Rød lanterne

av Aud Gran.

Eddystone fyrtårn under en storm, av William Daniell.


Det frådende havet kastet seg mot svabergene. Mørke skyer kvernet sammen i horisonten og presset tunge regnbyger inn mot land. Jeg myste gjennom dråpene som hang på utsiden av vinduet, satte kikkerten foran øynene og rettet den mot sjøbodene på den andre siden av sundet. Det var ikke lys i noen av dem, turistene hadde dratt hjem for sommeren. Nedenfor kaien lå en gammel fiskeskøyte. Bølgene slet i fortøyningen og ba den opp til ufrivillig dans. Ytterst på piren var den røde lanternen tent.


Gulvbordene ynket seg og avslørte Gregers lydløse skritt. Han stanset inntil meg og la en varm hånd på skulderen min. Pusten hans streifet øret mitt og avslørte en svak eim av rødvin og tobakk. Ukelange skjeggstubber stakk mot hodebunnen da han la haken mot håret mitt.


«Vi er isolert», sa jeg. «Torvald har tent lanternen.»


«Så da er vi overlatt til oss selv?» Han sendte et oppgitt fnys inn i håret mitt. «Helt utrolig at en kystnasjonen som Norge ikke har full mobildekning her ute. Hva om noe alvorlig skulle skje?»


«Uværet var meldt», sa jeg og vendte kikkerten mot vest. «Hvis du blir skremt av høy sjø burde du dratt inn i går.»


Gregers hånd slapp taket da jeg tok et steg til siden og satte kikkerten i bokhyllen.


«Vel, du sa det ikke kom til å bli så ille», poengterte han. «Faren din lærte deg jo alt om dette stedet. Burde du ikke ha forutsett rød lanterne?»


Jeg trakk strikkejakken tettere om skuldrene da et nytt vindkast fikk veggene til å knake. De tynne blondegardinen som rakk ned til gulvet beveget seg svakt.


«Jo,» svarte jeg kort. «Jeg burde sett den komme.»


Far lærte meg alt om det som er viktig i livet. Ikke bare nødvendigheten av å forutse en storm. Men hvordan hardt arbeid alltid lønner seg, og at egen kunnskap og erfaring er det eneste man kan stole på når det virkelig gjelder. Far var alt for meg. Det var alltid vi to, og særlig etter mors død. Først da jeg ble voksen, skjønte jeg at jeg ikke bare hadde vært en datter for ham. Jeg hadde gått i hans lære hele livet. Han hadde ikke bare vært en god far, men også en læremester, en mentor.


Når jeg lukket øynene kunne jeg fortsatt høre stemmen hans den dagen han fortalte at han ønsket meg som etterfølger og konsernsjef da han selv trappet ned. Det overrasket meg ikke det minste at han valgte meg og ikke en av de eldre brødrene mine.


Vi satt her, far og jeg, i den samme vinterhagen, med hver vår whisky uten is. Solnedgangen brant over himmelen og myggen danset under furutrærne. Da avgjørelsen var kunngjort løftet glasset mot meg og sa, «Vær på vakt, jenta mi. Vær bestandig på vakt.»


Vinden tok tak i tretoppene utenfor og tvang dem til en synkron underkastelse.


«Får håpe det bedrer seg til i morgen», sa Greger og trakk opp glidelåsen i jakken. «Kjører vi før åtte, rekker vi å dra hjem en tur før styremøtet.» Han snudde seg og gikk gjennom stuen mens han fortsatte: «Vi får gjøre det beste ut av det så lenge. Mer vin?»


Han ventet ikke på svar, og kort tid etter hørte jeg det lune smellet av en ny flaske som ble åpnet.


Mørket hadde begynt å gjøre omgivelsene utydelige, og jeg kunne ikke lenger stirre inn i stormens bølgende konturer. Jeg fulgte etter Greger, og tok imot glasset han rakte meg da jeg kom på kjøkkenet. Etiketten på flasken var kjent. En Pinot noir – den samme som vi hadde drukket til hovedretten i bryllupet vårt. En vin som passet til store anledninger.


«Skål», sa han og smilte. «For oss. For konsernet. Og for en vellykket fusjon.»


Jeg løftet glasset mot hans, men idet de skulle til å møtes i en samstemt klang, rykket det til i armen min. Fingrene ble kraftløse og mistet grepet rundt stetten. Vinen skvulpet over kanten og glasset snurret rundt i luften før det knuste mot skifergulvet. De tynne glasskårene glinset som diamanter i den mørke væsken.

Greger reagerte lynraskt og grep tak rundt overarmene mine med et forskrekket uttrykk.


«Kjære, går det bra?»


Jeg nikket og presset fram et smil mens jeg krøp sammen. Klemte hånden inntil brystet for å kvele rykningene. Sakte kjente jeg den ufrivillige bevegelsen avta, og kontrollen og følelsen kom tilbake i musklene. Jeg konsentrerte meg om å puste dypt og rolig mens pulsen fortsatte å hamre.


«Hva var det som skjedde?», spurte Greger og søkte blikkontakt. «Skal vi kontakte lege?»


«Ta det med ro,» sa jeg bestemt og rettet meg opp. «Det er ingen grunn til bekymring. Dessuten kommer vi oss ikke fra øya.»


Jeg så på ham og forsøkte å virke rolig. «Legen har sagt at symptomene kan komme i bølger. Det er ingen dramatikk i dette, jeg blir bare litt satt ut de gangene det skjer.»


«Så det har skjedd før?»


Jeg vred meg løs fra armene hans, rolig, men bestemt, og gikk mot kjøkkenbordet. Greger kom etter og slo ut med armene.


«Faen, Sonja. Du må jo fortelle meg når det skjer. Jeg er mannen din, jeg vil jo vite hvordan du har det. Selv om det er du som lever med sykdommen så skal jo jeg leve med deg.»


Vi sto med bordet mellom oss.


«Jeg har kjent noen rykninger den siste tiden. Først bare antydninger, men de siste ukene har jeg mistet nøkler i gulvet, et par kaffekopper… Men jeg har snakket med legen. Det er som forventet. Det stemmer med mors forløp.»


Jeg studerte ansiktet hans idet jeg gled ned på slagbenken. Han var en god skuespiller, men jeg hadde lært å gjennomskue ham. Fortvilelsen i ansiktet hans var nesten perfekt. Men han klarte ikke å skjule det lille snevet av forventning.


Han støttet seg mot bordplaten og sukket.


«Greit. Men heretter forlanger jeg at du forteller meg alt. Hver gang du kjenner en forverring. Du skal ikke gå gjennom dette alene.»


Jeg nikket med øynene lukket. Idet jeg møtte blikket hans igjen, så jeg et glimt av noe jeg ikke hadde sett på mange år. En varme i øynene hans. Omsorg og respekt. Kanskje til og med kjærlighet. Og jeg kunne ikke la være å spørre meg selv om han så på henne på samme måten.


«Jeg lager middag,» sa han og trakk opp ermene på genseren. «Vi er kanskje værfaste, men sultne behøver vi ikke være. Og du blir sittende.» Han rakte en streng pekefinger mot meg før han begynte å tørke opp vinen og det knuste glasset. Så skjenket han et nytt, satte det på bordet foran meg og kysset meg på pannen.


Jeg nippet til vinen mens jeg betraktet ham ved kjøkkenbenken. Bevegelsene hans var sterke og smidige mens han kuttet grønnsaker i høyt tempo, slang kjøkkenhåndkledet over skulderen og flådde fisken med sikker knivføring. Det var ikke gitt etter bilulykken for to år siden at han skulle bli helt frisk igjen. Perioden med operasjoner og opptrening var lang og krevende, men hardt arbeid ga effekt. Bevegeligheten i ryggen kom tilbake, og smertene avtok. Han var oppriktig lykkelig den første gangen han igjen kunne svinge en golfkølle.


Men det hadde kostet. For da legen ville redusere doseringen av smertestillende ble løsningen en barndomsvenn med egen legepraksis. Han gjorde en god jobb med å skjule avhengigheten sin, og helt ærlig så brydde jeg meg ikke.


Vi spiste i taushet, sittende ved hver vår ende av det massive spisebordet i eik. Jeg skar små stykker av fisken, som sikkert smakte godt. Men jeg var ikke sulten.


«Likte du ikke maten?» spurte han og tørket seg rundt munnen med en serviett.


«Den er nydelig,» svarte jeg og tok en munnfull.


Jeg løy aldri til mannen min, i alle fall ikke om det som betydde noe. Der var vi forskjellige. Det var lenge siden han sluttet å fortelle meg sannheten. Nærmere bestemt seks år siden – kort tid etter jeg fikk diagnosen Huntingtons, og han begynte å jobbe sene kvelder.


Greger lente seg tilbake i stolen og strøk seg over magen.


«Mett?»


Jeg nikket. Så ba han meg gå inn i stuen og sette meg ved peisen mens han ryddet opp etter måltidet. Jeg sank ned i en av lenestolene og sparket av meg tøflene, strakk bena mot flammene og kjente varmen krype oppover kroppen. Fra kjøkkenet hørte jeg klirring og skapdører som ble åpnet og lukket.


I starten overså jeg de åpenbare tegnene med overtid, flere jobbreiser og den svake duften av parfyme som hang igjen på skjortene hans. Vi jobbet jo tett på hverandre; jeg som direktør for konsernet, han som økonomisjef, og det falt meg aldri inn at han kunne innlede et forhold til en av eierne i datterselskapet, rett under nesen på meg. Og til tross for at ekteskapet vårt allerede hadde vært på god vei mot å bli kun en platt formalitet, så gjorde det fortsatt vondt. Mest fordi jeg ikke hadde skjønt det tidligere.


«Vil du ha en drink?» spurte jeg, idet han satte seg ned ved siden av meg.


Han nikket fornøyd mens han så drømmende inn i flammene som lekte rundt vedkubbene. Bortsett fra peisen, var det mørkt i rommet, og det gule lyset spilte et dramatisk teater mot veggene som var dekket av gamle malerier og et utstoppet hjortehode. Jeg gikk bort til barskapet og helte opp to glass whisky, uten is.


«Vi må snakke om hva som kommer til å skje», sa jeg og rakte ham det ene glasset.


«Hva mener du?»


«Vi kommer ikke til å bli gamle sammen. Det er på tide at vi snakket om det.»


Jeg satte meg og studerte ham mens han tok en slurk av glasset. Han gren på nesen før han svelget.


«Sykdommen utvikler seg», fortsatte jeg. «Vi vet begge hvilken konsekvens det har for meg, men livet, og konsernet, skal gå videre.»


«Nei, vet du hva, Sonja,» sa han og lo oppgitt. «Det er for tidlig å snakke om dette. Du har mange år igjen, og tiden jobber for deg. Kanskje klarer de å finne en behandling? Husk moren din. Hun levde jo lenge med sykdommen.»


Ja, jeg husket mor. Hun levde i mange år etter at de første symptomene meldte seg – mange år i et fornedrende helvete hvor hun sakte, men sikkert ble frarøvet sitt varme lynne og elskverdige personlighet. I lang tid lå hun og forvitret, til slutt uvitende om hvem hun var, ute av stand til å bevege seg. Ute av stand til å kjenne igjen sin egen datter.


«Det er konsernets fremtid jeg vil snakke om,» sa jeg og tømte i meg halvparten av whiskyen og satte glasset på bordet. «Det er noe jeg må fortelle deg.»


Greger satte seg opp i stolen, kremtet, men fortsatte å stirre inn i ilden. Jeg dvelte litt før jeg fortsatte.


«Jeg vet om deg og Marianne.»


Nå så han på meg. Og selv om rommet var mørkt, kunne jeg se den sommerbrune huden hans bli blek.


«Men, jeg. Vi...»


«Jeg gir faen i hva dere har sammen», avbrøt jeg. «Dere må bare flytte sammen og få alle de ungene jeg ikke kunne gi deg, leve lykkelig i funkisvillaen hennes og reise rundt på disse idiotiske golfturneringene. Det jeg bryr meg om er planen dere har om å overta aksjemajoriteten.»


«Hva er det du snakker om? Du sitter jo fortsatt på over halvparten, selv etter fusjonen.»


«Så lenge jeg lever», sa jeg og tømte glasset.


Stillheten smalt mellom veggene. Selv vinden utenfor virket å løye. Han så på meg og var nok ikke klar over hvor lite flatterende det var når underkjeven hans hang slapt ned.


«Når jeg ikke lenger er frisk nok til å utføre jobben min, vil du overta min aksjepost. Tror du ikke jeg vet at du bare venter på at jeg skal bli dårligere, miste dømmekraften og bli utilregnelig, slik at du kan stue meg bort og umyndiggjøre meg? Slik far gjorde med mor?»


Vi satt i hver vår stol og stirret inn i glørne som lå igjen etter at ilden hadde fortært treverket. Et par ganger hørte jeg at Greger trakk pusten for å si noe, men hver gang svelget han ordene i stedet.


«Hva har du tenkt å gjøre med det?» spurte han til slutt, med klar, monoton stemme. «Styret har allerede godkjent prosessen.»


Han vendte seg mot meg. Øynene hans virket mørkere, som på et rovdyr som hadde gått i forsvar.


«Eller har du tenkt å drive dyneløfting i styrerommet? Jeg tror ikke rykter om et simpelt sidesprang holder for å få stanset dette, kjære deg. Vi har en ekteskapskontrakt. Du blir ikke kvitt meg så lett.»


Munnvikene hans strammet seg igjen og trakk seg oppover til et glis. Jeg så tennene hans bli blottet i mørket. De var hvite som kritt, som urørt snø. Som det hvite pulveret av en neve knuste Kodein-piller.


«Det finnes alltid en utvei», sa jeg og så ned på whiskyglassene. «Bare man er forberedt, er det alltid en utvei. Det gjelder å se stormen komme.»


Han fulgte blikket mitt, og jeg så ansiktet hans vrenge seg i vantro. Glørne fra peisen sendte de siste lysstrålene inn i krystallen, og avslørte et bunnfall i det ene glasset.


Greger reiste seg brått og ble stående noen sekunder paralysert med hendene bak nakken. Så løp han bort til vinduet, sjekket om lanternen fortsatt var rød, før han forsvant ut på kjøkkenet. Han kom tilbake med mobilen og løftet den i været med en bønn om plutselig mobildekning. Så kastet han den i veggen før han sank ned på kne. Skuldrene hans begynte å riste. Etter en stund reiste han seg, kom mot meg, ropte, grep tak i armene mine og ristet meg i stolen. Spyttedråper traff ansiktet mitt, men jeg lot ham bare holde på. Så var det sant, at det var i krise man trer fram med sitt sanne jeg.


Om kort tid kom sykdommen til å ta over kroppen min. Det fantes ingen kur. Men jeg hadde et valg: jeg kunne enten bli isolert i en syk kropp jeg ikke lenger hersket over, eller jeg kunne slippe meg selv fri. Jeg valgte det siste. Brennevinet dekket over den bitre smaken av pillene, og det gikk lettere enn jeg trodde å svelge den store dosen. Øynene mine var allerede tunge, og stemmen til Greger ble myk og utydelig. Jeg så ned på hendene mine som lå slapt i fanget mitt, men jeg kunne ikke føle dem lenger. Pusten min gikk sakte, og pausene mellom hvert åndedrag ble stadig lengre. Det eneste lyset kom fra en ensom glo i peisen. Som en rød lanterne. Snart skulle den også slukke.


Alt det viktige i livet hadde jeg lært av far. Jeg husket fortsatt ordene han sa til meg da jeg fortalte at jeg ville gifte meg. Jeg var så forelsket. Og jeg sto på mitt om at jeg og Greger skulle ha felleseie, som et symbol på tillit og vår urokkelige kjærlighet.


Far gikk til slutt med på det, på én betingelse. – Du gjør som du vil, Sonja. Men hvis han tar livet av deg, skal han ikke arve et rødt øre.


Vær på vakt, jenta mi. Vær bestandig på vakt.