Om dannelse

av Erling Røhmer.

"Kunstens verger og elskere", av Pieter Christoffel Wonder.

‘Dannelse' er ikke et ord man hører ofte for tiden. Det er imidlertid et ord som, når uttalt, produserer en interessant reaksjon hos mange moderne mennesker. Kanskje er den best beskrevet som en slags forlegenhet; En påminnelse om noe vi har forsømt, eller aldri helt klarer å leve opp til.


Selv har jeg inntrykk av at denne følelsen ofte er sterkere hos mennesker som leser mye; Spesielt de med en forkjærlighet for historie og klassisk litteratur – med andre ord, nøyaktig de menneskene som er mest berettiget i å kalle seg “dannet". Denne tilsynelatende selvmotsigelsen skyldes selvfølgelig noe så enkelt som at det krever dannelse for å kjenne igjen dannelse, og at desto dypere man dykker inn i verdens-litteraturen desto klarere blir det hvor høyt listen egentlig er satt.


Men jeg går kanskje for raskt frem. For å være dannet betyr da noe mer enn simpelthen å være belest, kunnskapsrik, klok, eller såkalt “intellektuell"? Hvor befinner egentlig dannelsen seg mellom alle disse begrepene?


Svaret på det spørsmålet kan fylle minst én bok dog en bok med mange biblioteker presset inn i fotnotene. Tyskeren Dietrich Schwanitz's har, i verket “Dannelse", forsøkt å gi oss nettopp dette. Boken åpner med følgende sitat av en viss Gustav Württemberger:


“Robinson Crusoe" er utopiens forhistorie: Rett utenfor kysten av Utopia ligger vraket av det forliste skipet, men Robinson har reddet seg i land, og læreevnen hans har overlevd. Lasten av viten har sunket; men hans kunnen lar seg gjenskape.

Et av Schwanitz's mål er å overbevise leseren om at såkalt ‘dannede' mennesker er en essensiell del av menneskehetens kollektive hukommelse; Og om at denne hukommelsen inkluderer mer enn bare harde fakta og pragmatiske oppskrifter. Vår kollektive hukommelse kan ikke simpelthen lagres på en minnepinne. Den inkluderer nemlig et helt sinnelag, en måte å konfrontere verden på. Det er derfor Crusoe ikke ramler rett tilbake i steinalderen straks han “faller ut av sin egen tid" og lander på en øy full av kannibaler. Han forblir en lomme av ‘kunnen' (praktisk, teoretisk, etisk og estetisk) selv etter å ha mistet all ‘lasten av viten'. Et mindre dannet menneske, for eksempel et barn (“Lord of the Flies"), ville sannsynligvis taklet en slik opplevelse på en langt dårligere måte.




Etter forordet deler Schwanitz' sin bok inn i to hoveddeler (Del I: Viten og Del II: Anvendt kunnskap), samt en rekke mindre kapitler (europeisk historie, litteratur, kunsthistorie, musikkhistorie, filosofi, etc.). Disse presenteres ikke med noen spesiell eller uttrykt forbindelse med begrepet dannelse. Leseren blir isteden presentert en haug med forskjellige ingredienser, uten noen oppskrift på nøyaktig hvordan disse er ment til å settes sammen. Inntrykket man får er at dannelse fungerer litt som lapskaus eller suppe: Kast alle ingrediensene (desto flere jo bedre) oppi en gryte, deretter kok og rør rundt (desto lengre jo bedre).


“Dannelse" er en forbausende lettlest bok – for lettlest vil noen kanskje si. Et av forfatterens uttrykte ambisjoner har vært å unngå alt “pompøst krimskrams" som ofte lumpes inn i dannelsesbegrepet (et utvilsomt godt mål); Men det kan til tider føles ut som Schwanitz's faller over i motsatt fallgruve, nemlig simplisme. For å kompensere for noen av dannelsesbegrepets assosiasjoner (snobberi, etc.) strør også Schwanitz om seg av sarkastiske spark mot det som kan kalles dannelsens “forfengeligelighet". Flerfoldige vitser av tørreste sort er med på å gi “Dannelse" et merkelig u-dannet preg og det blir mer og mer påfallende desto lengre inn i boken man kommer at det Schwanitz har skrevet er vel så mye en kritikk som en beskrivelse. Ved bokens slutt oppmuntres leseren (som forventet) til å vekke dannelsesbegrepet til live igjen, samtidig som det understrekes at denne nye dannelsen må tilpasses vår tids utfordringer og erfaringer.


Og hva kjennetegner egentlig vår tid? Hvorfor trenger vi en ‘Dannelse 2.0'?


Selv vil jeg foreslå at vi i dag befinner oss i et slags omvendt Robinson Crusoe-scenario; At verden på veldig kort tid har gått fra å være befestet av sykdom, krig, fattigdom og generell elendighet, til å bli noe som for alle tidligere epoker hadde fremstått som en drømmeverden. Det er ingen stor overdrivelse å si at menneskeheten på bare noen tiår blitt skylt i land på noe som lett kan minne om Utopias strender; En øy som til tross for sin uendelige rikdom, fruktbarhet og teknologiske overdådighet, viser seg å være bebodd av barnslige, forfengelige, og bemerkelsesverdig uvitende mennesker.


Kanskje vil vi snart finne ut hva som er den største trusselen mot menneskehetens kollektive hukommelse – det nakne barbariet eller gulldekt dekadanse?


"Michael Jackson and Bubbles", av Jeff Koons.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no