Pertho

av Oskar Bae.

Kyss, av Edvard Munch.


Her livner det av lys og vann og jord,

og sitrer i hver minste bjørkekvist.

Vår vakre verden er så vill og stor,

hva gjør deg da, min kjære, akk så trist?

“Som en gammel gran i vinterstorm

er tanken min som bøyd i sørge-sving.

Denne verdenen er, sant nok, enorm,

men slukner, som du vet, til ingenting.

Det som gror, selv oss, er skåret i

en nødens rune alt skal ned og bort.

Hysj der var vår hele tid forbi,

så står vi tause ved den mørke port.

Lånt, kun lånt, en stakket stund er alt,

før ånden glir i nordavinden inn.

Dette er og blir vår lodd, og kaldt

må det virke for et menneskesinn.”

Livet gir, før Døden allting sletter.

Men grunnen her er fylt av Kjærlighet:

Hva blir igjen til de som kommer etter,

skulle vi to få en evighet?