av Thomas Løland.
Deg skal jeg skrive om i diktet mitt,
så kun din beste side står i skrift,
som har jeg drukket edel akevitt
(for ærlighet i diktekunst er gift):
Din litt for store nese er en kile
som i en strofe setter seg på tvers;
Ditt late øye kan da neppe hvile
bekvemmelig beskrevet i et vers;
Din stukne latter glattes enkelt ut —
så vel som dine vorter, av min hånd;
Din blasse farge sminkes og din trut
må blåses opp fortreffelig; Og sånn
skal du få leve som en vakker løgn,
selv etter at du kvelder siste døgn.