Omsorgssvikt

av Kemma Johanne Hagen.



Jeg var i ferd med å sovne da jeg kjente en stiv lukt i nesen. Det luktet som i et bål...


Snart så jeg røyken gli nedover trappen, sakte og slu som en slange som ikke ønsker å bli oppdaget.


Røyken var så tykk at det var nærmest umulig å se igjennom den. Den var hvit, lydløs, og beveget seg raskt  så raskt at jeg knapt rakk å forstå hva som skjedde. Først da røyken nådde frem til bunnen av trappen gikk opp for meg at noe inne i huset hadde tatt fyr.


Det var forferdelig stille i etasjen over. Jeg visste at mamma lå og sov der oppe, så hvorfor kom hun ikke ned? Hvorfor hadde hun ikke gjort noe? Hvorfor hadde hun ikke kommet hit og vekket meg?


Svaret traff meg som et slag i magen. Jeg hadde jo lært på skolen, at røyk alene var svært skadelig til og med dødelig.


Stillheten, den fullstendig øredøvende stillheten, fikk hjertet mitt til å fryse til is.


Jeg rev av meg dynen og løp barbeint opp trappen. På veien dro jeg t-skjorten min opp foran munnen, i håp om å beskytte meg fra det verste av røyken  som umiddelbart begynte å svi i øynene og gjøre det vanskelig å se. Jeg sprang inn i stuen og åpnet verandadøren.


Røyken, viste det seg, kom fra mammas soverom. Den tøt ut som skum fra både over og under døren selv gjennom nøkkelhullet.


Jeg stålsatte meg for hva jeg kunne komme til å finne der på innsiden. All besluttsomhet som fantes i min vesle, tretten-år-gamle kropp, samlet seg  og jeg rev opp døren.


Det var umulig å se noe der inne. Umulig å puste. Jeg viftet med armene og begynte å hoste. Så fikk jeg plutselig øye på henne.


Mamma lå på gulvet. Hun kavet. Hun forsøkte å stavre seg opp på alle fire, hun forsøkte å hoste, men det kom bare noen svake pipelyder. Hun hadde bare på seg en hvit Sloggi-truse, og hun forsøkte å krabbe vekk fra sengen, lik en baby, eller en kattunge som ikke enda klarer å åpne øynene.


Jeg skjønte straks at hun hadde drukket. Røyken kom fra madrassen bak henne. Et veltet askebeger lå på gulvet.


“Mamma," sa jeg, “hører du meg? Jeg er her nå. Kom, så skal vi få deg ut.”


Jeg grep varsomt tak i armen hennes og fulgte henne ut. En blanding av angst, alkohol, og virkningen av den forferdelige, tykke røyken, gjorde at den blonde, voksne kvinnen hadde blitt til et bittelite, hjelpeløst barn. Samtidig forstod jeg at panikk kunne bryte ut når som helst, at hun hvert øyeblikk kunne finne på å stritte imot, og at jeg aldri ville klare å få henne ut av soverommet dersom dette skjedde.


Men hun fulgte meg heldigvis hele veien ut på verandaen, lydig og stille som en valp.


Møtet med den friske luften traff henne som en bøtte med kaldt vann. Panikk fulgte; fortvilelse, tårer, en grusom hoste... Til slutt brøt hele kvinnen sammen. Det gikk opp for meg at mamma bare hadde vært noen få minutter unna å dø.


Inne i huset spredte røyken seg fortsatt. Og mens mamma sto og hutret løp jeg inn igjen.


Heldigvis var rammemadrassen til mamma todelt. Jeg hadde aldri greid å få den ut alene ellers. Den hadde et stort, sort, gapende hull omtrent på midten.


Jeg bukserte den så godt jeg kunne og klarte omsider å få den med meg ut på verandaen, hvor jeg slang den fra meg foran mamma. Jeg drakk så noen store slurker frisk luft før jeg løp inn igjen og åpnet alle vinduene i huset. Når det var gjort løp jeg inn til kjøkkenet og fylte opp en diger vaskebøtte med vann. Jeg bar den så  skvulpende og skjelvende med meg ut og tømte dens innhold over madrassen.


Mamma jamret. Jeg løp tilbake til kjøkkenet, fylte bøtten på ny, sprang ut, og forsikret meg om at alle glør var slukket.


Noen minutter senere fikk jeg tatt på mamma en morgenkåpe, gitt henne et glass vann, og forsikret henne om at vi ikke trengte å ringe brannvesenet. Det ville bare være fryktelig flaut.


Da røyken etter noen timer var fordunstet, la jeg henne til å sove på mitt soverom.


Det var blitt tidlig morgen ute, og mamma lå som en liten klump i armene mine, et lite barn som trengte omsorg. Jeg forsikret henne, om igjen og om igjen, om at alt var greit. Om at alt ville gå bra. Om at vi var trygge nå. Jeg bredde dynen rundt henne og kysset pannen hennes.


Snart gikk jeg tilbake og la meg i sengen på gjesterommet. Der var det ingen til å vugge meg i søvne, eller til å kysse meg på pannen. Men det var greit. Alt var greit nå.


Jeg strevde lenge med å sovne; Og akkurat idet solen var på vei inn vinduet mitt, og de utmattede øynene mine omsider var i ferd med å sive igjen, gikk det opp for meg, at brannvarsleren aldri hadde gått av.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no