av Kato Gulbrandsen.
I – Han.
Det startet med pirrende avsky,
Som vek for avskyelig pirring;
kjødelig, kjælen forvirring…
Bølger av bendende nymfer,
Slo inn mot hans duggende glass,
Og hans sinn ble skylt løs, og fløyt
Til avgrunnens våte palass,
Hvor han våknet opp, dekket av sprøyt.
Han kom og han så, men de vant;
Sirenene lokket han ned,
Til et klissete, kvalmende sted;
Et hån mot hun han aldri fant.
II – Hun.
Det begynte med leken hissing,