikke ha vært slik det skjedde. Det må ha vært jeg som gjorde alt. Jeg fikk sikkert panikk, løp opp hit og sitter nå og innbiller meg at Sunniva var involvert. Hun hadde ingenting med dette å gjøre. Se bare, hun er på fjellet sammen med Robert. Mens jeg er her, det var jeg som …» Severin holdt sine hender opp fremfor seg

og studerte dem slik han ville studert et fremmed og potensielt farlig objekt.

Han lukket øynene og forsøkte å kontrollere pusten. Men i det øyeblikket alt ble mørkt befant han seg på ny tilbake i skifterommet i kjelleren. Han så for annen gang skyggen flakke foran persiennene og sin sortkledde søster stå på alle fire over boblebadet. Han så alt med den samme klarheten og unekteligheten som før.


Severin knyttet nevene. Han kjente en elleve år gammel gutts siste hjerteslag pumpe gjennom sine egne håndledd, ut i hans egne fingre, gjennom hans egen kropp. De skrek om luft og han gjorde ingenting. De hamret på lokket, men han lukket ikke opp. Kanskje det hele hadde vært en drøm? «Jeg ligger jo her i sengen», tenkte Severin, «kanskje jeg simpelthen har duppet av og at Anders fortsatt plasker rundt med lekene sine i kjelleren? Kanskje jeg og alle de andre vil dra hjem i morgen tidlig uten noe som helst og kanskje det ikke er så …»


Tankene hans ble brått avbrutt av et langt øredøvende hyl fra etasjen under. Severin åpnet øynene og innså uten spor av tvil at alt hadde skjedd nøyaktig slik han husket, slik han fryktet. Han så meldingen fra søsteren for annen gang.


«Hvem av oss er egentlig verst? Det var hun som gjorde det. Det var hun som slo han i hodet og forlot han der med ansiktet ned i vannet. Det var hun som satt på lokket og ventet på at lungene hans skulle fylles med vann. Men hva med meg selv? Jeg bare sto der og så på. Jeg kunne løftet opp lokket før det siste slaget, jeg kunne plukket han opp og snudd han rundt—det ville ikke kostet meg en kalori. Men jeg gjorde ingenting. Er det nok til å gjøre meg til en morder?»


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no