Premiere på verdens ende

av Erling Røhmer.


William Vaage var ikke en gammel mann, han bare så sånn ut. Han hadde dype, premature furer i pannen og et retthåret, rødlig skjegg. Mellom pannen og skjegget satt det — slik det alltid hadde gjort — et par fjerne, men følsomme øyne og disse ga et uforgjengelig inntrykk av at William så på verden fra et sted langt, langt borte; som om blikket hans allerede hadde tilbakelagt utrolige avstander før det traff deg, som et foton fra et avsidesliggende univers. Hans røst hadde en lignende effekt, selv om den ble tatt stadig sjeldnere i bruk; det vil si, den ble tatt i bruk kun når det var noen som hadde et spørsmål til William, når noen en sjelden gang trengte noe fra han. Og når det skjedde svarte William sakte og tungsindig, med en slags medfødt autoritet som han aldri helt hadde gjort seg fortjent til, men som William likevel av en eller annen grunn alltid hadde hatt på følelsen at ville bli fortjent — “en vakker dag”. Den siste tiden hadde det imidlertid begynt å gå opp for William at han hadde gått med denne følelsen veldig, veldig lenge.


Det var søndag morgen og som vanlig følte William seg utmattet fra og med det øyeblikket han våknet opp. Han hadde jobbet hele uken, inkludert lørdagen, kommet sent hjem hver kveld, spist lite, og snakket enda mindre. Den lengste samtalen han hadde hatt var med eieren av et antikvariat et stykke nedi gaten og William var fortsatt plaget av hvor klumsete han hadde virket under hele det flyktige besøket. Det hadde vært noe rart med stemmen hans, ordene hans snublet liksom hver gang de var på vei ut. Var det kanskje fordi han hadde gått inn i butikken bare for å finne noen å snakke med? Var det fordi han hadde prøvd å snakke, og ikke bare snakket — slik han alltid hadde gjort før? Hvem tilhørte egentlig denne personligheten som måtte prøve alt han gjorde: prøve å snakke, prøve å jobbe, prøve å smile, prøve å le. Hele livet, tenkte William, var blitt en eneste stor prøvelse.


Han lukket øynene og prøvde å huske hva han skulle gjøre denne søndagen. Snart gikk det opp for han.

Under den relativt korte samtalen med antikvaren hadde han blitt anbefalt en film: et prisbelønnet drama som hadde hatt før-premiere i forrige uke, basert på livet til en kunstner William kjente til og likte godt. William hadde (som følge av at han hadde prøvd så hardt å være en god samtalepartner) svart at han skulle se filmen — sagt at han sannsynligvis ville gjøre det allerede førstkommende søndag, da han endelig hadde fri, da han endelig kunne gjøre hva han ville og ikke hva han måtte; på den ene dagen i uka han fortsatt kunne være William, og ikke den stusslige herr Vaage.


Så da måtte han det da — dra på kino altså; nå som han hadde sagt det høyt, sagt det til antikvaren nedi gaten, en mann som — hvis de to tilfeldigvis støtte på hverandre et sted i offentligheten (noe som aldri før hadde hendt) — ville kunne spørre han, kanskje med en vennlig og forhåpningsfull røst: «Likte du filmen?». For hvis noe slikt skjedde ønsket William å være forberedt — i stand til å svare med enten et selvsikkert «ja» eller «nei»; og han ville i tillegg være skikket til å begrunne sitt svar på en måte som ville få antikvaren til å klø seg i det bustete antikvarhodet sitt og tenke: «Hm, han der Vaage ser ting fra et fascinerende perspektiv» — eller noe i den duren.


Et kinobesøk var med andre ord hovedattraksjonen denne søndagen i William Vaages liv.


———


Filmen begynte klokken halv to på ettermiddagen, slik filmer ofte gjør når de kun vises i de mindre kinosalene og når de først og fremst besøkes av pensjonister. Det var nemlig en sånn type film, en sånn som William, nesten til sin egen overraskelse, hadde begynt å like; fylt med lange, underfundige stillheter, treg, men velskreven dialog og fjern, sjelfull musikk. Han likte ikke å sitte på kanten av kinosetet lenger. Han likte å sitte dypt og urørlig, med de grå hodene til et eldre ektepar gyngende ved den nedre kanten av lerretet fremfor han; hoder som ble sittende helt til rulleteksten tok slutt og som deretter vandret stille og seremonielt ut døren, uten å forstyrre filmens dvelende innvirkninger. William var glad det var en sånn type film antikvaren hadde anbefalt han å se.


Den nærmeste kinoen som viste filmen lå et lite stykke unna der William bodde, og selv om han i utgangspunktet hadde planlagt å spasere dit i finværet, dukket det som vanlig opp en serie uventede distraksjoner og disse stjal til sammen så mye tid at han til slutt var nødt til å ta buss.


Dessverre for William var dette den samme bussen som han vanligvis tok til jobben, noe som naturlig nok lurte Williams nervesystem til å tro at William faktisk skulle dit også i dag. Han ble stresset, begynte å svette i håndflatene og kikket stadig ned på klokken. «Jeg har blitt som en Pavloviansk hund», sukket han, og prøvde forgjeves å tenke på noe annet enn på jobben han ikke skulle på, på noe annet enn fritiden han ikke hadde utnyttet, og på noe annet enn doktor Ivan Pavlov, som han ikke engang visste hvordan så ut.


Filmen hadde heldigvis ikke startet da William trådte inn i kinosalen, lettere svett etter å ha løpt fra bussholdeplassen. Setet hans befant seg på nest bakerste rad, og salen (som sannsynligvis ikke rommet mer enn femti tilskuere) var så godt som fullsatt. Han bemerket idet han satte seg at det hadde vært noe underlig befriende i det å gå forbi billettkontrolløren og inn i kinomørket; en fornemmelse av å endelig slippe inn og endelig slippe ut på samme tid.


Som en fortsettelse av denne følelsen kjente William kort tid etterpå at en underlig ro var i ferd med å ta bolig i han. Den lavmælte summingen i salen, den ritualistiske tyggingen av popcorn, den kommunale antesipasjonen og publikumets følelsesmessige synkronisering: alt dette gled sammen til å bli noe mer enn bare et rom fylt med stoler, lys og mennesker — noe mer enn et tilfeldig utvalg atomer og isolerte bevisstheter, til en helt unik mikstur, hvis duft var noe mer enn summen av sine ingredienser: en gryte av sammenblandede sjeler, klare til å se, føle, og være i, den samme verdenen. Da den siste meldingen om at alle mobiler måtte skrus av kjentes det for William ut som om dette vesle, avgrensede universet han hadde vandret inn i plutselig var det eneste universet som fantes: som om alle bånd til det som lå utenfor — alle tau, lenker og snorer som før hadde knyttet dem fast til det ytre, fjerne, perifere, og visstnok virkelige — ble brutt, og William fikk følelsen av at han for første gang på lenge faktisk var hvor han var, med all sin vekt og all sin oppmerksomhet. Alt som fantes, virket det som, fantes her i dette rommet.


Så ble lysene dempet og det ble stille, helt stille. Deretter begynte filmen.


William trengte ikke prøve å glemme at han skulle på jobb tidlig neste morgen. Han trengte ikke lete etter en komfortabel sittestilling. Han slapp å minne seg selv på at han måtte nyte popcornet. Han simpelthen glemte, fant, og nøt. Denne for lengst fremmedgjorte følelsen av lykke og komplett tilstedeværelse ble blåst opp som en ballong inne i Williams bryst, helt til William, som et lite barn, begynte å smile for seg selv i kinomørket. Han smilte bredt og tankeløst med øyne og munn, og brått var han ikke lenger så langt borte — brått lignet han ikke mer på en gammel mann. Han var fullstendig klar i sine øyne; trollbundet; oppslukt, i filmen og i verden, på en måte han for lengst hadde gitt opp å håpe på at var mulig.


———


Så, midt i en scene som brakte alle Williams indre omveltninger sammen til et øyeblikks øredøvende stillhet — da hele salen holdt pusten, og ingen mer engasjert enn William — nettopp da hørtes lyden av en dør som smalt opp et sted i kinosalen.


Sekunder senere kom det en liten gruppe mennesker inn i salen, tilsynelatende uvitende om at filmen allerede hadde begynt. William gjorde sitt beste for å ikke la seg distrahere — for å ikke la forstyrrelsene rive han vekk fra hvor han var. Men forsentkommerne gjorde det ikke lett for han, der de snublet opp trappene, først i mørket, deretter med lyset fra en mobiltelefon til hjelp, på leting etter det som til slutt viste seg å være bakerste rad. Der satte de seg, lattermilde og usjenerte, like bak Williams rygg.


William utstøtte et beskjedent kremt før han begynte letingen etter sin forspilte sinnstilstand.


Lydene bak han tok imidlertid ikke slutt. Stemmene kommuniserte dempet, men ikke riktig hviskende, og jakker, sekker og poser ble brettet, krøllet og åpnet uten spor av forlegenhet. Deres dialog blandet seg straks med filmens, og som to elver rant de inn i Williams splittede psyke.


«Unnskyld meg», sa William og snudde seg forsiktig rundt i mørket. Han så bare noen vage omriss fremfor seg, ingen øyne eller ansikter. «Kunne dere være så vennlige å ikke snakke under filmen?»


Det ble umiddelbart tyst på raden bak. Men istedenfor å bli tilfreds, ble William foruroliget. Han hadde nemlig nettopp hørt seg selv snakke med den samme merkelige stemmen som han hadde gjort på antikvariatet, den som famlet og ikke riktig trodde på det den sa. Var det all stillheten som hadde tæret sånn på stemmebåndene?


Han vendte seg raskt tilbake mot lerretet mens han hørte, eller innbilte seg at han hørte, lyden av at de bak han snudde seg fra side til side og utvekslet hånlige flir. Så begynte brått en av dem å le, bevis på at en annen hadde sagt noe, eller laget en grimase, eller kanskje til og med gestikulert noe bak Williams ubetydelige rygg.


William sa ingenting. Han gjorde sitt beste for å konsentrere seg om filmen, for å gjenopplive den efemeriske følelsen av tilstedeværelse han nå innså at han så lenge hadde vært foruten. Minuttene gikk, men han klarte det ikke. Det var som om en indre klokke hadde begynt å tikke mellom ørene hans, en klokke som startet og stoppet hver gang det kom en lyd fra et av setene bak han. Hvor lenge til neste forstyrrelse? Når er det vel snart på tide at noen av dem lager en lyd. En, to, tre, fire…


Etter hvert som tiden gikk ble William stadig mer forbauset over at ingen av de andre gjestene i salen lot seg provosere og at ingen andre snudde seg rundt, hysjet eller sa ifra. Var det bare han som hørte dem — bare han som lot seg plage? Var de med andre ord døve? — fullstendig giddelause? — eller bare feige? Ventet kanskje alle i salen på at noen andre skulle finne på et eller annet, for sjenerte til å foreta seg noe selv?


William sukket. Han prøvde å følge med på filmen, prøvde å ignorere det som skjedde bak han, prøvde å tenke på hva han skulle si til dem neste gang; og desto hardere han prøvde, desto mer bevisst ble han på at han prøvde, på hvor hardt han anstrengte seg for å slappe av, hvor intenst han måtte kjempe for å slippe taket. Samtidig visste han at filmen ikke ville vare evig, ei heller ventet den på de som ikke fulgte med. De som ble hektet av var derfor ikke lenger en del av den samme verdenen som de som hadde hengt med fra begynnelsen og hvis følelser hadde fulgt filmens intenderte bølgeslag. William grep fortvilet etter den verdenen, slik en mann i kvikksand griper etter frihet.


Minuttene gikk, og etter nok et spetakkel på bakerste rad, pustet William dypt inn og lukket øynene. Han innså at han ikke lenger var alene med kinosalen. Den ytre verden hadde brutt seg inn og satt seg ned bak ryggen hans. Den pustet i en annen rytme, dens hjerte banket med høyere og mer voldelige slag. Og for hvert pust og hvert bank kjente William at hans egen bevissthet lekket ut av bakhodet. Den ble tappet — plyndret — fra han, liter for liter, slik en bensintyv tapper drivstoff gjennom en plastslange. «Men hvorfor?» jamret han, «Åh, hvorfor? Hvorfor meg? Hvorfor i dag? Kan dere ikke se at jeg trenger dette? At jeg har lengtet så lenge etter noe slikt? Vær så snill…»

«Kan dere ikke vennligst holde fred?!»


Utbruddet kom som et hestespark, og William ble selv bestyrtet over å høre at det som i hans hode hadde vært en bønn, kom ut av munnen hans hørende mer ut som en krass og forbitret advarsel. Flere av de andre tilskuerne snudde seg og hysjet på han — på han! Det var ikke til å tro. Så de virkelig ingen verdens ting?


Igjen ble det stille på raden bak, men denne stillheten var for William bare enda mer urovekkende enn all deres tidligere skravling, latter og bevegelser til sammen.


Og snart merket han hvordan de lot sugerørene sine gli stille inn i kraniet hans igjen. Han hørte dem slurpe. Han hørte dem glise bredt og tilslørt der oppe i mørket over han. Han hørte at de ikke brydde seg

— ikke de heller, om noe av det gamle, gretne, gærne Vaage sa.


«Rolig, bror», kom det så fra en av setene bak han, «vi er alle her for å kose oss».


Mer skulle ikke til for å velte hele koppen over.


William brast. Han gråt og gråt uten en lyd; ikke synlig slik et barn gråter, men usynlig, slik et gammelt, veldig gammelt menneske gjør, knuget av en sorg hvis årsak kun er en vag fornemmelse om at noe eller noen du sverget aldri skulle glemmes, nå for alltid har gått tapt. William stirret på filmen uten å se den, uten å skjønne hva som egentlig skjedde eller hva han burde føle. Han innså at han nå satt i kinosalen slik han satt på jobben, lå i sengen og sto på bussen: fraværende, utenforstående, amputert. Han var ikke der lenger, i livet. Han var isteden i det ingenmannsland som fra nå av ville posere som livet, hvor det å prøve var det samme som allerede å ha feilet, hvor det å feile var det samme som å traske mekanisk videre.


«Det var det», tenkte han, «nå kan rulleteksten komme når som helst».


———


Da filmen var over ble han sittende helt til musikken tok slutt. Når han deretter reiste seg opp og forberedte seg på å forlate salen var hele den bakre raden tom.


De få andre som også hadde blitt sittende helt til enden virket tydelig rørt over det de hadde sett. Flere viste tegn til at de hadde grått.


«Her», sa en eldre dame til William på veien ut, «ta dette».


William tok imot papirlommetørklet uten å riktig vite hva han skulle gjøre med det.


«Har du noen gang sett noe så trist?»


William svarte ikke.


«Åh, jeg holdt det nesten ikke ut», fortsatte hun, « — stakkars mann. Visste du at han begynte å male først da han var 28 år? Også disse ungdommene? Er det ingen som vet hvor det ble av dem?»



Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no