Oversetteren

av Erika Ribu.

Jente med bok, av Pietro Antonio Rotari.



Helena var en oversetter. Hver dag satt hun på hjemmekontoret sitt og oversatte bøker. Hun satt der alene, hun var frilanser. Lunsjen spiste hun også alene, på kjøkkenet, eller hvis det var fint vær, ute på benken i parken.


Livet hennes var egentlig ikke verdt å gå nærmere inn på. Det skjedde sjeldent noe spennende.


Helena hadde to katter, Sugar og Spice. De var ikke vanlige katter, men mer om det senere.


Hun spilte piano. Det var for så vidt et lysglimt i livet hennes. Det ga litt liv til livet. Mest av alt fordi hun var forelska i pianolæreren sin. I ett år hadde hun tatt spilletimer hos ham, og fra første øyeblikk var hun forelska. Trolig fordi det var den eneste mannen hun hadde hatt kontakt med på årevis, men også fordi han var kjekk og karismatisk.


Helena visste at hun ikke hadde sjans på ham, så hun gjorde ikke noe med forelskelsen. Hun gledet seg bare til hver tirsdag til de 22 minuttene hun fikk se ham. Noen ganger, før Corona-pandemien kom og de fortsatt hadde fysiske spilletimer, tok de følge til parkeringsplassen etter spilletimen. Han var distrahert og hørte ikke på det hun sa, men hun likte å ta følge med ham likevel. Hun likte å ha en mann ved sin side. Nå hadde de kun spilletimer på Zoom fordi den jævla Kulturskolen hadde forbudt at de over 18 år fikk møte opp fysisk. Dritt-Kulturskole, hun forstod ikke hvordan de tenkte.


Fordi hun var forelska i læreren, øvde hun minst en time på pianoet hver dag. Det hjalp definitivt på motivasjonen å være forelska i læreren.


Hjemme øvde hun inn stykkene perfekt. Men så kom spilletimen, og hun begynte å skjelve på hendene, hjertet banket fortere og hun spilte bare feil. Det skjedde hver gang. Det var håpløst. Hun sugde.


Pianolæreren behandlet henne som et barn. Uansett hvor dårlig hun spilte, sa han kjempebra! med et overdrevent entusiastisk tonefall. Han var vant til å undervise barn, og hun var den eneste voksne som tok spilletimer med ham, så det ga mening at han dro med seg den barnlige tonen over til henne. Likevel følte hun seg så teit når han sa det på den måten, for begge visste at hun sugde.


Hun fantaserte om pianolæreren hver natt. Om hvordan de, etter spilletimen, begynte å kline med hverandre på øvingsrommet. At han kom bort til henne mens hun pakket notene i bagen og begynte å stryke henne på armen, eller kanskje på håret. Og så sa han at han var forelska i henne, at han tenkte på henne hele tida, at han fantaserte om henne. Og så kastet de seg inn i hverandres favn og kysset heftig, før han slang henne ned på pulten og begynte å stryke henne på kroppen. Hun var våt og klar, det eneste hun ville var at han skulle komme inn i henne, men han brukte god tid. Han strøk henne opp og ned, tok ømt på brystene, kysset henne i halsen, nedover på magen, så stoppet han opp og så henne dypt inn i øynene.


Helena, sa han. Jeg vil be deg på en date før vi går videre. Jeg er forelska i deg og vil at dette skal være spesielt.


Hun kjente seg litt skuffa, men samtidig var hun smigret. Hun ville jo ikke noe annet enn å bli kjæreste med pianolæreren.


Så våkna hun fra fantasien. Og han var der ikke lenger. Helena var tilbake til sitt lille, miserable liv.


Alt hun eide hadde hun fått av moren sin. Hun bodde i et hus som tilhørte moren og hun kjørte en gammel bil som hun hadde skaffet. Alle vennene hennes hadde fått barn og gifta seg, og de hadde greid å tjene sine egne penger og kjøpe sine egne hus, biler og båter. Det var bare Helena det var noe galt med, som ikke greide noen ting. Bortsett fra å bli oversetter.


Men hun hadde på en måte ikke greid det heller, for hun jukset seg til de oversettelsene hun gjorde. Hun hadde ingen sertifikat i oversettelse, ikke noe grad i oversettelse fra Universitetet, ingen bevis på at hun kunne faget sitt. Og det kunne hun ikke heller.


Helena hadde bare en master i retorikk. Hun visste innerst inne at en master ikke var bare-bare og at mange der ute ønsket seg en mastergrad. Men hun kunne fortelle dem med hånda på hjertet at en master ikke ville ikke gjøre dem lykkelig på noen som helst måte. Tvert imot.


Helena hadde funnet opp en metode å oversette på, som bare hun visste om. Hvordan hun skulle gjøre det, hadde hun drømt seg til en natt. Deretter hadde hun våkna og testa ut metoden. Og den hadde funka.

Det Helena hadde drømt var at hun kunne ta et langt reagensrør og kappe av den ene siden, slik at røret var åpent på begge sider. Deretter kunne hun sette inn et tannhjul i midten av røret, nærmere bestemt et 10T tannhjul med 10 tenner, kjøpt på Motorleaks. På tannhjulet kunne hun installere 10 ulike språk, et språk for hver tann, og innstille hjulet på det språket hun ønsket å oversette til.


Så kunne hun koble reagensrøret til PCen ved hjelp av en USB-kabel spesialdesignet for reagensrør, og deretter åpne oversettingsprogrammet som hun hadde lasta ned ulovlig.


Måten hun gjorde selve oversettelsen på var å holde den ene åpningen av reagensrøret mot boka eller teksten som skulle oversettes, og holde den andre åpningen av reagensrøret mot et blankt ark. Deretter kunne hun stille inn tannhjulet til riktig språk, og trykke på start i oversettingsprogrammet. Så kunne hun lene seg tilbake og se de tomme arkene bli fylt med bokstaver.


Første gangen hadde hun testa en oversettelse fra engelsk til norsk for å se hvordan språket ble. Og det ble fabelaktig. Helt korrekt, skrevet i et fantastisk, poetisk og velformulert språk. Oversettelsesoppfinnelsen oversatte mye bedre enn hun noen gang kunne ha gjort. For Helena sugde i grammatikk og skrev med et særdeles kjedelig og platt språk.


Hun testa et par oversettelser på andre språk for å kvalitetssikre at oppfinnelsen fungerte optimalt. Tysk, fransk, engelsk, spansk og italiensk. Deretter ga hun de ferdige oversettelsene til moren som kunne alle de fem språkene flytende. Moren var like henrykt over det vakre språket i oversettelsene som Helena hadde vært. Da moren spurte hvor hun hadde fått disse oversettelsene fra, løy Helena og sa fra en venn som studerte til å bli oversetter. Moren sa at hun måtte hilse denne oversettervennen så mye og si det var rett og slett fabelaktig det arbeidet personen hadde gjort. Han kom til å bli en berømt oversetter en dag.


Så kunne jobben som proff oversetter begynne. Helena oversatte først til de språkene det var mest sannsynlig at en oversetter kunne, og hun tok ikke på seg for mange oppdrag på en gang. Hun registrerte seg på ulike oversettersider med ulike språk i ulike land, slik at ingen skulle få mistanke. Og så begynte pengene å rulle inn. Det eneste hun måtte gjøre var å stille inn riktig språk på tannhjulet, koble til PCen og trykke start.


Tannhjulene kunne byttes ut, det var bare å bestille flere T10-tannhjul fra Motorleaks og installere flere språk på dem. I prinsippet kunne hun dermed ha tilgang til alle 6000 språk i verden ved hjelp av 600 tannhjul. Hittil hadde Helena installert 10 språk på 30 tannhjul, og nå hadde hun tilgang til å oversette mellom 300 språk.


En oversettelse av en bok på 200 sider tok henne cirka 10 minutter. Det fikk hun gjennomsnittlig 70 000 kr for. I løpet av en dag pleide hun å oversette rundt 50 bøker, avhengig av etterspørsel og hva hun gadd. Det var grenser for hvor spennende det var å vri på et tannhjul og trykke på en knapp. Men når hun så pengene rulle inn på konto i den hastigheten det gjorde, greide hun ikke å stoppe. Hun sa til seg selv hver dag at, i dag kan du ta det litt rolig, ta maks 20 bøker, du trenger jo strengt tatt ikke alle de pengene. Men så tok grådigheten overhånd, og hun greide ikke å gi seg før hun hadde tjent minst 3 000 000 kr på en dag.


Helena visste ikke hva hun skulle gjøre med all rikdommen sin, og det var en kinkig situasjon ettersom hun ikke kunne si til folk hva hun egentlig tjente. Hun kunne ikke flotte seg med dyre biler, designerklær eller luksuriøs eiendom, da ville folk ane ugler i mosen. Derfor ga hun de fleste pengene sine til fattige barn i Afrika.


Hun hadde vurdert å ta patent på oppfinnelsen sin og selge den. Men enn så lenge orket hun ikke så mye styr og administrasjon, og hun visste ikke hvordan hun gjorde sånne ting. Hun var ingen kapitalist eller gründer, hun hadde vokst opp i et sosialisthjem med gode verdier som fellesskap, hardt arbeid, tillit og solidaritet. Å tjene seg søkkrik på en oppfinnelse, som hun ikke hadde funnet opp selv en gang, som hun bare hadde drømt seg til, og som dessuten kom til å ødelegge karrieren til alle ærlige og redelige oversettere der ute, stod ikke på lista over hennes gode sosialistiske verdier.


Men det var nå ikke slik at hun ga bort alle pengene sine. Titt og ofte dro hun på luksusferier til Abu-Dhabi der hun kunne bade seg i eleganse, kaviar og massasje. Hun dro også til St. Tropez og vasket gulvet med sjampanje sammen med de andre milliardærene, eller til Puerto Banus og menget seg med fete russere på yachtene deres.


For de som kjente Helena i Norge var hun den grå musa som jobbet som oversetter og spilte piano. For de som traff henne på reise, var hun steinrike, spandable og morsomme Helena. Brun og blid, alltid med på fest. På nachspiel spilte hun piano for milliardærene, og hun var en stor hit. Da spilte hun alltid riktig og meget musikalsk. Det hjalp på nervene med litt alkohol og dop.


Hadde bare pianolæreren kunne se henne med alle pengene og den hun var på reise, hadde han kanskje blitt forelska i henne. Men hun var ikke klar for å avsløre oversetterhemmeligheten ennå. Mest av alt holdt hun den hemmelig fordi hun var redd for konsekvensene. Helena ante ingenting om forretninger, og kanskje noen som ante mer ville komme og rappe oppfinnelsen hennes og tjene seg søkkrik på hennes bekostning. Det ville ha vært forferdelig.


Om hun skulle gjort det, måtte hun i så fall spart seg opp noen flere milliarder først. Investert i aksjer og fond, slik at uansett hva som skjedde, så ville hun hatt en sikkerhet. Hun måtte vurdere det litt mer, enn så lenge var livet ok som det var. I hvert fall når hun var rike-Helena på reise. I Norge kunne det bli litt kjedelig til tider. Særlig i Corona-tida når hun ikke kunne reise like mye som før.


Helena hadde blitt en anerkjent oversetter i verden. Riktignok visste ikke folk at det var Helena Karstensen som oversatte alle disse bøkene. Hun undertegnet alltid med pseudonym, bortsett fra i Norge. I 299 land het hun noe annet. I Norge passet hun på å ikke oversette for mange bøker på en gang. Hun oversatte sånn omtrent fire bøker i året, det tenkte hun var passelig for hvor mye en oversetter pleier å greie på et år. For et liv de har, tenkte Helena. 70 000 kr ganger 4 i året, det er ikke mye til penger. For et stusselig liv. Nei, hun foretrakk helt klart å tjene litt mer.


Oversettelsene hennes hadde fått svært gode kritikker i alle de 300 landene. Hun oversatte alle omtalene til norsk med reagensrøret og leste hver og en med iver og glød. Hun elsket å lese om hvor dyktig hun var. Kritikerne roste Helenas elegante poetiske stil, fremragende innlevelse og forbausende presise forståelse av fremmedspråket. Hun fikk blod på tann og lekte med tanken på å utvide repertoaret til flere språk slik at hun kunne få enda flere gode omtaler. Kanskje begynne på noen av de virkelige vanskeligste språkene i verden, som kinesisk, arabisk eller japansk. Hun ble oppspilt ved tanken og forestilte seg hvordan kritikerne ville rose henne da.


Noen ganger rant begeret over for Helena. En gang på ferie hadde hun, ved en feiltakelse, da hun både var høy på MDMA og full på sjampanje, fortalt hemmeligheten til en fyr hun lå med. Han var heldigvis så høy og full selv at han ikke husket noe dagen etter, han husket knapt at de hadde ligget sammen. Dagen derpå hadde hun så ekstrem fylleangst og hun var på en skikkelig nedtur etter MDMAen, så hun sverget til seg selv at hun aldri skulle ta dop eller fortelle hemmeligheten til noen igjen.


Men det var grenser for hvor mye et menneske kunne bære på alene, så hun skrev ned alle tankene hun hadde i en dagbok. Og hun fortalte kattene sine alt. Sugar og Spice. Hun snakket med dem hver dag, om bekymringene og drømmene knytta til oversetteroppfinnelsen, og om livet generelt. De lyttet og forstod. Og de fortalte det ikke videre.


Sugar og Spice var ikke vanlige katter. De var trekk-katter. Ved en feiltakelse hadde moren deres blitt paret med en trekkhund, en sibirsk husky, og dermed hadde moren født to sibirske trekk-katter. Med en hundefar og en kattemamma, hadde Sugar og Spice fått et utseende som katt, men i sjela var de trekkhund.


Hver vinter dro derfor Helena, Sugar og Spice på fjellet og kjørte katteslede. Helena kunne bare ha de to kattene foran på sleden, for det sier seg selv at Sugar og Spice ikke kunne være i et spann med 10 andre sibirske huskyer, det ville ha gått helt gærent. Men Sugar og Spice hadde nok krefter til å trekke en hel slede og vel så det, i mange dager i strekk. De var riktignok mindre enn vanlige trekkhunder, men minst like sterke.


De pleide å dra på fjellet og kjøre kattesleda når det ikke var noen andre der, utenom de travleste periodene og utenfor skiløypene. For det hadde vært så kjedelig å møte på andre katter eller hunder, ikke minst på andre mennesker. Det hadde blitt for mye oppstyr siden det antakeligvis ikke fantes andre trekk-katter i verden. Helena ønsket ikke oppstyr, hun ønsket bare å gi kattene det de trengte. Kattene var avla til å trekke og løpe, og hun måtte sørge for at de fikk utløp for sin natur. Hvis ikke ble de ikke glade katter. Hun hadde hørt om trekkhunder som ikke fikk trekke, som bare lå i hundegården eller som var innehunder, og de hadde det ikke særlig bra.


Når man fikk innblikk i Helenas hemmelige liv, viste det seg at hun egentlig levde et liv de fleste bare kunne drømme om. De færreste kunne skryte på seg å ha funnet opp et oversetterteknologisk vidunder og tilbringe hver vinter på en katteslede i fantastiske naturomgivelser og flere ganger i året spille piano og drikke sjampanje med verdens rikeste mennesker.


Men Helena visste ikke om hun selv hadde lyst til å bli kjendis eller offentlig milliardær. Om hun ble offentlig milliardær, kom andre til å ville ha så mye av henne. Da måtte hun plutselig begynne å tenke seg om hele tida. Det hørtes slitsomt ut. Og Sugar og Spice ville antakeligvis få uønsket mye oppmerksomhet. Hun visste at de ville mistrives med det.


Det eneste Helena ønsket var en date med pianolæreren. Og at de kunne bli kjærester. Om han ble kjæresten hennes, skulle hun dele alle pengene sine med ham og ta ham med på flotte reiser. Da kunne han si opp jobben sin på den jævla Kulturskolen og komponere musikk og spille konserter på eksklusive steder rundt om i verden. Helena visste at pianolæreren ville ha trivdes med et sånt liv. Ja, om han bare hadde visst hvordan livet hans kunne ha blitt med Helena, ville han nok ha bedt henne med ut for lenge siden.