av Oskar Bae.
Det surkler selsomt fra sykeleiet.
En Verden går under. Sykdommens plog
går nådeløst gjennom minnenes skog
og kverner jord og rot og soleie.
Han harker hardt fra sykeseng.
Alt han var blir vendt og brutt:
hvert syn, hver sang han sang som gutt,
males i den vrengte eng.
De samles i stillhet på åkeren Død.
De stilner hans gisp, til kun vegguret tikker,
og legen går over, titter – og nikker,
og menneskene gråter små blåklokkefrø.