av Oskar Bae.
Her livner det av lys og vann og jord,
og sitrer i hver minste bjørkekvist.
Vår vakre verden er så vill og stor,
– hva gjør deg da, min kjære, akk så trist?
“Som en gammel gran i vinterstorm
er tanken min som bøyd i sørge-sving.
Denne verdenen er, sant nok, enorm,
men slukner, som du vet, til ingenting.
Det som gror, selv oss, er skåret i
– en nødens rune – alt skal ned og bort.
Hysj – der var vår hele tid forbi,
så står vi tause ved den mørke port.
Lånt, kun lånt, en stakket stund er alt,
før ånden glir i nordavinden inn.
Dette er og blir vår lodd, og kaldt
må det virke for et menneskesinn.”
Livet gir, før Døden allting sletter.
Men grunnen her er fylt av Kjærlighet:
Hva blir igjen til de som kommer etter,
skulle vi to få en evighet?