Reisebrev fra Helvete

av Erling Røhmer.

Dantes bark, av Eugène Delacroix

De siste årene har jeg hatt gleden av å tilbringe mye tid i Helvete. Som følge av dette har jeg blitt temmelig godt kjent med dets historie, innbyggere og kultur. Jeg anbefaler alle å dra dit dersom de får sjansen – spesielt på denne tiden av året, da Styx fortsatt ligger noen grader under kokepunktet. Satan har også vært tydelig på at Helvetes porter, til tross for covid-19-utbruddet, vil stå åpne for alle som ønsker å ta turen; – til glede for mange bannlyste hytteeiere og brakkesyke barnefamilier. Tilreisende vil imidlertid måtte forberede seg på at det kan være litt ekstra folksomt i Helvete i disse dager, med lange køer over grenseovergangene. Jeg oppfordrer likevel folk til å dra, ettersom Helvete er hjem til noen av skapelsens absolutte underverk; – en spennende og multikulturell smeltedigel fullspekket av unike opplevelser for alle aldere. Minner for livet, garantert.


Fergemannen Karon er en av Helvetes absolutte must-see-attraksjoner. Her er han avbildet av russeren Alexander Litovsjenko.

En forutsetning for en vellykket reise til underverdenen er imidlertid at man velger seg ut riktig tur-operatør. Helvete er fortsatt en lukket stat og det er ikke mulig å reise inn i landet uten sertifisert reisefølge. Selv sverger jeg til de eldste og best etablerte. Virgil's Classic Adventure Tours tar deg til mange skjulte skatter; Homeric Holidays kan vise til fornøyde kunder siden år 500 før Kristus; Milton Hotels leverer djevelsk bra losji på alle nivåer; mens Goethe's Fluchtreisen skreddersyr intime opplevelser med Helvetes sannsynligvis mest erfarne guide.


Mefistofeles er Goethes desidert mest erfarne tur-guide. Her portrettert av Eduard von Gutzner.

Den største og mest populære aktøren – min personlige yndling (ja, denne artikkelen inneholder produktplassering) – er imidlertid den florentinske reiselivsvisjonæren Dante Alighieri. Ved siden av sine legendariske walking-tours til Helvete, tilbyr Dante også alt fra strabasiøse fjellklatringsreiser, til himmelsk luksus i universets beste all-inclusive resorts. Og ulikt Goethe, som vil kreve sjelen din som depositum lenge før du så mye som har satt en fot i Helvete, livnærer Dante seg helt utelukkende på tips. (Merk likevel at alle reisende selv må dekke inngangspenger og tolloverganger).


Så det er med andre ord bare å skrape frem noen kronestykker (også hvis du for tiden går på NAV – som nå tillater utenlandsreiser, så lenge de går til Helvete); Tro meg, det er mer enn verdt prisen.



Menneskene.

De Fråtsende renner bokstavelig talt over Helvetes gater.

Noe av det første turister pleier å bemerke seg i møte med innbyggerne i Underverdenen er – til tross for hva mye jordlig propaganda vil ha oss til å tro – at disse menneskene faktisk vil bo i Helvete. Det aller siste de kunne tenke seg i livet er å flytte derfra. For alle deres pinsler og elendighet til tross, innser Helvetes beboere at de faktisk fortjener sitt lodd (selv om ingen noen gang ville innrømmet dette åpent). Deres tilværelse kan i så måte sammenlignes med visse deler av befolkningen i mer nærliggende nasjoner som Afghanistan, Kina og Nord-Korea, som på lignende vis har stålsatt seg med et sett med verdier og livssyn uforenelige med å flytte utenfor sitt vesle hjørne av verden. For det naive øyet kan det ofte være sjokkerende å se til hvilken grad disse menneskene har omfavnet sin egen trangsynthet, voldelighet og inhumanitet.


Man skal da ikke være så rask til å dømme andre, tenker du kanskje nå. Men hvis det er én ting Dante ønsker å gjøre klart for alle i sitt reisefølge, så er det at disse menneskene faktisk fortjener å bli dømt og at de innerst inne begjærer sin straff. Det bør samtidig legges til at da Dante for lenge siden dro på sin egen første tur til Helvete, (som deltaker på Virgils Classic Adventure Tours), så var denne innsikten noe av det Virgil selv brukte lengst tid på å banke inn i skallen hans. La meg derfor si det like tydelig som dem: menneskene i Helvete vil ikke være noe annet sted enn der de er. På en pervers måte har de lært seg å elske sin ulykkelige skjebne, og de ser som regel på utenforstående nåde og bistand som lite mer enn en hån mot deres stivnakkede stolthet og uavhengighet.


Grenseovergangen til Helvete er dessverre langt mer folksom i disse dager enn da dette bildet ble tatt.

Til tross for dette finnes det overraskende nok ingen mangel på kjærlighet i Helvete. Allerede på grensen (noe som brakte tilbake minner fra mitt besøk til Nord-Korea for mange år siden) blir man møtt med inskripsjonen:

Min skaper var himlens Autoritet, den største visdom og ur-kjærlighet.*

(*egen oversettelse)


Det finnes derimot ingen vei rundt det faktum at Helvetes borgere praktiserer en heller sykelig form for kjærlighet. Dette blir tydelig straks man trer ut av Karons ekspress-bark for første gang, og inn i fastlands-Helvetet. For det er ikke bare oppe på jordskorpen at ankomsthaller og tog-terminuser blir hjemsted for pervoer og prostituerte. Flokker av De Kjødelige – sex-gale, nytelses-lammede individer – fyller gatene med sine nakne, selv-elskende kropper; helt frem til restaurant-distriktet, hvor De Fråtsende matvrakene tar over. Her samles alle de viljesvake sjelene som aldri klarer å si nei til det siste kakestykket, de som elsker mat og drikke så høyt at deres vilje har blitt synonymt med deres tunge.


Dernest, hvis man fortsetter å vandre i retning av sentrum, vil man snart komme frem til finansdistriktet, hvor De Grådige og De Sløsende konkurrerer om hvem som klarer å forvalte sine midler verst. Ønsker du å fortsette enda lenger sørover må du ta fergen over elven Styx, som for øvrig er helt gratis. Reisende anbefales sterkt å ta med et sett med neseklyper, ettersom Styx (ikke ulikt elver i andre utviklings-land) fungerer som en åpen kloakk. Hverken vannets lukt eller innhold er imidlertid noe hinder for De Rasende, som kråler ildsint opp og ned elveløpet til alle døgnets tider.


Kollektivtransport er gratis i hele Helvete. Fergen over elven Styx er også drevet av 100% fornybar energi.

På sørsiden av Styx når du omsider frem til gamlebyen. De ikoniske bymurene til den urgamle hovedstaden Dis – lett gjenkjennelige med sine mange tårn og minareter – stiger her opp som noe ut av en Tolkien-fortelling. Innenfor disse murene befinner det seg sjeler av et annet kaliber enn de vi hittil har møtt. For om du ikke allerede har skjønt det, så er Helvete organisert etter det som for oss moderne vestlige gjerne kan fremstå som et heller primitivt kastesystem. Dette kastesystemet kan grovt sett deles inn i to hovedgrupper: De Kontinente og De Inkontinente.


De inkontenende har vi allerede møtt. Det er den delen av befolkningen som ikke klarer å kontrollere sine kroppslige begjær: de som i mangel på disiplin og selvbeherskelse har tapt sin frie vilje, og som nå dras etter nesen av sine kjønnsorganer, magesekk, pengepung eller temperament. En ikke uvanlig bemerkning fra de som aldri har satt en fot i Helvete, er at de synes det er unødvendig strengt å straffe folk for noe som fremstår som helt naturlige tilbøyeligheter i den menneskelige natur. På dette punktet må imidlertid tilstå at mitt eget syn har endret seg med årene, til den grad at jeg nå setter stor pris på Helvetes poetiske rettssystem. Og det er viktig å understreke at man i Helvete ikke blir straffet for simpelthen å kjenne på følelser som kåthet, sult, ærgjerrighet eller raseri. Kun de som aldri kuer disse impulsene blir straffeforfulgt, noe som jeg tror de fleste vil si seg enig at er både rett og rimelig.


Det var De Inkontinente. Hvem er så De Kontinente? Jo, dette er den delen av befolkningen som ikke bare synder med sin kropp, men også med sitt sinn. De første av gruppen kontinente syndere holder til i et gigantisk og statlig eid media-konglomerat: produsenten av alle Helvetes nyheter, reklame og underholdning. (Under-)verdenskjente aviser, TV-nettverk og filmprodusenter som The Pitch Fork Times, Nox News, BNN (Beelzebub News Network), og DeFault Dismal Company, holder alle til her, drevet av De Spottende. Tatt i betraktning at alle disse selskapene holder til i en nasjon som sliter med å tilby sine innbyggere rimelige helsetilbud og rent drikkevann, besitter Helvete et propaganda-apparat ganske uten sidestykke. (Både Kina og Russland må innfinne seg i å ligge lysår bak).


Den uheldig tittulerte "Selvmordsskogen" er en av Helvetes mange skjulte naturperler.

For å komme videre til neste bydel må man krysse Helvetes alltid traffikkerte Ring 3. Når vi har gjort dette kommer vi til et strøk hvor man helst ikke skal gå ute alene etter nattestid, ettersom dette kvarteret tilhører en undergruppe av De Voldelige det vil si, De voldelige mot sin nabo. Hvis du for litt siden ønsket deg et konkret eksempel på hvordan Helvetes poetiske og åpenbart karma-inspirerte rettssystem fungerer i praksis, så finnes det et deilig eksempel nettopp her: I hvordan alle nabokranglere straffes med å blir passert i samme nabolag.


Den andre undergruppen av De Voldelige består av De voldelige mot seg selv. Ikke overraskende holder disse til i en temmelig patetisk del av Helvete: et neglisjert parkområde kjent som The Suicide Capital of the World. Besøkende blir ofte overrasket av å høre hvor stor del av Helvetes økonomi som faktisk avhenger av denne typen turisme.


Profeten Muhammed er en splittende skikkelse for mange. Han er likefult en sentral person i et av Helvetes mange ikke-kristelige trossamfunn.

Den siste såkalt voldelige enklaven er et løst tilknyttet samfunn bestående av graffiti-kunstnere, lånhaier og sodomitter. Denne gruppen, som fort kan minne besøkende om innbyggerne i mer hjemlige bohemmiljøer, kalles gjerne De voldelige mot Naturen, mot Kunsten eller mot Gud. Få vil sannsynligvis bli overrasket over å høre at Helvetes toleranse for homofile på har på ingen måte holdt tritt med den utviklingen vi har sett i vestlige landene de siste tiårene; mens handlinger tilknyttet vandalisme, åger og hærverk straffes med drakoniske bøter og nevne offentlige avstraffelser. Blasfemi-paragrafen skal også sies å leve i beste velgående.


Etter de voldelige kommer man frem til Helvetes kanskje mest forvirrende og uoversiktlige område. Her – nøye segregert fra hverandre i hver sin “bolgia" eller “grøft" – finner vi alt fra Forførere og Tyver, til Hekser, Hyklere, Falskmyntnere og Revolusjonære, og veldig mye mer. Djevler og demoner på alle cantoer. Dette er også hjem til brøkparten av Helvetes muslimske befolkning, inkludert både Profeten selv og hans skismatiske svigersønn, Ali. Utmerket gatemat, inkludert Helvetes beste kebab serveres her, i bolgia 9.


En bedrager og en alkemist, Schicci og Capoccio, poserer her for et bilde av William-Alphonse Bouguereau.

Etter alt dette kommer man omsider frem til Helvetes – og dermed også universets – dypeste punkt. Her, i sentrum av ondskapens akse, også kjent som “Den Jævlige Freds Plass", sitter underverdenens ubestridte elite.


Vi kaller disse gjerne for Foræderne, men dette er ikke et tilnavn de ville brukt om seg selv. Selv ser de ofte på seg selv som foregangsmenn og visjonærer – modige frihetskjempere som våger å gjøre det som skal til i kampen mot Himmelens liberal-demokratiske verdens-hegemoni. Himmelen er for øvrig den eneste supermakten Helvete anser som en reel – eller, rettere sagt eksistensiell – trussel. Helvetes militære ambisjoner har lenge vært kuet av Himmelens strenge økonomiske sanksjoner; sanksjoner som dessverre ser ut til å ha liten effekt på Helvetes ambisjoner om en dag å utvikle atomvåpen. Konflikten mellom de to supermaktene blusset nylig opp, da Helvete skjøt ned en engel som visstnok befant seg i Helvetes luftrom.


Helvetes absolutte overhode er som kjent den tilsynelatende udødelige teokraten Lucifer, a.k.a. Satan. Ryktene sier at Satan en gang gikk tre hundre slag under par i US Open og at han scoret alle målene i et fotball-VM Helvete vant med glans, etter å ha slått Himmelen 666-0 i finalen. Han er også verdens største private importør av Hennessy Whiskey og innehaver av universets største DVD-samling (begge titler han arvet av Kim Jung-il i 2011). For mer om Satan, se slutten av denne artikkelen.



Klima og geografi.

Helvete er ikke bare ildregn og hete, selv om det ofte kan se slik ut; som her i den syvende sirkelen.

Det finnes en myte om at Helvete kun er et evig hav av flammer og ildregn. Dette stemmer aldeles ikke. Helvete er hjem til et mangfoldig og høyst varierende klima: alt fra stekende ørkenstepper til frosne innsjøer. Dets sylinderformede landskap gjør Helvete svært utsatt for hyppige flommer. Og store mengder nedbør i form av hagl, ild og svovel er kjent for å sette sitt preg på både natur og mennesker. Temperaturen kan variere fra opptil 10 milliarder kelvin og ned til absolutt null. Reisende – spesielt personer med sensitiv hud – anbefales å medbringe rikelig med solkrem. Alt varmt tøy vil bli konfiskert på grensen og frossenpinner rådes til å holde seg utenfor sentrum.


Helvete er også et landområde kjent for unike geologiske fenomener. Det befinner seg for eksempel rett over to av verdens mest ustabile forkastninger – stedet hvor to tektoniske plater; Godt og Ondt; stadig kommer i konflikt med hverandre, noe som ikke sjeldent utløser kraftige jordskjelv. I tilfelle skjelv bes reisende om å følge de lokale myndighetenes råd, – råd som vanligvis tar sikte på å bidra til maksimal panikk og ødeleggelse.



Kjente skikkelser.

Homer, Ovid og Lucan er bare noen av de mange kjente skikkelse som har utvandret til Helvete. De lider ingen nød der, men har lite håp om noen gang å flytte derfra.

Helvete er hjemsted til en rekke verdenskjente personligheter. Jeg har dessverre ikke tid til å ramse opp mer enn en liten brøkdel av dem her, og velger derfor å konsentrere meg på de har gjort størst inntrykk på meg personlig. Ettersom jeg selv, på mine mer forfengelige dager, gjerne kaller meg selv en filosof, så setter jeg stor pris på ethvert møte med De Edle Hedningene, som har sitt evige samlingspunkt på tollbodskafeen like utenfor et av Helvetes mange militære check-points. Sokrates, Platon, Empedokles, Diogenes, Zeno, Anaxagoras og Heraclitus er bare noen av de som er samlet der, sammen med Seneca, Cicero og en hel haug med andre tenkere, poeter, vismenn og storkarer. Som følge av en internasjonale avtale signert mellom Mørkets fyrste og Gud Faderen rundt år 33 etter Kristus, befinner disse uheldige verdensborgerne seg fanget her på ubestemt tid, strandet i det som for utenforstående fremstår som et sant byråkratisk helvete.


Kannibal eller ei -- Grev Ugolino er en av Helvetes utallige kunstneriske inspirasjonskilder. Denne skulpturen, av Jean-Baptiste Carpeaux, befinner seg i New Yorks Metropolitan Museum.

En annen personlighet som er verdt å skildre i litt ekstra detalj, dog han sannsynligvis vil være ukjent for mange, er en av Dantes egne landsmann (det vil si, opprinnelig), – Greve Ugolino. Ugolino sikret seg en av Helvetes mest lukrative stillinger etter at han (avhengig av hvilke kilder man lytter til) enten lot seg friste til å spise, eller faktisk åt opp, sine egne barn. Ugolino og hans uskyldige sønner hadde nemlig blitt fengslet uten tilgang til hverken mat eller drikke, etter at Ugolino ble funnet skyldig i landsforræderi av en viss erkebiskop Ruggieri. Både den dømte og hans dommer befinner seg den dag rikelig belønnet for sine respektive synder, og er, til tross for sine tidligere uenigheter, nå nærmest uadskillelige. De er å finne kun et steinkast unna Helvetes siste og desidert største attraksjon.



Satan.

Isklippene langs innsjøen Cocytus er et utmerket sted å plukke opp en selfie med Ondskapens Hersker.

Kjært barn har mange navn. Djevelen, Beelzebub, Lucifer, Apollyon... – men samme hvilket av disse man måtte foretrekke er det en kjent sak at Helvetes sannsynligvis største trekkplaster er ingen ringere enn Satan sjøl. Reiser du med Dante kan jeg imidlertid ikke love deg noe mer enn et raskt glimt av Fluenes Herre. Dette skyldes at Satan i 1667 inngikk en oppsiktsvekkende avtale med engelskmannen John Milton, grunnlegger av Milton Hotels. Denne avtalen innebar blant annet eksklusive rettigheter til Satans biografi og privatliv. Så dersom du først og fremst kunne tenke deg å besøke Helvete for å få med deg et glimt av dets ikoniske kongelige – kanskje til og med ta en selfie med Ondskapens Hersker (monarken bak det kjente uttrykket “Satan, det er meg") – så er mitt råd at du dropper Dante til fordel for Milton's Paradise Lost-tour. Denne lar deg kanskje ikke komme like tett på Helvetes hverdagsliv og gjennomsnittlige innbyggere, men den vil gi deg en uforglemmelig innføring i Helvetes fascinerende opprinnelse, rike historie og brede etiske innflytelse.


Med det sagt, så lar ikke Dante deg forlate Helvete helt uten å ha lagt øynene på Satan. Du må riktignok holde en viss avstand tl han, men enkelte vil faktisk ha det til at dette er den beste måten å betrakte en skikkelse av hans kaliber. For det er kun fra avstand, utenfor hørevidde, at vil man virkelig kan sette pris på Satans overveldende størrelse, uendelige mørke og besnærende gravitasjon. For noen få kronestykker kan man benytte seg av en teleskopkikkert som gir en utmerket utsikt mot den falne engelens tre ansikter; hver av dem med en erke-synder; Judas, Cassius og Brutus; dinglende ut av kjeften. Personlig har jeg alltid syntes at det er noe på kanten til blasfemisk over denne overrepresentasjonen av sekulær fremfor religiøs tyggegummi, – som om mordet på Julius Cæsar var dobbelt så ille som korsfestelsen av Jesus Krisus. Men, som Dante sansynligvis ville påpekt, er de to senatorene der både for å gi Satan – og oss tilreisende – noe interessant å tygge på.


Avslutningsvis vil jeg komme med en liten anbefaling til alle tilreisende som faktisk makter å komme seg frem helt hit, til bunnen universets dypeste avløpssjakt. For istedenfor å tenke at du nå – etter å ha svettet og fryst deg gjennom alle Helvetes etasjer – må snu deg rundt og klatre hele veien opp igjen, før du omsider kan sette deg på flyet hjem til det corona-befengte gamle Noreg; så kan jeg trøste deg med at dette på ingen måte er nødvendig. Det finnes nemlig en snarvei. Denne begynner like under Satans skjulte kronjuveler og vil lede deg helt frem til Skjærsildsfjellet på den andre siden av jordkloden. Og derfra er det simpelthen å sette seg på et direktefly til Gardermoen; – eller, nå som du først er på plass, slå følge med Dante videre opp mot stjernene.


Satan, nybarbert og flagrende. Bilde av Alberto Zardo.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no