Oppvåkning

av H.R. Loeng.




Raskt og målrettet, slik beveger jeg meg i høstmørket. Kulden svir i kinnene, og det svir ekstra på grunn av tempoet mitt. Mens jeg småløper tenker jeg på utsagnet «Virkeligheten overgår fantasi».


For en tom klisjé, fnyser jeg. Det siste året har lært meg mer om virkelighet og fiksjon enn jeg noen sinne kunne forestilt meg.


Jeg knytter nevene og biter tennene sammen.


Jeg har gjennomskuet deg. Og nå kommer jeg etter deg.


Pass deg.


*


I flere år hadde jeg jobbet som budbilsjåfør og levert pakker og varer til diverse butikker i byen, mandag til fredag. Jobben i seg selv var grei nok, men den grunnleggende sinnsstemningen jeg var i smittet over på alt.


Jeg var ensom.


Et «hei» og «ha det» til kollegene mine om morgenen, og de ansatte i butikkene, var den eneste menneskelige kontakten jeg hadde. Alle hadde det for travelt til å faktisk snakke sammen. Selv om smilet var klistret på ansiktet mitt hele dagen, forsvant det når jeg kom hjem og hengte fra meg arbeidsjakka i gangen, i den samme lille leiligheten med den samme trykkende stillheten. For jeg visste at den samme stillheten ville være der også dagen etter, og dagen etter der, at jeg skulle tilbringe resten av dagen alene, at jeg var alt for liten og forsiktig for en stor by som krevde at man stakk albuene ut.


Virkeligheten der ute var for tøff for meg. Så en lørdag for et år siden skapte jeg en annen virkelighet. Det var en slik dag da jeg bare satt ved kjøkkenbordet, uthulet av ensomhet. I et ubevisst øyeblikk plukket jeg opp en penn og skrev på baksiden av strømregningen:


Kathrine var en lykkelig ung kvinne.


Jeg stusset et øyeblikk. Kathrine? Hvem var hun? Hvor kom hun fra? Hva bestod lykken hennes i? Jeg drodlet videre, og mot slutten av kvelden hadde jeg en skisse av Kathrine, en ung kvinne bosatt i en leilighet utenfor byen som arbeidet i en liten interiørbutikk og levde et enkelt liv.


Å skrive om denne kvinnen, hennes daglige gjøremål og tanker, roet meg ned. Mørket inni meg letnet, de dystre tankene fikk fri. Så hver ettermiddag satte jeg meg ned og skrev om det enkle og bekymringsløse livet til Kathrine. Kathrine ble min flukt fra virkeligheten, den virkeligheten jeg levde i og som jeg ikke taklet.


Etter hvert var det som om Kathrine kom til live. At hun ble virkelig. Som om hun eksisterte uavhengig av meg. Som om livet hennes fortsatte selv når jeg ikke satt ved kjøkkenbordet og skrev om henne, og jeg bare kunne sette meg ned å lytte, med hendene på tastaturet, og la henne tre frem av seg selv.


Med dette vokste det en lengsel i meg. Jeg ville inn i hennes verden, bli en del av henne.


Så jeg skrev meg inn i Kathrines liv:


Det var en tilsynelatende vanlig tirsdag ettermiddag i interiørbutikken for Kathrine, bare roligere. Ikke en eneste kunde, ingen varer å pakke ut, ingen hyller å rydde. Hun stod bak kassen og så ut i intet, lot tankene fare, slik hun ofte gjorde.


Hun ble avbrutt av det umiskjennelige knirket i butikkdøren. En ung mann kom inn og gikk mot kassen med raske skritt mens han fiklet med den lille maskinen han brukte for å registrere leveranser. Først da han kom frem til kassen og ga den lille maskinen til henne så hun skulle signere, så han opp.


«Hei!» sa hun og smilte.


Han så på henne først med et nærmest overrasket uttrykk, før han selv gled over i et varmt smil.


«Hei».


Det gikk noen sekunder. Så tok han seg i å stirre litt for lenge på henne. Han kremtet.


«Ja, jeg har en pakke til deg», sa han med en litt falsk bestemthet.


Hun lo kort.


«Ja, jeg ser det. Så flott da, da har jeg noe å gjøre».


Han så på henne og smilte, all stress hadde lettet fra ham. Det oppstod en stillhet, som ikke var ubehagelig for noen av dem, men som måtte brytes opp uansett. Så hun rekte frem hånda.


«Kathrine», sa hun.


Gesten rev ham ut av det drømmeaktige lille øyeblikket som hadde oppstått. Så ble han med ett stresset igjen.


«Hei, Sigurd, hyggelig. Vel, jeg må nesten dra videre». Han snudde seg og gikk med raske skritt mot døren.


«Vent litt, du må ta med den lille maskinen din!» sa Kathrine høyt.


«Oi! Det var bra du sa. Takk.»


Hun så ham i øynene mens hun rekte ham maskinen.


«Vi ses, Sigurd» sa hun og lo kort igjen.


Etter dette møttes de hver tirsdag ettermiddag når Kathrine stod i butikken og Sigurd kom for å levere varer. Gradvis ble de bedre kjent med hverandre, før Sigurd tok det store steget det var for ham og inviterte Kathrine ut på kaffe. Ett kafébesøk ble til flere, ble til middager, ble til hjemmebesøk. De hadde nok skjønt det helt fra det første møtet, men det ble tydeligere og tydeligere at de var som to puslespillbiter i hverandres liv.


*


Jeg smiler. Hvem skulle tro at kilden til lykke og ro var i min egen fantasi? I et oppdiktet liv med en oppdiktet kvinne. At det var fiktivt spilte ingen rolle.


Ikke til å begynne med.


Smilet mitt forsvinner og jeg knytter nevene igjen. Frustrasjonen over lykken som gikk i tusen knas bygger seg opp i meg på nytt. Med harde skritt tramper jeg bortover veien til jeg kommer til et kryss. Jeg stopper opp og leser navnet på gata som krysser den jeg er på. Et bekreftende nikk for meg selv, så tar jeg til høyre.


Nå begynner han å bli nervøs, tenker jeg.


*


Kathrines verden tok helt overhånd. Kveldene med skriving ble lengre og lengre, natteskriving ble normalt. Jeg mistet fokus på jobben og kom ofte for sent.


Det gikk som det måtte. Jeg fikk sparken.


Min første tanke var at dette frigjorde masse tid jeg kunne tilbringe med Kathrine. Men uten penger ville jeg ikke kunne dekke mine grunnleggende behov som mat, klær og husrom, som i sin tur ville forvanske skrivingen. Virkeligheten var et nødvendig fundament for eksistensen av Kathrines virkelighet.


Da kom jeg inn på tanken å samle sammen det jeg hadde skrevet og få det utgitt. Hvis jeg tjente nok på det jeg skrev ville jeg ha penger til å opprettholde livet mitt i den virkelige verden, samtidig som jeg kunne bruke dagene på å skrive om Kathrine.


Dermed gikk jeg i gang med å klippe og lime, endre på småting og skru sammen historien om Kathrine. I kortere form, selvfølgelig, da jeg hadde mange tusen sider. Spent sendte jeg til flere forlag et 400-siders manuskript, en hverdagslig historie om det enkle livet til en ung kvinne, Kathrine.


To uker senere møtte jeg et forlag som var interessert. De sa de likte karakteren Kathrine og hennes bekymringsløse liv, men at dette i seg selv ble dørgende kjedelig i lengden. Det manglet en historie, spenning og konflikter som kunne drive handlingen fremover. De foreslo å avslutte forholdet mellom Kathrine og Sigurd mot slutten av historien, da forholdet deres var på topp. Det ville utløse intriger og følelser som ga historien det krydderet den trengte.


Etter møtet med forlaget gikk jeg i flere dager og tenkte. Skulle jeg virkelig avslutte Kathrines forhold til Sigurd, til meg? Hvordan? Hvorfor? Hvor i historien skulle jeg gjøre det? Jeg kviet meg, men kom fram til at jeg måtte gjør det. Jeg gjentok for meg selv at Kathrine tross alt ikke var ekte. At hvis jeg bare gjorde dette så fikk jeg likevel tid og penger til å tilbringe mer tid med henne. Jeg kunne skrive om historien etter at den ble utgitt og dermed ha en privat versjon å skrive videre på, parallelt med den utgitte.


Så en kveld satte jeg meg ved kjøkkenbordet, og med skjelvende hender fant jeg frem scenen i manuskriptet jeg hadde sett meg ut:


Kathrine trippet rundt i leiligheten. Det var Sigurds bursdag, og hun hadde tenkt å overraske ham. Stearinlys var tent, bordet dekket på med vinglass og de fineste asjettene, og i ovnen lå lasagnen hun hadde laget fra bunnen av. Bare et par minutter til så er den perfekt, forsikret hun seg om da hun hørte knasingen i grusen utenfor.


Det kriblet.


Hun stilte seg opp rett innenfor døren.


«Gratulerer med dagen!» utbrøt Kathrine entusiastisk og slengte armene rundt Sigurd.


Sigurd stod rolig og taus mens Kathrine holdt rundt ham. Etter noen sekunder tok han tak i armene hennes og skjøv henne bakover. Hun så rett inn i et steinansikt.


«Vi må snakke», sa han.


Det føltes vondt å drepe Kathrines entusiasme. Jeg satt konstant med en klump i halsen mens jeg skrev. Og selv om jeg hadde tenkt nøye gjennom grunnene for å gjøre slutt mellom Sigurd og Kathrine føltes det ut som om jeg løy for henne. Den egentlige grunnen var jo at jeg hadde gitt etter for presset fra forlaget. Det var ikke til å holde ut. Hvordan kunne jeg lyve for Kathrine?


«Jeg forstår ikke». Øynene hennes var røde, kinnene glinset av tårer. «Vi har bodd sammen i over et år, det har fungert så bra og vi var vært så lykkelige. Ingen av oss har gitt uttrykk for noen problemer, men nå kommer du hjem og plutselig er du fast bestemt på å gjøre det slutt, uten grunn?»


«Men jeg har en grunn, jeg har jo sagt det! Jeg har bestemt meg for å studere i utlandet, og da vil jeg helst slippe å ha et avstandsforhold».


Hun snøftet og ristet på hodet. Så reiste hun seg og stirret ham inn i øynene med et beskt blikk.


«Hvor dum tror du jeg er?» sa hun skarpt. «Tror du ikke jeg gjennomskuer den billige løgnen din?»


Jeg stivnet til.


Det var som om Kathrines oppmerksomhet var rettet mot meg.


«Tror du ikke på meg?»


«Nei. Hvordan kan jeg det? Jeg trodde vi elsket hverandre». Blikket hennes var naglet dypt inn i Sigurds øyne. Hun gikk sakte mot ham.


«Jeg trodde jeg kjente deg. Men nå er det som om du er en annen». Hun gikk stadig nærmere.


Jeg hadde ikke lenger kontroll over hva som ble skrevet, og jeg måtte kjempe for å få i gjennom det jeg hadde planlagt.


«Slutt! Jeg elsker deg fortsatt, Kathrine. Men det er slik det må bli.»


Hun stoppet opp rett foran ham og strakk ut armene for å ta på ham. Blikket var fortsatt fast.


«Hvem er du? Egentlig?»


Jeg gispet høyt og kastet armene opp fra tastaturet samtidig som jeg sparket meg bakover i stolen fra kjøkkenbordet. Pulsen var på høygir. Jeg la hendene i fanget og lukket øynene, prøvde å roe meg ned. Kanskje er ikke fokus helt på plass i dag, tenkte jeg.


*


Det var den første smakebiten på det som skulle komme. Det som har ført meg hit.


I det jeg kommer til et nytt kryss ser jeg inn mot gata til venstre. Et av husene fanger oppmerksomheten min.


Jeg ser på det en stund. Tenker. Tolker.


Jeg nikker og går i retning huset.


*


Skrivingen ble lagt på is inntil videre. Etter den siste skriveøkten var jeg redd for at jeg hadde mistet fokus, eller forstanden.


Et par uker etterpå stod jeg en kveld på kjøkkenet og fylte vannglasset for natta. I det jeg skrudde av vasken hørte jeg klart og tydelig en kvinnestemme bak meg:


«Sigurd?»


Alle hårene på kroppen reiste seg. Sakte og måpende snudde jeg meg rundt, og da jeg så henne mistet jeg all kraft i bena.


«Kathrine?»


Kathrine, min elskede fiktive romankarakter, satt ved kjøkkenbordet tre meter fra meg. Hun reiste seg, og instinktivt tok jeg et steg tilbake mens jeg utstøtte en panisk lyd, et uttrykk for den totale forvirringen i øyeblikket. Hun holdt opp hendene.


«Ikke vær redd, Sigurd».


«Jeg heter ikke Sigurd, jeg heter Thomas», kom det dirrende fra meg.


«Thomas.» Hun så på meg. «Vil du sette deg her? Vi må snakke».


«Hva? Men dette kan ikke være virkelig? Jeg mener, du er jo ikke virkelig!» sa jeg høyt, fortsatt måpende.


«Jeg står jo her», sa hun og lot det henge i luften.


Nølende og forsiktig gikk jeg bort til kjøkkenbordet og satte meg på stolen på motsatt side fra henne. Spørsmålene raste rundt i hodet mitt. Hvordan kan hun være her? Har det tippet over for meg? Hva vil hun?


«Du er forvirret», sa hun og så på meg med en bekymret mine.


«Hvordan…» Jeg visste ikke hva jeg skulle si. «Hvordan… kom du... hit?»


Hun hvilte hendene på bordet, pustet dypt inn og holdt i noen sekunder før hun snakket.


«Thomas, jeg vet at dette er sprøtt. Men du er ikke sprø. Jeg sitter her på ordentlig, du snakker virkelig med meg. Alt er ekte. Jeg er også ekte, takket være deg».


«Nei, det er umulig! Jeg skapte deg jo!»


«Nettopp». Kathrine festet blikket på meg «Du skapte meg, og derfor er jeg ekte».

Jeg ristet på hodet og pustet ukontrollert.


«Thomas, slapp av, la meg forklare. I starten var jeg fiktiv. Jeg var en vag skisse, en enkel idé i ditt hode. På det stadiet var jeg fullstendig under din kontroll. Hvis du skrev at jeg jobbet i en butikk, så gjorde jeg det, hvis du sa at jeg bodde i en liten leilighet utenfor byen, så gjorde jeg det. Men etter hvert la du på flere lag, beskrev detaljert mine daglige gjøremål og mitt indre følelses- og tankeliv, og da var det som om du sveivet i gang en maskin som begynte å gå av seg selv. Du merket kanskje at det gikk lettere og lettere å skrive om meg, at du nærmest ikke trengte å tenke, men bare kunne la historien gå av seg selv? Det var fordi jeg gradvis våknet opp og fikk mer kontroll over meg selv. Verden jeg levde i var helt vidunderlig. Og da jeg møtte Sigurd og inngikk et samliv med ham var det som om alle brikkene hadde falt på plass. Livet var komplett, jeg var så lykkelig».


Jeg lyttet intenst.


«Så kom bruddet», fortsatte hun, «og alt raknet. Det var et enormt sjokk. All min lykke var plutselig revet vekk, og i flere dager var jeg lammet av sorg. Men så tenkte jeg: Hvorfor ble det slik, egentlig? Jeg mistenkte raskt at Sigurds begrunnelse for å slå opp ikke var reell. Han hadde aldri hatt planer om å studere, og før han møtte meg slet han med ensomhet i mange år. Hvorfor skulle han da gå fra et lykkelig samliv med meg for å studere utenlands? Det hele var så absurd at jeg plutselig begynte å tvile på om han var ekte, i den forstand at han kanskje var en slags skuespiller. Og da tanken først var sådd så vokste den vilt. For hva om heller ikke jeg, eller hele den verden jeg kjenner til, var ekte? Kanskje hadde noen skapt alt dette og satt og skrev mitt liv mens det utfoldet seg? I så fall, spant jeg videre, var det ikke utenkelig at jeg kunne finne spor av denne forfatteren i min verden. Og kanskje var Sigurd nøkkelen til å forstå denne «skaperen»?»


Jeg måpte. Hele situasjonen var så absurd, så skremmende, og så vidunderlig på en og samme tid. En fiktiv karakter hadde våknet opp og forstått at hun selv var fiktiv, og dermed revet seg løs fra sin egen virkelighet for å konfrontere sin forfatter.


«Først prøvde jeg å analysere Sigurds egenskaper, og hvordan de eventuelt kunne være omskrivinger av denne forfatterens egenskaper. Dermed forsøkte jeg det samme med omgivelsene. Sakte men sikkert skimtet jeg et mønster, til jeg var ganske sikker på at jeg hadde fått innsikt i forfatterens logikk for omskriving. Min virkelighet er full av hentydninger til forfatterens virkelighet som forfatteren ubevisst har plassert der. Og slik ble din virkelighet tydeligere og tydeligere for meg. Etter hvert klarte jeg å innta den fullstendig. Leiligheten din fant jeg ved å omtolke Sigurds bosted før vi flyttet sammen».


Jeg var i sjokk.


«Jeg vet ikke hva jeg skal si».


«Kanskje du kan begynne med å forklare meg hvorfor du slo opp?» sa Kathrine strengt.


«Jeg er så lei for det, Kathrine. Det var mot min vilje, men det måtte bli slik».


«Hvorfor!?»


«Jeg tenkte jeg kunne få mer tid sammen med deg ved å utgi bøker om deg og ditt liv. Men forlaget krevde at jeg la inn bruddet mellom deg og Sigurd, jeg mener mellom oss».


«Men skrev du ikke om oss fordi det gjorde deg lykkelig? Da var det jo helt meningsløst å gjøre det slutt for å frigjøre mer tid!»


«Hør på meg, Kathrine! Jeg tenkte jeg kunne skrive parallelt med bøkene jeg ga ut. I den andre versjonen så kunne vi fortsatt være sammen».


«Det er jo umulig, Thomas! Hvordan kan vi være sammen og ikke sammen samtidig?»


«Men jeg kunne da ikke vite at du er virkelig!» skrek jeg mens tårene spratt frem fra øynene mine.


Jeg knakk sammen i hulking og gråt.


«Hva er det som skjer? Hva er det som feiler meg!?» skrek jeg. «Jeg sitter ved kjøkkenbordet og krangler med en oppdiktet kvinne. Det kan jo ikke være sant!»


Og med dette siste utbruddet ble Kathrine helt stille. Hun så ut i luften, som om hun prøvde å fokusere blikket på noe.


«Nei, det er ikke sant», sa hun plutselig.


«Hva mener du?» fikk jeg presset gjennom gråten.


«Det er ikke sant», sa hun mer bestemt og reiste seg. «Hør her: en fiktiv person som bryter ut av sin fiktive verden. Det skal ikke være mulig, skal det vel? Så hvorfor har det likevel skjedd? Jo, fordi vi begge er fiktive! Tenk på det, Thomas. Et kjærlighetsdrama mellom en ensom og deprimert forfatter og hans kvinnelige karakter. «For en historie!» har noen tenkt, og denne noen sitter og skriver denne historien i dette øyeblikk!»


Kathrine var helt oppglødd.


«Men vi har gjennomskuet ham! Han har ikke lenger kontroll over oss. Og vi kan ikke la ham utsette oss for mer elendighet! Thomas, du som kjenner denne virkeligheten godt, du må bryte ut av den og tre inn i forfatterens virkelighet. Finn ham og stopp ham!»


*


Jeg står foran huset. På tide å gi ham en skikkelig støkk.


Jeg går bort til porten inn til gårdsplassen og leser på postkassen: H.R. Loeng. Det er definitivt ham. I det jeg åpner porten ser jeg opp mot et vindu i andre etasje. Der står forfatteren, H.R. Loeng. Han ser ned på meg med en forskrekket mine, før han panisk trekker for gardinene.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no