top of page

På sporet av høst

av Oskar Bae.

På skoghønsjakt langs Millbrook-elven, av Ogden Pleissner.


Fra skogsdypet trekker nøtteskrikene frem til jordekanten; røde og lyseblå, som høsten selv, lander de i fortsatt grønn older og selje, og skuer sultent utover kulturlandskapet, likesom et vell av minner trekker frem fra dypet av meg og ser inn i nået. Forelskelser og ømme øyeblikk; store branner og mindre bluss her og der.


Løvfallet gjør alt vart og våkent. Den høstfete skogsfuglen mister sitt vern og tar til vingene ved den minste lyd. Dette er jaktsesong.


Jeg stanser og puster tungt ut. Skogen er luftig og berg-rå. Inn og ut går pusten. Alle menneskene jeg kjenner ånder med meg, de som også nå, som jeg selv, er i live er gnistrende hjerner, som solglimt gjennom høstløvet og de som ikke er, men er som ekko eller ulmende glør i gårsdagens bålrester.


Spøkelsesskog. Jeg knekker haglen opp og mater den med to patroner. Så tar jeg det første skrittet, langsomt og forsiktig ned i mosen.


Vinteren kommer. Dagen skal krympe og bli til nesten ingenting. Alt det intense og buldrende fra høysommeren skal ned. Her, i høsten, gjør vi oss fete for den store natten. Vi som er bundet til jorden og ikke kan fly sydover. Vi som er tunge i gangen, trege som trær og planter. Vi som plukker vår frukt fra himmelen. Plommer og epler. Jerper og ringduer.


Jeg går i stor rovdyr-ro gjennom gammelskogen. Tankene forsvinner, og verden blir klarere. Hver bevegelse i underskogen trekker øynenes brennpunkt umiddelbart til seg, slik virkelighetens gamle og evig-jomfruelige magnetisme virker i liv og død og alltid har bundet, og alltid vil binde, tingene sammen. En sanger her, en trost med sitt skrapende skrik der de forsvinner inn i småskogen.


Det klirrer fra et gyllent bronsekogger.

Det raser tyve villsvin gjennom regnet.

Det synger jord og vann om tre og bregne;

Det gløder sopp og lav om råtne stokker.


Jakten tar overhånd. Og når jeg etter en økt setter meg for å hvile det er utmattende å gå slik, på tå hev, med haglen i hendene og øynene i marken: i mosevokste skråninger, i opprevet jord, i skyggen av en gigant som har gått i bakken; et gammelt ospetre med oppadvendte røtter som en mørk kappe over grunnfjellet når jeg omsider setter meg, er det med skogen i ryggen.


Og når jeg fyrer av, og fuglen går i bakken, og lukten av krutt brer seg i luften, kikker alle minnene meg over skulderen og følger spent med på det grusomme som har skjedd.