av Vilhelm Krag.
Det var i Kleven i gamle dage,
da var der ikke som nu for tiden,
de spiller høylytt på grammofoner
og tenker sterkt på et kosmorama.
Nei, det var den gang da folk i Kleven
og folk i Mandal var sjebelige
og gikk besindig led laks i lomma
og egg i skoann' og smør i snuden.
– Da måtte posten til Mandal bæres
fra Klevens brygge udi en påse
udav et postbud som hette Gullik.
På denne Gullik jeg ofte tenker.
Han hadde båret så mang en påse
i alskens vær og til alle tider,
det hadde gjort ham så rent kappseiset,
at han var skakk over all begribels.
Men luvart skulder, hvor remmen hengte,
var knokkelhøy som et rent mirakels.
Og Gullik halte de pokkers påser
fra mikkelsmess og til neste pinsti
hver årle morgen, hver sildig aften.
Og verre ble det fra år til år.
Der sad – forsørge meg! – gamle karer
i alle havner rundt hele verden
og skreiv papir på papir isammen,
som fikk de derved en god fortenest,
og lagde hauen i konvolutter,