top of page

Rød lanterne

av Aud Gran.

Stormfylt hav ved et fyr, av Simon Marcus Larson.


Det frådende havet kastet seg mot svabergene. Mørke skyer kvernet sammen i horisonten og presset tunge regnbyger inn mot land. Jeg myste gjennom dråpene som hang på utsiden av vinduet, satte kikkerten foran øynene og rettet den mot sjøbodene på den andre siden av sundet. Det var ikke lys i noen av dem, turistene hadde dratt hjem for sommeren. Nedenfor kaien lå en gammel fiskeskøyte. Bølgene slet i fortøyningen og ba den opp til ufrivillig dans. Ytterst på piren var den røde lanternen tent.


Gulvbordene ynket seg og avslørte Gregers lydløse skritt. Han stanset inntil meg og la en varm hånd på skulderen min. Pusten hans streifet øret mitt og avslørte en svak eim av rødvin og tobakk. Ukelange skjeggstubber stakk mot hodebunnen da han la haken mot håret mitt.


«Vi er isolert», sa jeg. «Torvald har tent lanternen.»


«Så da er vi overlatt til oss selv?» Han sendte et oppgitt fnys inn i håret mitt. «Helt utrolig at en kystnasjonen som Norge ikke har full mobildekning her ute. Hva om noe alvorlig skulle skje?»


«Uværet var meldt», sa jeg og vendte kikkerten mot vest. «Hvis du blir skremt av høy sjø burde du dratt inn i går.»


Gregers hånd slapp taket da jeg tok et steg til siden og satte kikkerten i bokhyllen.


«Vel, du sa det ikke kom til å bli så ille», poengterte han. «Faren din lærte deg jo alt om dette stedet. Burde du ikke ha forutsett rød lanterne?»


Jeg trakk strikkejakken tettere om skuldrene da et nytt vindkast fikk veggene til å knake. De tynne blondegardinen som rakk ned til gulvet beveget seg svakt.


«Jo,» svarte jeg kort. «Jeg burde sett den komme.»


Far lærte meg alt om det som er viktig i livet. Ikke bare nødvendigheten av å forutse en storm. Men hvordan hardt arbeid alltid lønner seg, og at egen kunnskap og erfaring er det eneste man kan stole på når det virkelig gjelder. Far var alt for meg. Det var alltid vi to, og særlig etter mors død. Først da jeg ble voksen, skjønte jeg at jeg ikke bare hadde vært en datter for ham. Jeg hadde gått i hans lære hele livet. Han hadde ikke bare vært en god far, men også en læremester, en mentor.


Når jeg lukket øynene kunne jeg fortsatt høre stemmen hans den dagen han fortalte at han ønsket meg som etterfølger og konsernsjef da han selv trappet ned. Det overrasket meg ikke det minste at han valgte meg og ikke en av de eldre brødrene mine.