Postkontoret

av Tore Westre.

Pappeske, av Sylvain Fornaro.

Jeg kom tilbake fra postkontoret med en pakke. Avsenderen var anonym. Jeg satte den fra meg på bordet og gikk på badet for å klippe tåneglene. Klementin fulgte etter. Hun sa noe om å klippe dem et annet sted, helst ut vinduet eller i oppgangen. Jeg skylte neglene ned toalettet og gikk til kjøkkenet. Jeg hadde ikke spist siden i morges, og lagde et smørbrød med peanøttsmør og jordbærsyltetøy. Utenfor på balkongen satt det en rotte. Den hadde hodet nedi et askebeger.

Jeg slikket fingrene og gikk bort til den avlange pakken. Den var full av skrammer og gammel teip. Pappen seig innover. Navnet mitt var skrevet i blå tusj. Bokstavene var ujevne.

Klementin spurte om jeg hadde bestilt noe på nett.

«Nei», sa jeg.

Jeg gikk tilbake til kjøkkenet, tørket fingrene på t-skjorten og lette i skuffen etter en saks. Klementin hang over skulderen min. Hun luktet aldri av noe. Hun dusjet på fredager. Håret hennes var blondt, og lå som regel i floker.

Jeg tok en kjøkkenkniv, og gikk tilbake til pakken. Klementin sa at det ikke er særlig lurt å stikke kniver inn i pakker, for hva om det lå en hund eller et barn der inne. Jeg la fra meg kniven, løftet pakken og ristet. Ingen lyd. Jeg stakk neglen under teipen.

«Er den fra dine foreldre?» spurte Klementin.

Jeg gikk for å drikke et glass saft. Klementin hvilte haken på skulderen min og pustet meg i øret.

«Det er vel ikke noe du skjuler for meg?» spurte hun.

«I pakken?»

«Nei, generelt.»

«Hva er egentlig problemet med å klippe neglene på badet?»

«De spretter overalt.»

Jeg slo resten av saften ut i vasken, tok med meg pakken og gikk tilbake til stua. Jeg kunne enkelt løfte den med en hånd. Klementin stilte seg i døren. Buksene hennes var for lange. De subbet i gulvet.

«Jeg vil ikke at du skal åpne den», sa hun.

«Du skal ikke fortelle meg hva jeg skal gjøre.»

«Det er ikke det jeg gjør.»

«Du gjorde det akkurat.»

«Nei, jeg sa bare hva jeg ville.»

«Men det påvirker meg.»

«Det kan jeg ikke noe for.»

Jeg lot pakken bli på bordet. Litt av teipen var løsnet.

«Jeg kan like godt levere den tilbake», sa jeg.

«Ja, kanskje det er best.»

Jeg tok på meg ytterklær, plukket opp pakken, og bar den med meg ned trappene. Klementin fulgte etter. Hun sa at hun ikke likte tanken på at jeg skulle gå hele veien alene.

«Er du redd for at jeg skal åpne den uten deg?» spurte jeg.

Hun surret et skjerf rundt halsen.

«Hvordan kan du tenke sånn om meg?»

Vi gikk ut på fortauet. Klementin kneppet igjen frakken. Ved fotgjengerfeltet hoppet hun på de hvite stripene. Postkontoret lå to kvartaler unna. Bygget var rødt. Inngangsdøren sto åpen. Jeg trakk en kølapp. 412. Jeg kikket opp på telleren. 407. Vi satte oss i en sofagruppe.

«Hva skal du fortelle dem?» spurte Klementin.

«Hva mener du?»

«Skal du bare gi den tilbake uten å forklare hvorfor? Hva tror du de vil tenke?»

«Jeg tror ikke de tenker noe som helst.»

«Men du gir tilbake noe du har fått.»

«Nei, jeg har fått noe jeg ikke vil ha.»

Jeg kikket opp. 411.

«Jeg vil ikke slutte å klippe neglene på badet», sa jeg.

«Det er ikke neglene som er problemet.»

En ansatt ropte firehundre og tolv. Jeg plukket pakken opp og gikk til skranken. Den ansatte satt bak en skillevegg av klar plastikk. Hun hadde rødt tøy på.

«Jeg har en pakke jeg skal levere tilbake», sa jeg.

Den ansatte sa at jeg måtte kjøpe det korrekte frimerket.

«Nei, den skal ikke sendes. Det er en pakke jeg har fått, men ikke vil ha.»

«Vi tar ikke imot retur uten returadresse.»

«Hva synes du jeg skal gjøre med den?» spurte jeg.

Klementin lente seg frem. Hun presset håndflaten mot skilleveggen.

«Du synes vel sikkert at vi skal åpne den?» sa Klementin.

Jeg vendte pakken. Undersiden var skitten. Klementin bøyde seg nærmere skilleveggen.

«Tror du det er et tegn, at han ikke vil åpne den foran meg?»

Den ansatte rettet på en bunke papirer. Klementin sa noe om at jeg klippet neglene på badet uten å slå på lysene, at jeg spiste smørbrød over vasken, og at jeg matet rotten ute på terrassen. Jeg gikk for å trekke en ny kølapp. 571. Teipen på pakken hadde løsnet. Pappen delte seg på midten. Klementin kom tilbake. Jeg la hånden over sprekken.

«Jeg har ombestemt meg», sa hun.

Hun strakk seg etter pakken. Jeg rykket unna.

«Hvorfor fortalte du om rotten?»

«Hvorfor holder du hånden sånn?»

«Den rotten lever der ute. Jeg kan ikke noe for det.»

«Foreldrene mine kommer på besøk.»

Hun strakk seg igjen etter pakken. Jeg gikk et par steg tilbake.

«Kan du be dem om å komme en annen gang?» sa jeg. «Jeg har ikke noe å si til dem.»

«Du trenger ikke si noe spesielt.»

«Hva har du fortalt dem?»

«Du vet jeg forteller dem alt.»

Jeg kikket bort på den digitale telleren. 537. Klementin la armene rundt halsen på meg. Hun sa at jeg måtte velge mellom pakken og henne.

«Hvordan kan du be meg om noe sånt?»

«Det burde være et enkelt valg.»

«Du gjør meg usikker.»

«På hva?»

«Jeg trenger tid til å tenke.»

«Vil du at jeg skal la deg være i fred?»

«Jeg vil at du skal glemme pakken.»

«Det kan jeg ikke.»

Jeg gjemte pakken bak ryggen. Den føltes tyngre. En ansatt ropte femhundre og trettisju. Jeg gikk til skranken. Lente meg mot pleksiglasset. Skjøv pakken over disken.

«Vi tar ikke imot åpne pakker», sa den ansatte.

«Det er ikke jeg som har åpnet den.»

«Du må nesten teipe den igjen før du gir den tilbake.»

«Jeg har ikke noe teip. Kan jeg låne av deg?»

«Det er imot reglene.»

«Hvilke regler?»

«Postreglementet.»

«Jeg vil så gjerne gi den tilbake.»

«Det er leit å høre.»

«Kan du ikke gjøre et unntak?»

«Reglene er der for en grunn.»

Den ansatte skjøv pakken tilbake. Klementin ventet borte ved inngangsdøren. Jeg sa at de ikke ville ta den imot. Hun snudde seg. Vi gikk hjem uten å si noe. Jeg satte pakken tilbake på bordet i stuen. Teipet igjen sprekken. Så satte jeg meg i sofaen. Det var en torsdag i oktober.