Burmesiske netter

Tekst og bilder: Erling Røhmer.


Da jeg satte meg ned tidligere denne uken for å skrive en artikkel om George Orwell, kom jeg til å tenke på en reise jeg foretok for fire år siden, til Myanmar — eller som både Orwell og jeg foretrekker å kalle det, til Burma.

Jeg minnes spesielt om de dagene jeg tilbragte i og rundt det populære reisemålet Bagan, og på et knippe fast-brente erindringer jeg tok med meg derifra. Det første av disse er smaken av Mandalay Red Label-øl: servert sent en aften på Shwe Moes spiseri, og drukket i lag med et par solbrente islendinger og en sigar-røkende burmeser.


Få glass med alkohol kan konkurrere med denne dugg-dekte flasken fylt med mørkebrune dråper, inntatt en evinnelige oktober-kveld blant de gull-dekte pagodene i dennee underfundige nasjonen. — Kanskje bare det høye glasset med hveteøl jeg nøt på Hitlers veranda etter å ha klatret fra Berchtesgaden og opp til Ørneredet to år før — eller 1-euro vinen jeg og min romkamerat Mikael nøt med faste mellomrom mens vi sjanglet gatelangs hjem til Madame Feraud i Nice to år senere.


Men hva er det nå egentlig som gjør at jeg husker akkurat disse edle dråpene så godt, så mange år etter at de ble absorbert — og det med slik naturlig ubetenksomhet? Hva er det som gjør at bare duften av Hofbrau Munchener Weissbier, eller lyden av en billig vin-skrukork, i dag er nok til å fylle meg til randen av den mest søtlige nostalgi og den mest underlige og  eteriske tilfredshet? Eller, for å returnere til mitt fjerne og forherligede Burma: Hva er det som gjør at ettersmaken av Mandalay Red Label, for meg i dag er synonymt med lengselen etter dagene da jeg fortsatt kunne gå uvitende inn i natten — da det fortsatt fantes noe uutforsket der ute i jungelen — da jeg fortsatt, etter alle målestokker hadde hele livet fremfor meg, og viktigst av alt, følte at det var slik.



Jeg høres her kanskje ut som både en alkoholiker og en gammel mann, men tro meg, jeg er ingen av delene. Jeg er likevel, til min egen ergrelse og fortvilelse, forkrøplende bevisst om at jeg om ikke mange år vil måtte innrømme for meg selv at jeg ikke lenger vil være det jeg så langt har vært, nærmest ubevisst, i hele mitt liv, nemlig: En ung mann. Definisjonen på ungdommelighet er selvfølgelig et tall som har en besynderlig tendens til å sluntre noen år etter ens egen alder, men hvis man er ærlig og oppriktig, og blir spurt om å sette en tydelig grense, da tror jeg tretti år er en høyst resonnabel linje å dra.


Jeg nærmer meg denne grensen med stormskritt, jeg ser den der på horisonten, og siden det har gått såpass lenge siden jeg nå smakte noe virkelig nytt, noe unektelig friskt, noe ubekymrende intoksikerende — noe som så vagt kunne minne om duften av Mandalay Red Label — så begynner jeg å lure, og å frykte, at mitt livs smaksløker allerede har funnet sine ytre ekstremer, og at alt jeg fra nå av vil drikke, spise og føle, vil måtte finne seg i å bli målt opp mot min ungdoms svunne stormer og erfaringer.



Lysets Festival ble feiret mens jeg oppholdt meg i Bagan. Stearinlys og fyrverkeri satte hele natten i flammer og de til ellers dunkle, flaggermus-befengte templene skinte den natten som tente fakler i et hav av mørke. Bak dem strakte en glassklar nattehimmel seg fra Irawaddy-elven i vest, til Mount Popa (se bilde) — fjernt og majestetisk — i øst. Fotsålene mine var tykke som Hobbit-hud, og håret mitt bleket av den utrettelige trope-solen. Jeg klatret opp mot toppen av et tempel-spir og lente meg ut som en sjømann i toppen av sitt fartøys mast.


Jeg hadde en kriblende følelse om at jeg var på randen til å oppleve en kveld som den i Dresden to år tidligere — en kveld jeg fortsatt kvier meg for å referere til fordi alle skildringer jeg til nå har prøvd å gi av den får det til å høres ut som dens evinnelighet var en konsekvens av litt illegal sopp-plukking i en av byens mer åpen-sinnede kvartaler. Det var den derimot ikke. Jeg vandret istedenfor en hel kveld — en hel natt — edru som en Buddhistmunk, rundt med en (jeg tillater meg bruken av et ellers utilgivelig uttrykk) ubeskrivelig følelse av lykke, klarhet og forståelse. Det var — og er fortsatt — min eneste ordentlige, dypt spirituelle opplevelse, men som spirituelle opplevelser flest lar den seg ikke oversette til ord uten en viss form for perversjon, og jeg vil derfor være ydmyk og besindig nok til ikke å prøve. Alt jeg i utgangspunktet ønsket var å si var at min aften blant de brennende templene i Bagan tente en gnist i meg av den samme åpenbarende flammen som oppslukte meg mellom den aske-kledde Zwinger-bygningen og den føniks-fødte Frauenkirchen — og som jeg siden alltid har søkt.


I Bagan kom jeg dog nærmere enn på noe annet sted. Lettere brisen og med flere dagers scooter-sightseeing, tempel-vandring, meditasjon og lesing i bakhodet var det som om jeg hadde fylt mitt sinn—min alltid-tappende sjampanjeflaske —til randen og at jeg nå, om jeg bare satte lokk på det et øyeblitt og ristet litt på hodet, ville oppleve den samme strømmen med inspirasjon som hadde sprunget ut av meg i Tysklands vakreste by.


Men den evige forbannelsen ville det ikke slik: For straks kriblingen av krypende opplysning melder seg for min overlykkelige bevissthet, er det—nå som jeg etter Dresden vet hvilken herlighet den kan lede til — umulig å la vær å begynne å jogge etter følelsen, å bli utholmodig, å blåse vilt på glørne. Man begynner å hige etter det man trodde var for alltid tapt og i sin iver drar man med seg frykten for at følelsen skal unnslippe, at gnisten skal slukke, og man ender opp med å jage sin erindring om Nirvana hele veien frem til neste morgen, hvor solens første stråler brenner den opp og reduserer det til damp i morgenbrisen.


Det var dette som skjedde under min siste aften i Bagan, slik det har skjedd i Roma, i Sevilla, i Istanbul og utallige andre steder både før og siden. Jeg har jagd den sjenerte Musen som besøkte meg i Dresden jorden rundt, fra land til land og by til by, men alt jeg har sett er hennes hale, som for alltid lokker meg til neste sted ...


Er det fordi jeg forsøker å tenne gamle bål at jeg kun sitter igjen med gnister som flyr høyt i været? Hvis så: pek meg er du snill mot nye steder å lage ild — og hold meg for all del for munnen, når jeg i frykt og ekspektanse gir meg til å blåse vilt mot blussene.



Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no