Reisebrev om Nietzsches galskap


Friedrich Nietzsche, august 1899.


Genova


Det er januar og jeg er i Genova. I 1882, i samme by, retter Nietzsche en takk til St. Junarius. Brisen fra det liguriske havet pisker liv i et tilfrosset blodomløp, skriver han, nå strømmer det atter en gang kraftfullt og bestemt, men likevel fritt gjennom årene. Så forfatter han et nyttårsforsett: Han vil lære seg å se det nødvendige, det forutbestemte, som noe skjønt. I ytterste konsekvens vil han se livets ubønnhørlige smerter som noe vakkert — Amor fati, han vil elske sin skjebne. André Bjerke har skrevet et dikt med det navnet, hvori et av versene lyder:


Også smerten er din tjener.

Lammet, sønderknust, elendig

ser du at den gjenforener

deg med det som er nødvendig.


Som følge av Nietzsches elendighet og smerte, hans dårlige helse, tilbringer han store deler av året nord i Italia. I Genvoas arkitektur kan han ane noe om menneskene som bor der, skriver han, de har alltid visst å si ja til livet. Deres bygninger er eksemplarisk; de er laget for å vare evig. Og han ser livsbejaende erobringslyst i genovesernes øyne, dette er hjembyen til Colombus, må vite, hans monument er det første som møter meg på utsiden av byens togstasjon.



Byen har alltid vært uavlatelig knyttet til havet,— Liguriahavet, med hvem Nietzsche delte sine hemmeligheter og i hvems selskap han unnfanget boken Morgenröte i 1881. Jeg har pakket med meg en utgave siden jeg vet den ble påtenkt like i nærheten. I den finnes et tydelig frempek henimot Nietzsches skjebne, den han har sverget å elske: Han skriver at de idéer som gjennom historien har utfordret den tradisjonstro, regjerende moralen nesten alltid har hatt galskapen som følgesvenn. Han beskriver hvordan de største innovatørene på dette område til og med higer etter galskapens forløsende effekt. En av grunnene til at jeg velger å skrive om nettopp Nietzsche under oppholdet i Liguria og Piemonte er at han selv mistet forstanden — at han selv ble gal — i Torino på nyåret i 1889. Før jeg reiser til Torino skal jeg være noen netter her i Genova.


————


Genova er ikke byen den var i fordums tid. Jeg har ikke researchet hotellet godt nok. Det kryper og går på baderomsgulvet og rommet lukter stramt av sigarillos. Jeg har endt opp midt i Genovas “caruggier”,— sjarmerende smågater, joda, men utenom turistsesongen utgjør de en marerittaktig labyrint. Et uforståelig nettverk av trange smågater som på kveldstid fylles med prostituerte, løshunder, store grupper menn fra subsahariske Afrika, rusmisbrukere og ravende, nært dionysiske galninger. Google Maps er ikke til hjelp her, smugene er for smale. For å finne et serveringssted på kveldstid gjelder det å følge musikken.


Bartenderen likner umiskjennelig på Wolverine, og han har ringer på alle fingrene (inkludert tomlene). Han serverer meg sardinsk øl hver gang vi får øyekontakt. Ved disken møter jeg en amerikaner som underviser i engelsk, han er den første (og eneste) ikke-italieneren jeg møter i Genova og han kaster hodet bakover i latter når jeg forteller ham hvor jeg bor: “Here?! In the vics?!” Noen sardinske øl senere forteller han meg om tiden i Irak; om hvordan alle smågutter skriker etter mor og driter på seg når de dør. Han spår dommedag over Europa og det vestlige verdenssyn og fordømmer sine foreldre som har omskåret ham, samtidig som han forsvarer deres rett til å gjøre det. Mannen kunne kanskje trenge en smule amor fati, men jeg lar det ligge, dessuten er musikken for høy.



Torino


Jeg er glad for å forlate Genova, og når toget endelig har passert de liguriske dalstrøkene, gjennom et hundretalls tunneler, er synet av Alpene en lettelse. Jeg ville mye heller blitt gal i Torino enn i Genova. Brede gater, store torg, parker og plasser, det er en italiensk by i fransk stil. I det ikke altfor fjerne danner Alpene et enormt og vakkert bakteppe for byen. Fra en høyde i utkant av byen, Santa Maria del Monte dei Cappuccini, forsøker jeg å myse og å stenge ørene for trafikkstøyen slik at jeg bedre kan se for meg byen som den var i 1888/89, da Nietzsche residerte her.



I en liten leilighet i Via Carlo Alberto forfatter han noen av sine mest kjente bøker: Der Fall Wagner, Götzen-Dämmerung, Der Antichrist, Ecce Homo, Dionysos-Dithyramben og Nietzsche contra Wagner ble alle skrevet hovedsakelig her. Bygården ligger dessuten like i nærheten av Palazzo Carignano, hvor Vittorio Emanuele ble født, og Nietzsche skriver at han med glede kan høre musikken fra Galleria Subalpina som deler kvartal med leiligheten. Jeg forstår godt hvorfor Nietzsche trivdes i byen. I Ecce Homo forteller han om hvordan forordet til Götzen-Dämmerung ble nedskrevet etter en dypsindig gåtur langs promenaden av elven Po. Når jeg selv går langs promenaden blir jeg forstyrret av det jeg ved første øyekast antar er en vanskapt løshund eller en enorm rotte i vannkanten. Ved nærmere betrakting (dyret lar meg komme svært nærme) antar jeg det er en sump-bever. Den er midt i morgenstellet, men lar seg ikke skremme. Jeg tror dette eksemplaret er både døvt og blindt, og gnageren får meg til å minnes Nietzsches kritikk av Darwin: Engelskmannen gir skjønnhet en overdreven betydning i naturens seleksjonsprosess. Udyret opptok meg i beklagelig lang tid.



Når Franz Overbeck ankommer Torino og leiligheten i Via Carlo Alberto i 1889 finner han sin venn endelig henfallen til galskapen. Det er ingen overraskelse. Overbeck har sett seg nødt til å reise til Torino og hente sin sinnsyke venn etter en rekke brev som Nietzsche har sendt til venner og bekjente derifra. Disse er senere kjent som hans “Wahnbriefe”— hans galskapsbrev. I brevvekslingen med Strindberg finner vi et interessant unntak fra de mange bekymringsfulle svar. For Strindberg svarer like gjerne med sine egne galskapsbrev, hvori vi finner fraser som “Carissime Doctor! Thelo, thelo menenai!” (Jeg vil, jeg vil være gal!). Korrespondansen utgjør en mildt sagt eksentrisk lesning, og Klossowski har senere argumentert for hvordan Strindbergs pathos fungerte som bensin på bålet til Nietzsches paranoia.


På veggen til bygården i Via Carlo Alberto er det reist et lite minnesmerke til “Federico Nietzsche”, og rett rundt hjørnet finner jeg Piazza Carignano, plassen hvor Nietzsche (kanskje, eller kanskje ikke) omfavnet en lidende hest i episoden som blir ansett som selve klimakset av hans galskap. I gatenes halvmørket tenker jeg på Georg Brandes, som foreleste om Nietzsche i København på den tiden. Han skulle gjerne fått avklart en del ting med filosofen selv, sier han, spesielt forundret er han over Nietzsches lite vennligsinnede lesning av Paul Rée, men Brandes lyktes aldri med å nå ham. Jeg skulle likt å fortelle Brandes at sannsynligvis satt mannen der oppe, i etasjen over den eklektisk innredede kaféen hvor jeg for øyeblikket nyter en ettermiddagskaffe. Kanskje satt han slettes ikke,—jeg har nemlig lest rykter om at familien han leide hos tidvis kunne observere den tyske professoren dansende naken på værelse sitt. Dessuten kunne jeg kanskje dempet Brandes’ nysgjerrighet og fortalt han hva som foregikk mellom Rée, Nietzsche og Lou Andreas-Salomé bak de akademiske kulissene.



Mens Brandes klør seg i hodet av forvirring, dras Nietzsche som “…efter hårene inn i en vill og dionysisk forkynnelse av barbari, forherdelse og ondskap i strid med all pietet og med hans egen natur.” Slik beskriver Thomas Mann sykdommen i sitt essay om Nietzsche. Videre skriver han at Nietzsche lider “…en kvalfull død på tankenes kors.” Og ganske riktig underskriver Nietzsche flere av sine galskapsbrev med "der Gekreuzigte" — den korsfestede. Det er riktignok bare et navn blant "Cæsar", "Dionysos" og flere andre.


I liknende baner opphøyer også Foucault Nietzsche til en slags galskapens martyr i de obskure betraktningene avslutningsvis i Galskapens Historie. Han sier at Nietzsche, som kunstverk, åpner seg for oss som følge av hans galskap. At den syfilitiske oppløsningen av Nietzsche og hans tanker — det som gjør han fremmed for sin samtid — gjør han mer nærværende for oss. Nietzsche har jo selv erklært seg en posthum filosof. I julen har jeg lest Manns roman Trollfjellet med spesielt henblikk på Nietzsche. Alpene bak Torino gjør at romanen sjelden faller langt bak i hukommelsen. Jeg klarer ikke unngå å se en sammenheng mellom den bevegelsen Foucault sikter til og den fanatiske Nepthas forsvar for sykdommen. Han sier “…der hadde eksistert mennesker, som bevisst og av fri vilje var gått inn til sykdom og vanvidd, og som der ikke lenger trengtes sykdom for å eie og utnytte, når først hin historiske offerdåd var fullbragt. Det var den samme død på korset.


Så kommer det virkelig vanskelige spørsmålet: Hva er det med Nietzsches galskap som gjør han nærværende for oss? Hva er vårt til å eie og utnytte som følge av Nietzsches offerdåd? Foucault blir ikke mindre obskur når han forsøker å besvare disse spørsmålene. Han sier at når galskapen inntrer tegner den omrisset av kunstverkets ytre grense rundt seg. Nietzsches livsverk må ansees som et kunstverk, og fellesnevneren mellom dem er nettopp galskapen. Galskapen er den kontinuerlig skråning mot avgrunnen hvor kunstverket nødvendigvis er fraværende. I galskapen, skråningen, erfarer kunstverket (og Nietzsche) sitt eget fravær og åpner en tomhet hvori han må virke som både “apostel og ekseget.” Dette bringer tankene tilbake til Morgenröte og Nietzsches beskrivelse av asketens euforiske delirium når han erfarer å være både den lidende og den observerende part, den som foretar en selv-viviseksjon. Og kanskje er resultatet en overvinning av selvet, Zarathustras selbst-Überwindung? Jeg undres: Hvor mange av galningene i Genovas smug var apostler og eksegeter?


Jeg mener det ville være urettferdig mot Nietzsche å studere hans galskap som noe annet enn en del av hans livsverk og filosofi. I så måte forenes både Foucault, Mann og Klossowski om en slags “organisk” lesning av overgangen mellom forfatterskap og galskap. Og faktum er at Nietzsches venner hadde uttrykt økt bekymring for hans mentale helse helt siden han for første gang begynte å formane om den “evige gjenkomst” noen år tidligere.


Fra kaféen ser jeg ut i de opplyste brosteinsgatene mellom Nietzsches bygård og baksiden av Palazzo Carignano. Gatene jeg vet han vandret rundt i. Jeg retter et siste blikk mot taket og Nietzsches værelse før jeg betaler for kaffen. På et skilt bak disken henger et uleselig sitat i blendende neoskrift, jeg klarer bare tyde navnet: Mick Jagger.


Om ikke annet har besøket i Torino visualisert sammenbruddet for meg på en ny måte: Det enorme fjellkulisset (Zarathustras tilfluktssted) bak byen, Nietzsche ravende gjennom labyrinten av gater rundt det monumentale Palazzo Carignano, kanskje uten mål og mening, kanskje med Minotaurus hakk i hæl, kanskje fryktløst og klarsynt; hånd i hånd med sin unnvikende venninne — den mystiske Ariadne (Dionysos’ brud). Det er unektelig en av nittenhundretallets største filosofihistoriske tragedier at Nietzsches galskap ga hans søster, Elisabeth, makt over tankegodset, og det resterende tiåret av Nietzsches liv kan ikke ha vært enkelt, men det finnes bare én vei ut av en labyrint, og Nietzsche har sverget å elske hvert eneste skritt. De siste to versene i André Bjerkes lyder slik:


Engang skal du, tilfredsstillet

av å bli din skjebne verdig

vite: Dette har jeg villet.

Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes

grønne skog er gjennomvandret:

Intet vil jeg anderledes.

Intet ønsker jeg forandret.



Jeg håper at Nietzsche, i de resterende årene mellom sammenbruddet i Torino og sin død ved århundreskiftet, var tro til sitt genovesiske nyttårsforsett.



Portrett av Hans Olde, 1899/1900.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no