Om hellige gjess

av Kato Gulbrandsen.



Skriket som reddet Rom. (Trykk basert på maleri av Henri-Paul Motte)

Da det gamle Rom en gang for lenge siden lå kringsatt av barbarer var det hverken romernes heltemot, retoriske begavelser, eller fremmede allierte som viste seg å bli deres redning. Nei, Republikkens viktigste forsvar var den gang en flokk med gjess, som tok til å kakle og skrike da barbarene en natt var i ferd med å klatre opp den Capitolinske høyden, i håp om å penetrere de forskansede romernes siste bolverk. Takket være gjessenes advarsel rakk de utsultede romerne å gripe til våpen før det var for sent og til å jage de ubarberte invadørene ut av den evige by.


Mange år senere, da Rom hadde vokst seg gammel og dekadent, var det få borgere som fortsatt brydde seg om Junos hellige gjess. Disse ble omsider kastet vrak på, sammen med alle andre arkaiske relekvier som ingen lenger trodde på. Så, da barbarene atter en dag smøg seg frem til rikets indre, var ikke lenger de gamle alarmsystemene på plass. Og sakte men sikkert – én stille styrtet helligdom av gangen – ble Rom til en ruin.



Ikke over natten ble hun bygget,

Ikke over natten ble hun glemt;

I tusen år lå Rom på fat og brygget,

Én dråpe av gangen ble hun skjemt.


Få var de som gråt for spilte dråper

Færre de som tettet fatets hull;

Mange de som kalte disse tåper,

De som sa at Junos gjess var tull.


Disse anså Rom en evig tønne,

En form hvori all saft ble gjort til vin;

Barbarer ble de selv, i Romas rønne,

Uten gjess ble Rom en by for svin.



Til minne om Samuel Paty, som ga sitt liv for Frankrikes hellige gjess. Måtte disse fortsette å kakle, og avsløre barbarene iblant oss.



Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no