Presten og pesten

«En kosmisk whodunit»,

av Kato Gulbrandsen.

Sankt Tekla frigjør byen Este fra pesten, av Giovanni Battista Tiepolo.


Europa, 1347



Den hvitkledde budbringeren var nøye med å håndhilse på alle til stede.


«Takk gud for at du har kommet!», sa abbedissen. «Bringer du nyheter? Det går rykter om at døden selv har ankommet Genova. Er ting virkelig så ille der som folk sier?»


«Jeg vet ikke hva dere har hørt», svarte presten, «men jeg kan forsikre dere om at det står riktig ille til; — ikke bare i Genova, men i alle bygder mellom der og her. Det er som om jeg rir i djevelens egne fotspor…»


«Åh, i Jesu navn! Mea culpa! Mea culpa!»


«Hva skal vi gjøre, fader? Før han kommer hit — finnes det noen måte å skydde seg på?»


«Samle alle bak murene. Ta med så mye mat og drikke dere klarer. Steng så portene, og sørg for å holde dem lukket. For alt jeg kan si har han vært her allerede...»


«Åh! Hellige Gud, vær nådig!» utbrøt en gråtende novise. «Er dette begynnelsen på endetidene, fader?»


Presten så trøstende på den unge kvinnen.


«Enden er alltid nær, søster;—slik som frelsen.»


Mens han sa dette tok presten forsiktig tak i kvinnens hånd, løftet den til munnen, og kysset den.


I neste øyeblikk var han tilbake på hesten, dekket av en snøhvit hette. 


«Hva? Skal du dra alt?»


«Jeg må videre. Det finnes fortsatt andre som ikke har hørt hva som venter dem. Jeg må spre ordet til så mange jeg kan.»


«Gud velsigne deg, fader! Og lykke til!»


Presten bukket, dyttet hælene inn i siden på springeren sin og forsvant ut av det vesle klosteret. Han fortsatte, like utrettelig som sin firbeinte ferdesvenn, helt frem til nabobyens murer.



*



«Der kommer en rytter!», utbrøt en vaktpost idet den hvitkledde skikkelsen nærmet seg. «Alle sammen — der kommer en rytter ifra øst!»


«Bringer du nyheter?» spurte en mann, da presten kort tid senere kom ridende inn på torget. «Vi har nylig hørt rykter om at en morder river gjennom landet — at han forpester alt og alle han kommer nær.»


«Den største morderen av dem alle», sukket presten, mens stadig flere mennesker flokket til. «Jeg følger i hans fotspor, og hver eneste landsby han leder meg gjennom er allerede badet i hans stank. Om jeg ikke snart klarer å ta han igjen vil hele verden renne over av verk og blod.»


«Åh, Herren forlat oss!» utbrøt flere i forsamlingen.


«Men det må da være noe vi kan gjøre, fader? For alt vi vet er djevelen allerede på vei hit. Fortell oss hva vi kan gjøre mens det fortsatt finnes tid.»


«For alt vi vet har han allerede vært her…» mumlet presten. «Deres eneste håp er å samle sammen familiene deres innenfor bymurene. Be folk ta med seg så mye mat og vann de klarer. Steng deretter portene, og sørg for å holde dem lukket.»


«Åh! I den hellige jomfruens navn!» utbrøt en gammel bondekone. «Er det da virkelig Døden som har kommet for å gjøre slutt på oss, fader?»


Presten tegnet et kors på kvinnens panne, slik han hadde gjort for alle de andre som hadde samlet seg på torget.


«Døden er ikke slutten», sa han medlidende, — før han dyppet hånden ned i kornsekken som konen bar på, og lot frøene trille ut av neven sin. Idet de siste kornene falt la han til, «—den er begynnelsen.»


Med det sagt, dro presten på ny hetten over hodet og løftet tøylene på hesten.


«Hva? Forlater du oss så raskt?»


«Jeg må videre. Det finnes fortsatt folk der ute som ikke vet hva som venter dem. Jeg må spre ordet videre til så mange jeg kan.»


«Fred være med deg, fader! Reis trygt!»


Presten bukket, dyttet hælene inn i siden på springeren sin og forsvant ut av landsbyen. Han red, like utrettelig som sin firbeinte ferdesvenn, helt frem til nabobyens murer.



*



«Kommer du østfra?» ropte en stemme fra høyt oppe på balustradene, idet presten stanset utenfor den stengte byporten.


«Helt fra Genova», ropte presten. «Jeg har ridd i all hast for å redde dere fra den sikre død».


«Du også? Det hviskes allerede om at en stor forbryter er løs — at fanden selv har landet i Italia.»


Presten korset seg og hvisket til seg selv, «Dere hørte det fra fandens egen munn...»


«Kom inn da, fader,» fortsatte vaktposten. «Hvil dine ben og din hest. Her er hverken forbryter eller ofre.»


Den hvite rytteren bukket og steg inn gjennom den åpne byporten.


«Så—», hilste en velkledd mann straks presten trådte inn på torget, «flere onde bud om smerte og fordervelse?»


«Jeg er redd for det, min herre. Jeg har ridd i all hast helt fra Genova. Mellom der og her blåser lukten av død… Hver by, hver stat, — alle er berørt. Det er som om jeg rir i djevelens egne fotspor.»


«Vel», svarte høvdingen, «her er vi i god behold. En av dine brødre kom nemlig hit for ikke lenge siden og bad oss stenge portene, holde god avstand til alle syke, og kun spise av vårt eget korn».


Presten ble tankefull.


«Si meg», begynte han så, «sa denne mannen hvor han skulle videre?»


«Han sa han red til Avignon. Og han galopperte som et uvær i den retningen straks han hadde tatt en slurk fra brønnen vår og fortalt oss det han var kommet for å si.»


Presten gikk over til brønnen og kikket ned i vannet.


«Er det sant at det er djevelen som har kommet for å straffe oss, fader?» spurte en ung pike i nærheten.


«Djevelen kan ikke straffe de rettferdige», svarte presten ømt, dyppet hånden sin i brønnen, sukket, og sa, «—slik Herren ikke kan redde de fortapte.»


Han tegnet så et kors over jenta, deretter over resten av forsamlingen, dro hetten over hodet og løftet tøylene på hesten.


«Skal du også reise videre, fader? Er du også på vei mot pavens by?»


«Det stemmer. For alt jeg vet har broren min enda ikke nådd frem...»


Med det sagt dyttet presten hælene inn i siden på springeren sin og forsvant ut av landsbyen. Han red, like utrettelig som sin firbeinte ferdesvenn, helt frem til Avignon.



*



«Ingen slipper inn!» lød det oppe på muren.


«Du skjønner ikke», svarte presten. «Det er en forferdelig storm på vei. Byller, verk, blod, pine og fordervelse — Døden selv rider gjennom verden! For alt jeg vet har han allerede satt sin fot Pavestaden.»


«Frykt ikke, fader. Vi har allerede blitt advart. Din bror ankom i morges.»


Presten sukket, så fortvilet opp mot himmelen, og spurte:


«Er min bror fortsatt i byen?»


«Ja. Han spiser med den hellige faderen i kveld.»


«Kjære deg», bønnfalt presten, «du må slippe meg inn slik at jeg får tale med han.»


«Jeg har fått streng beskjed om å ikke slippe noen inn, fader. Selv ikke menn av gud.»


Det ble stille noen øyeblikk. Presten foldet så hendene omhyggelig fremfor seg og begynte å mumle noe under hetten sin.


«Om forlatelse, fader», fortsatte vaktposten. «Jeg følger bare ordre.»


Presten lot ikke til å høre hva mannen sa, men fortsatte sin lavmælte inkantasjon helt til — plutselig — portene begynte å gli opp.


Den skrekkslagne vaktposten trodde knapt det han så, men snudde snart om, og sprintet ned på baksiden av muren for å finne ut hvilken forræder det var som hadde åpnet portene. Men han fant ingen, og endte isteden opp med å løpe heseblesende etter den fremmede rytteren, på vei mot pavepalasset.


Det var ikke en sjel å skue i gatene. Alle satt stuet inne bak forseglede dører. Bare noen få torde å kikke ut.


«Du kommer for sent», hvisket en stemme i prestens ører.


Presten snudde seg forskremt.


«Byen er allerede min.»


«Jeg er ikke for sen!», protesterte presten ut i løse luften, «— jeg kan fortsatt nå Fader Klemens!»


Omsider kom han frem til pavens borggård.


«Vi har ventet på deg», lød en dyp røst. «Dette er skikkelsen jeg har advart dere om — den bleke rytteren er her!»


Flere rødkledde personer steg ut på en balkong og kikket ned.


«Han har ridd helt fra Genova, etter å ha seilt i et svart skip fra den fjerne Østen. Han bringer fordervelse hvor enn han trår. Alt og alle han tar på blir stemplet med dødens tegn. Det er han som har bragt smitten med seg. Det er han som forpester menn, kvinner, korn og vann. Brenn han! Og rens dermed byen fra hans styggedom!»


Brått gikk det opp for presten at en trestamme dekt med kvist og tømmer befant seg i et hjørne av plassen.


«Vent! Kjære brødre — lytt til meg!», tryglet presten, idet sortkledde menn trådte ut fra skyggene omkring han. «For jeg bringer ikke pest — men frelse! Døden er allerede iblant dere. Jeg har selv fulgt han hit fra verdens ende. Men jeg var ikke rask nok, og jeg ser nå at han allerede har nådd frem til dere. Han har rukket å forgifte deres korn og besudle deres brønner. Tillat meg å rense dem! Tillat meg å helbrede dere! Stol på meg. Jeg er deres eneste håp!»


«Du lyver», lød det fra den dype røsten. «Lytt ikke til han, for denne forføreren er ingen andre enn Djevelen selv!»


Bastet og bundet ble presten dratt mot bålet. Fra balkongen så kardinalene spørrende ned på han, mens de mumlet forvirret til seg selv:


«Er det virkelig slik Døden ser ut?»


«Kan dette være Djevelen?»


«Jeg kan ikke si om han er sendt fra Himmelen eller Helvete...»


Flammene begynte snart å slikke opp fra kvistene. Røyken bredte seg over borggården. Taus løftet presten sitt ansikt mot balkongen. Om det var hån eller tilgivelse i blikket hans, kunne bare én til stede si.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no