Minner fra Mongolia

Tekst og bilder av Erling Røhmer.

Khorgor Sands, Gobi, Mongolia. Foto: E.D. Rohmer.

Dag tre på den trans-sibirske jernbanen spurte jeg meg selv hvorfor jeg er på vei til nettopp Mongolia. Jeg visste fint lite om dette landets historie, snakket ikke et ord mongolsk og kjente heller ingen som hadde vært der.


Tankene svirret mens Baikal-sjøen kom til syne på horisonten. Det er 2014 og jeg sitter alene i en 4-sengs kupé ombord på et skranglende kinesisk tog.


Til slutt kom jeg frem til ett mulig svar. Det høres kanskje rart ut, men jeg tror likevel at mange vil forstå. For svaret jeg fikk av å lytte til tusenvis av togskinners hvisking, var at navnet selv, "Mongolia", sannsynligvis bar størsteparten av skylden for at jeg ikke hadde fortsatt på befalskolen, for at jeg hadde utsatt studiene nok et år, og for at jeg nå var på vei til landet hvems navn alltid hadde vært synonymt med "ingenmannsland" og "the middle of nowehere." For det var nettopp dit jeg ville.


Kupeen jeg hadde alene fra Moskva til Ulan-Bator.

Som så mange av mine reise-destinasjoner hadde også denne blitt plukket ut mer som en konsekvens av magefølelse og spontanitet enn noen bevisst planlegging og overveielse. Jeg hadde lenge sittet med en følelse av stillstand, letargi og fangethet: På randen av fastgroddhet. Jeg hadde innsett at noe måtte gjøres at jeg nok en gang måtte vekk uten noen plan, og uten å vite når jeg skulle tilbake.


Var det sånn livet mitt skal bli fra nå av? En evig flakking fra ansvar til ansvarsløshet, fra å drukne i samfunn og sosialliv til å drukne i mitt eget, lakoniske selskap? Kanskje... Men var dette egentlig så ille...?


Jeg skiftet retning i Ulan-Ude, over på den trans-mongolske banen på vei mot sør til Kina og Beijing. Et døgn senere fikk jeg øye på de første autentiske nomade-hyttene, strødd rundt som marshmallows i en sandkasse. Luften luktet annerledes her, som om jorda hadde lært seg menneskenes kart, og følgelig gjort hvert land og hvert kontinent til en egen flaske parfyme. Jeg pustet dypt inn og sendte lukten av Asia ned i lungene for første gang. Jeg satt så med hodet utenfor togvinduet i timevis i strekk og stirret mot horisonten.


På perongen i Mongolias hovedstad gikk det opp for meg nettopp hva jeg hadde gjort. Jeg hadde ingen reservasjoner, ingen kontakter, ingen guide-bok og ingen mobiltelefon. Etter å ha besøkt min første minibank hadde jeg heller intet bank-kort.


Dette hadde vært standard prosedyre (med unntak av det oppspiste bank-kortet) under samtlige av mine reiser i mer hjemlige trakter, men dette var min første gang i Asia og jeg minnes hvor utrolig langt hjemmefra jeg kjente meg på Sukhbatar Square, med den gigantiske statuen av Ghengis Khan glisende ned på meg og min tomme lommebok.


Jeg fant imidlertid veien til et hostell og i håp om at jeg kunne hente kortet mitt i banken dagen etter (mandag) bestilte jeg et rom for to netter, med mitt pass som sikkerhet. Dette skulle vise seg å være en svært god avgjørelse, fordi det var på nettopp "Gobi Hostel" at jeg møtte de som skulle bli mine reisepartnere i de neste tre ukene.


Jeg fikk heldigvis tilbake kortet mitt den påfølgende dagen og etter å ha utforsket den mongolske hovedstaden bega jeg og mitt nye amerikansk-tysk-franske reisefølge ut på den første av det som skulle bli mang en strabasiøs busstur denne til Terelj nasjonalpark.


Jeg kan huske at min første natt i "ger" (nomade-telt) var overraskende kald. Til tross for at det var august fant jeg frost på bakken utenfor tidlig på morgenen, og all veden vi hadde hatt til rådighet var oppbrent og ovnen kald.


Jeg brukte deretter morgentimene på å finne min første mongolske hest, red en lang og vinglete runde rundt kanten av nasjonalparkens grenser, før jeg returnerte til landsbyen Terelj.


Jeg hadde aldri ridd på hest før. Ikke virkelig, ikke med fullstendig frie tøyler og et åpent og eksotisk landskap fremfor meg. Jeg kan huske et smil som ikke lot seg tørke av ansiktet, og en rar flauhet: En svak følelse av skam, skam over at jeg ikke hadde kommet hit tidligere, over at livet mitt til vanlig var så langt unna de mongolske steppene som det i det hele tatt var mulig å komme. Livet her virket så mye mer rent, fritt og autentisk. All den traurige, skitne, fengslende og inautentiske by-mentaliteten var med andre ord i ferd med å bli visket bort i løpet av bare et par løsslupne timer på en sliten hesterygg.


De neste to nettene sov jeg i telt — og det et godt stykke bak en gruppe med heller faretruende skilt. Bjørn, ulv, etc. Jeg husker hvordan jeg klatret opp til toppen av en bakketopp, bare minutter etter å ha passert dette skiltet, og så en flokk med det jeg bare kan gjette var en flokk med villhunder jagende forbi. Kort tid etter dette plukket jeg opp en vandrestav som raskt ble spikket til et lite spyd. Jeg lo nærvøst til meg selv, sikker på at faren var mindre enn jeg forestilte meg. Men likevel...


Morgenen før jeg dro tilbake til Terelj for å gjenforrenes med mitt reisefølge våknet jeg av en lyd utenfor teltet. Umiddelbart, fortsatt halvdruknet i nattens mulm og mørke, ble jeg overbevist om at det var en bjørn. Høy gryntete snusing, dyp og treg, kun meter ifra teltet mitt, deretter rundt teltet, hele veien rundt, med en lang pause foran åpningen. Tro meg når jeg sier at disse minuttene lærte meg hvordan man ligger stille, og hvordan man fisker opp en kniv fra bunnen av soveposen uten en lyd. Det lærte meg også hva lettelse er, i det øyeblikket solen klatret over horisonten noen minutter senere og silhuetten av en gigantisk ku kom til å dekke hele teltveggen som et prehistorisk hulemaleri.


Noe skremt, men veldig oppspilt fant jeg, etter en lang og varm dag frem til den lille landsbyen Terelj. Tunge våte skyer hadde da tatt meg igjen og jeg ble lettet over å finne mine kompanjonger røykende under et betongtak da lynnedslagene begynte å hamre løs på oss. Den til nå så søvnige elven som rant gjennom byen svulmet på en time opp til et mektig stryk, og flere biler satte seg fast i forsøk på å krysse. Kun de gamle sovietiske brødboks-vognene turte til slutt å utfordre vannmassene, og kun de kunne redde mindre kjøretøy fra drukning.


Morgenen etter skinte sola derimot, mens vi satte i vei tilbake til hovedstaden på de humpete veiene.


Etter et par dager med fornyet planlegning i Ulan Bator var neste destinasjon bestemt. Gruppen, det vil si: Alexandre (fransk, men med noen nyttige russiske fraser i bakhodet), Karlee (amerikansk, og senere fransk territorium), Diana (tysk, effektiv som få og arkitekten bak de neste par dagers utflukt), samt meg selv, satte oss forventningsfult på en buss til Dalanzadgad, en liten by bare tretten timer unna.



I Dalanzadgad hadde vi arrangert leie av bil og etter en urolig natt i dette støvete tettstedet på kanten av Gobis grenser satte vi ut i ødemarken. Etter kort tid fikk vi se nøyakig hvor øde det var, med restene av flere døde dyr strødd langs den humpete grusstien vi fulgte.


Noen timer senere, etter å ha jagd halv-ville hester over steppene med bilen vår, etter å ha løpt med arrogante bakriske kameler på vei mot de fjerne fjellene, og etter å ha stirret mot en horisont så fjern og uforandelig som den ute på åpent hav, kom vi omsider frem til en liten samling telt.


En skare smilende mongolere kom løpende frem for å hilse på straks de fikk øye på oss, og etter å ha parkert bilen og funnet oss til rette inne i de gjestfrie menneskenes hus, ble vi bydd på både det tradisjonsrike hesksebrygget "airag" (fermentert hestemelk) og Mongolias svar på Camembert: stiv og stinkende kamelost. Etter noen uker skulle jeg faktisk begynne å få sansen for airag, men kamelosten, den overlater jeg til de mer hardbarkede sønnene og døtrene av Kublai Khan.


Vi betalte noen tugrik for å tilbringe natten under tak og nøt medbragt mat og drikke både den kvelden og neste morgen. Diana, som vi alle hadde sett rart på da hun insisterte på å ta med en pakke med egg på de brutale veiene, disket opp med omelett til froskost før vi fortsatte videre — Destinasjon: Khorgors syngende sanddyner.


Men det er ikke akkurat korte avstander mellom hverken hovedattraksjonene eller bensinstasjonene i Gobi, og det tok oss omkring fem timer å finne frem til "Khorgor Sands", dog med flere vakre stopp på veien. En ting var sikkert: Vi var nå langt ifra det grønne og frodige landskapet oppe i nord-Mongolia og et motorhavari eller annen form for ulykke var noe vi prøvde å unngå å tenke på konsekvensene av. For "goldt" er et ord oppfunnet for å beskrive det landskapet vi nå befant oss i.


Vi trodde i hvert fall det, helt til sanddynene kom til syne på horisonten, med sorte Mordor-esque fjell i bakgrunnen, og — til vår store overraskelse — grønne, regnvåte sletter fremfor seg. Også her sto det flere telt-sirkler og ventet på omflakkende turister og vi fant snart en slik samling hvor vi prompt installerte oss og gjorde oss kjent med de lokale.


Selv hadde jeg ikke tolmodighet nok til å la de overhengende sandmassene forbli uutforsket og satte umiddelbart av sted med kamera og en flaske vann, med forsikringer om at jeg ville være tilbake i tide for middag. Dette var et løfte jeg ikke klarte å holde, etter å raskt ha funnet ut nøyaktig hvor høye disse porøse fjellene var, hvor trådt det var å bestige dem, og hvor ubeskrivelig vakkert det var på toppen av dem. Jeg ble sittende å høre på den syngende sanden, helt til mørke skyer plutselig hang over meg. Noe skremt av å plutselig befinne meg så utsatt, begynte jeg på nedstigningen. Det kom heldigvis bare noen få drypp, akkurat nok til å kjøle ned en svett klatrer, og til å produsere en krystallklar regnbue som passende nok pekte ned på de gylne sanddynene selv.


Da jeg returnerte til de andre sto middagen klar og regnskyene hadde forduftet. Ingen hadde imidlertid begynt å forsyne seg med maten, ettersom de alle var travelt opptatt med enten å studere, eller delta, i svimerkingen av de lokale beboernes hester. Svært fornøyd med å ha kommet tilbake på et så oppurtunt øyeblikk, ble jeg straks med på leken.


Natten kommer sakte på de mongolske steppene og tusmørket kan nytes i det som synes som en uendelighet, enten med deilig mat og dype samtaler, eller med øredøvende stillhet og en god bok — eller med alt dette, slik jeg nøt dem etter tur den kvelden.


Lykke av en form jeg kun har kjent et fåtall ganger i mitt liv spredte seg inni meg og jeg ble overbevist om at jeg hadde gjort det rette valget ved å komme hit — at det var her av alle steder jeg var ment til å være den kvelden, at jeg hadde lyttet til og forstått hvor universet hadde prøvd å hinte til at jeg burde gå. Min ellers så vinglete og forvirrede vandring hadde ledet meg — om enn midlertidig — inn på "riktig" spor, hvor alt plutselig føltes overveldende meningsfylt og unektelig verdifult. Jeg satt å pratet store ord til meg selv hele den kvelden, og store ord fylte mine notatbøker utover kvelden, ord til å matche den store, store ørkenen.



Noen dager senere var vår tid i Gobi omme. Vi befant oss tilbake i Ulan Bator, det evige utgangspunktet for enhver reisende i dette landet. Mitt reisefølge sank så først til to, deretter til én, og til slutt befant jeg meg på ny mutters alene. Men jeg følte meg på ingen måte så alene som jeg hadde vært for tre uker siden på togstasjonen, og satte umiddelbart ut i nok en uutforsket himmelretning: Nemlig vest.


Kharkhorin (uttales Harhorrin) er restene av den gylne mongolske hordens hovedstad (hvis nomader virkelig kan sies å besitte noe slikt); Disse mektige krigrne som engang hadde reist imotsatt retning fra meg, og herjet seg hele veien til Jerusalem, til Moskva og Europa. I dag er byen skremmende lik enhver mongolsk boplass, med en forstad av telt og et "sentrum" bestående av et par nedslitte sovietiske betongmonstre og firkantede trehus med små vinduer. Og soviet har mye å svare for når det kommer til hvorfor Mongolia nå ser ut som det gjør. Den gamle tibetansk-buddhistiske religionen ble så godt som fullstendig visket ut under kommunist-regimet, og det sammen med omtrendt alle templer, tradisjoner og skikker. Noe står imidlertid igjen, etterlatt av Soviet for å demonstrere for verden at de ikke forfulgte de religøste, at de ikke var intolerante eller totalitære. Disse stakkars overlevne ruinene står derfor igjen og minner oss om at kommunistene her var det de så ivrig ønsket å overbevise om at de ikke var.

Til tross for dette har Kharkhorin sin egen sjarm, godt hjulpet— i hvert fall for meg — av sjarmen til Gaya, den gjestfrie og innehaveren av "Gaya's Guesthouse". Her fikk jeg servert mine beste måltider under mitt opphold i Mongolia, for det meste supper fylt med kjøttstappede dumplings. Mongolsk cuisine er forøvrig en perfekt refleksjon av dets geografi (men ikke si det til noen mongolere), det vil si, midt mellom Russland og Kina.


Etter å ha utforsket byens retrerende severdigheter bestemte jeg meg for å slenge sekken på ryggen igjen og få litt frisk luft. Jeg nøt som konsekvens et par lange, men uanstrengende turer gjennom det rullende åslandskapet omkring. Som selskap hadde jeg min trofaste kompanjong Jack London, hvems "Martin Eden" omsider befant seg i mine hender. Jeg leste nærmest mens jeg gikk, og skylder lett på London hvis jeg kanskje satt mer enn jeg vandret disse late, lykkelige dagene.


Etter å ha kjent duften fra Gaya's gryter sent en kveld noen dager senere, mens jeg kom halv-joggende ned de solbrune gressbakkene, skjedde det derimot noe uforutsett. Rundt bordet under kveldsmørket satt det to nye gjester, den ene australsk, den andre norsk. Som konsekvens av mitt meditative humør (jeg hadde nettopp lest ferdig "Martin Eden") er jeg overbevist om at jeg gjorde et nokså spesielt inntrykk — full ikke bare av inspirasjon, men også en mer velartikulert enn jeg noen gang kan huske å ha kommandert. Vi ble alle sammen enige om å bestille en sjåfør til å ta oss opp en dal i nærheten, med en vakker elv og utmerkede ridemuligheter.



Vi satte av sted allerede tidlig neste morgen. Gaya hadde som vanlig gjort alt klart for oss og vår sjåfør sto klar utenfor den fargerike gårdsporten med lange gummistøvler på bena og en kort sigarettstump i munnviken. Jeg kan huske at jeg så noe skeptisk på kjøretøyet han var i besittelse av, ikke akkurat Land Cruiseren jeg hadde kjørt i Gobi, men at vi alle tre satte oss inn og sa knapt nok et ord om fartøyet når vi fikk se hvor god dens dampende kamptein var til å manøvrere. Og manøvrere trengte man, for asfalterte veier er en luksus i dette landet, og forræderiske steiner, hull og beinrester strødd utover enhver allfarvei med så stor hyppighet at man nesten skulle tro de hadde blitt plassert der med vilje; Feller for uerfarne fremmede som oss.


Etter nok en lang transportetappe kom vi omsider frem til et lite sted jeg ikke engang vet om hadde noe navn. Det må det sikkert ha hatt, men jeg tror aldri vi ble fortalt det og jeg tror neppe jeg vil klare å finne det ut om jeg forsøkte meg med hjelp fra internett. Det viktige var at det var vakkert her, og at de hadde sunnere, sprekere, raskere, og morsommere hester her enn de jeg hadde ridd på i hverken Terelj eller i Gobi. Jeg visste godt at de som regel gir utlendinger bare de dårligste hestene sine, som de saktens rir i hjel for en billig penge — men her er jeg overbevist (til tross for min bunnløse ignoranse om hester generelt) — at de ga meg en skikkelig traver.



Jeg red, først sammen med mine nye veivenner, deretter alene, opp og ned den brede dalen, på kryss og tvers av elver, stryk og skoglandskap. Jeg sverget for n-te gang at jeg skulle skaffe meg en hest når jeg en gang kom hjem til Norge — lære meg å ri på ordentlig og deretter returnere til Mongolia for å utføre en skikkelig ride-ekspedisjon. I Gobi hadde jeg allerede møtt noen som hadde deltatt i et 1000-kilometersløp på tvers av hele Mongolia, (dog denne personen fortalte om overfall, ulykker og hestetyveri på veien — et skikkelig eventyr, slik jeg også ville ha). Vi får se, jeg har fortsatt til gode å oppfylle denne drømmen.


Som så mange ganger før senket nattemørket seg igjen over det langstrakte landskapet og stjernene kikket saktens frem fra dagens sjulesteder. Det var vakkert, så ulidelig vakkert og vemodig, fordi jeg visste at det ikke lenger var så mange slike nattehimler fremfor meg, at avreisedatoen nærmet seg, at min tid i "the middle of nowhere" snart var omme.


Neste stopp var Korea, et blankpolert og moderne land som, på tross av sin egen unike og fascinerende identitet, for meg ikke ble så mye mer enn en overdådig og blinkende kontrast til det underfundige og beskjedent storslåtte landet jeg nettopp hadde forlatt. Mongolia forble faktisk på mange måter høydepunktet i det som endte opp som en seks måneders ferd til verdens ende, nemlig New Zealand. Jeg ser tilbake på min tid der og ser ingenting annet enn lykkelige dager og uforglemmelige opplevelser.


Kanskje har alle sitt eget Mongolia et sted i verden, et mystisk tiltrekkende land hvor de enten kunne tenke seg å dra, eller allerede har vært — sitt eget "ingenmannsland" hvor de kan reise for å oppfylle den forferdelig nedgraderte og klisjé-tarvede aspirasjonen, nemlig å, vel, hvis ikke for å finne seg selv, i hvert fall finne seg selv i noen stakkede øyeblikk, enten glisende på en hesterygg, eller gapende ut av bilvinduet, eller stirrende opp fra telt-luken på en stjernedekt himmel, lykkelig med å være nøyaktig der du vil være i verden.



Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no