av Kato Gulbrandsen.
I – Han.
Det startet med pirrende avsky,
Som vek for avskyelig pirring;
kjødelig, kjælen forvirring…
Bølger av bendende nymfer,
Slo inn mot hans duggende glass,
Og hans sinn ble skylt løs, og fløyt
Til avgrunnens våte palass,
Hvor han våknet opp, dekket av sprøyt.
Han kom og han så, men de vant;
Sirenene lokket han ned,
Til et klissete, kvalmende sted;
Et hån mot hun han aldri fant.
II – Hun.
Det begynte med leken hissing,
Men snart ble det hissig lek,
mens hun enda var yndig og blek…
En skute av djerve satyrer,
Sang at hun var den deiligste last,
Og hun lot seg drive, sakte, vekk,
Lærte å lystre og danse på dekk,
Og nå knuger hun hardt om sin mast.
De kom og de så, og de vant;
Satyrene bant henne opp,
Og kvinnen ble bare en kropp
Mens minnet om mannen forsvant.
Illustrasjoner:
Nymfer og satyr, av William-Adolphe Bouguereau.
En fest mellom nymfer og satyrer, av Louis de Sylvestre.