Reisebrev om Shakespeare and Company



En dag sist loppemarkedsesong plukket jeg med meg en liten skatt. En pen tidlig utgave av William Burroughs’ Naked Lunch (tittelen i Olympia-utgaven er feiltrykket). På innsiden av denne boken ventet nok en overraskelse. Et stempel fra Shakespeare and Company den berømte bokhandelen i Paris. Rettere sagt har to berømte engelskspråklige bokhandler i Paris båret det navnet, og begge har utmerket seg i nittenhundretallets litteraturhistorie. Jeg plantet Naked Lunch trygt i bokhylla og bestemte meg for å undersøke bokhandelen på Seinens vestbredde nærmere neste gang jeg besøkte Paris. Og det gjorde jeg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ble litt skuffet, og det ikke bare fordi omstendighetene rundt besøket ikke var optimale. Men selv om mitt besøk ikke utgjør en særlig interessant historie, er historien om Shakespeare and Company uten tvil verdig noen avsnitt.


Den opprinnelige Shakespeare and Company stiftes av amerikanske Sylvia Beach i 1919. Hun har reist til Paris for å studere fransk litteratur. Konkurransen er beinhard og kandidatene mange når det kommer til fascinerende karakterer i mellomkrigstidens Paris, likevel er Sylvia Beach i ferd med å bli undertegnedes favoritt. Sammen med sin franske kjæreste, Adrianne Monnier, som driver bokhandelen rett over gaten for Sylvias, spiller hun en avgjørende rolle i det engelskspråklige kulturlivet i Paris på tyvetallet. Blant amerikanerne som bor i Paris på denne tiden finner vi også selveste Hemingway, som gir en usedvanlig varm og kjærlig beskrivelse av Sylvia:



Sylvia had a lively, sharply sculptured face, brown eyes that were as alive as a small animal’s and as gay as a young girl’s, and wavy brown hair that was brushed back from her fine forehead and cut thick below her ears and at the line of the collar of the brown velvet jacket she wore. She had pretty legs and she was kind, cheerful and interested, and loved to make jokes and gossip. No one that I ever knew was nicer to me.

Beundringen er gjensidig. Sylvia forteller i et intervju at hun er mektig fascinert av Hemingway, som en dag valser inn i bokhandelen, hvorpå han drar av seg sko og sokker for å vise frem sine fremdeles ferske krigsskader. Men Hemingway er ikke bare på utkikk etter gode romaner og vakre ben hos Shakespeare and Company, han har et større bytte i siktet (han skal jo bli storviltjeger). Det vanker nemlig et sjeldent eksemplar av en kjempemessig ire i området. Hemingway selv har observert kjempen ved hans faste spisested, men har ikke våget å nærme seg. Sylvia derimot, har førstehåndskjennskap til giganten. Det er naturligvis snakk om James Joyce.


Sylvia identifiserer to trekkfaktorer for at amerikanere flokker til Paris på tyvetallet. Én av dem er Joyce, den andre er alkohol. I statene er det forbudstid og Joyces nyskrevne mesterverk, Ulysses, sensureres for obskønitet. Sylvia treffer ham for første gang når Adrienne sniker henne inn på en fest. Likeledes har Ezra Pound sneket inn Joyce. På bordet mellom herremennene har Pound stablet et tårn av flasker og glass, han egger Joyce til å drikke — iren har nemlig sverget edruelighet frem til nattemørket senker seg. Til tross for lystige omstendighetene fortviler Joyce over sitt mesterverks usikre fremtid. Boken har opptatt syv år av livet hans. Omsider kommer han i prat med Sylvia. Når han kort tid etter besøker Shakespeare and Company tilbyr hun seg, til tross for at hun ikke har noen erfaring med forlagsvirksomhet, å utgi Ulysses fra sin lille bokhandel. Joyce kaster seg over tilbudet uten betenkning. I 1922 utgir Sylvia Beach den første fullstendige utgaven av Ulysses (tidligere har den kun utkommet som føljetong).


Hemingway lykkes, som mange vet, med å integrere seg i det litterære miljøet i Paris, men han glemmer aldri Sylvia. Et par tiår senere skal de gjenforenes under dramatiske omstendigheter. I mellomtiden blir han del av kretsen av forfattere kjent som The Lost Generation. Slik betegnes de i alle fall av Gertrude Stein, med hvem Hemingway har et langt mer komplisert og tvetydig forhold. Selv forakter han betegnelsen, og skriver:


I will do my best to serve her and see she gets justice for the good work she had done as long as I can, so help me God and Mike Ney. But the hell with her lost-generation talk and all the dirty, easy labels.

Sylvia og Adrianne beslutter å bli i Paris selv når krigen når dem. De observerer med tårevåte kinn at tyskerne inntar byen. Sylvia blir snart som fiende å anse, dessuten nekter hun å selge en utgave av Finnegans Wake til en tysk offiser. Han truer med å konfiskere alt hun eier og har, man når han returnerer for å fullbyrde trusselen har Sylvia malt over skiltene, gjemt unna alle bøkene i en leilighet, og lukket skoddene. Shakespeare and Company har sporløst forsvunnet. Tyskerne har fått nok og tvinger Sylvia inn i en lastebil fylt til randen av amerikanske fanger. Hun forteller at de jubler så høyt de kan hver gang lastebilen stanser ved en amerikansk residens uten at tyskerne finner noen av beboerne. Etter ti dager som fange i en dyrepark, og fem-seks måneder i et annet fengselsanlegg, blir hun midlertidig permittert av helsemessige årsaker. Hun returnerer til Paris og forsvinner under radaren.


Det er en gledens dag når tyskerne trekker seg ut fra Paris. Sylvia og Adrienne tar til gaten for å juble, selv om det fremdeles avfyres skudd fra hustakene. Den første amerikaneren hun ser innta Paris er Hemingway, som omfavner dem mens han fremdeles er blodig i tøyet. I bytte mot litt såpe beordrer Hemingway mannskapet sitt til å hanskes med tyskerne som fremdeles okkuperer taket på Adriennes bokhandel. Han bes pent om å bli til middag, men han har ikke tid, han har som mål for dagen å frigjøre kjelleren hos The Ritz.


Sylvia gjenåpner aldri Shakespeare and Company etter okkupasjonen.





Mens det stormer rundt Sylvia og Hemingway i Paris tjenestegjør en viss George Whitman på Grønland, deretter ved et sykehus i Massachusetts. Takket være midlene fra «the G.I. bill» reiser han til Paris i 1946 og åpner bokhandelen Le Mistral på Seinens vestbredde i 1951. Først i 1964, til ære for Shakespeare (som fyller fem hundre) og Sylvia Beach, skal han skifte navnet til Shakespeare and Company.


Forbudstiden er over og Joyce er død, men Paris tiltrekker fremdeles amerikanere. I 1948 møter George Whitman dikteren Lawrence Ferlinghetti, som senere åpner den berømte bokhandelen Street Lights i San Francisco. Det blomstrer rundt Whitman og Ferlinghetti i Paris. Whitmans bokhandel åpner nemlig dørene for unge, kreative tilreisende. Mottoet er «be not inhospitable to strangers lest they be angels in disguise». Enten bærer Beat-generasjonens engler særdeles overbevisende forkledninger, eller så er det kanskje snakk om engler à la Ginsbergs «…angelheaded hipsters burning for the ancient heavenly connection to the starry dynamo in the machinery of night, / who poverty and tatters and hollow-eyed and high sat up smoking in the supernatural darkness of cold-water flats floating across the tops of cities contemplating jazz…»


For Allen Ginsberg er blant dem som benytter seg av Whitmans tilbud (og det er Ferlinghetti som senere publiserer det siterte diktet Howl). Ved siden av Ginsberg finner vi blant andre den unge Beat-poeten Gregory Corso, og den forannevnte William Burroughs, som arbeider med nettopp Naked Lunch når han residerer i Whitmans bokhandel. Ved siden av krigstraumer er sensuren et merkverdig fellestrekk mellom The Lost Generation og Beat-generasjonen. I likhet med Ulysses, blir også Naked Lunch sensurert på bakgrunn av obskønitet i flere stater i USA. Omsider utgis den av Olympia Press, som holder til like i nærheten av Whitmans bokhandel. Whitman rekker å huse flere generasjoner med kreative tilreisende før han dør i 2011.





I dag driftes Shakespeare and Company av George Whitmans datter, Sylvia Whitman, oppkalt etter Sylvia Beach. Og fremdeles tar bokhandelen mot kreative tilreisende, eller tumbleweeds, som de kaller dem. Så hvis vinden tar deg til Paris er det fremdeles mulig å tilbringe natten hos Shakespeare and Company. Men du bør følge værmeldingen møysommelig, det hadde nemlig vært fint om du sendte en e-post i forveien, merket med emnet «tumbleweed». For tiden går fremover, også ved Seinens vestbredde. Dette faktum burde jo i grunnen ikke kommet som noen overraskelse på meg, men likevel kunne jeg ikke la vær å henfalle til den bittersøte (men mest bitre) følelsen som kalles nostalgi.


Dessuten ankommer jeg Paris tidlig en regnfull morgen… etter syv timer i buss. Og for å gjøre vondt verre har jeg med meg en reell drittsekk på tur, en beinhard og kompromissløs nasjonalist av verste sort, min livslange fiende — fordøyelsen min. Den slår seg vrang så fort den har forlatt Norges grenser. Innen den tid jeg når Paris øves enormt press på samtlige organer i underlivet — jeg halter over Seinen. Selv når jeg vugger forbi en skadeskutt Notre Dame, føler jeg først og fremst selvmedlidenhet. Jeg minnes en episode mellom Hans Jæger og Sigurd Mathiesen (gjengitt i Bjørnstads Jæger-biografi): Jæger sier at man ved Vår Frelsers Kirke kan forvente å bli arrestert dersom man skulle finne på å skrike i glede eller sorg, mens man derimot usjenert og uten risiko kan hyle mot Notre Dame. Det frister…


Ved Shakespeare and Company venter et hundretalls asiatiske turister på utsiden, og på innsiden en nokså ordinær bokhandel. Riktignok er den usedvanlig trang (det som på godt fransk heter pittoresk), og har et svært godt utvalg av bøker. Det er i annen etasje sjarmen blir virkelig påtrengende: grove, tunge trehyller, gamle, støvete bøker, en skrivekrok her og der, et par gamle madrasser og et piano. Det tusler en katt rundt i vinduskarmene, sannsynligvis en av Paris’ mest trakasserte. I en krok sitter en mann og sover med et håndskrevet manuskript i fanget. Ikke mye har forandret seg her det siste halve århundret. Amerikanere reiser fremdeles til Paris. Jeg prater så vidt med en kvinne på utsiden som forteller at hun har besøkt bokhandelen fire ganger. Ved et lite bord sitter to amerikanske gutter - formodentlig tumbleweeds - med hver sin notatblokk og hver sin sigarett.


Men har det ikke egentlig forandret seg nokså drastisk? Det kjennes nemlig litt ut som å besøke Eiffeltårnet i Las Vegas, bortsett fra at der ørkentårnet ikke legger skjul på at det er en replika av tårnet i Paris, har Shakespeare and Company sakte, sakte, men sikkert blitt sin egen replika. Sitt eget museum, hvori hele første etasje er en slags gavebutikk. Slik er det, i og for seg, med hele Seinens en gang boheme vestbredde. Jeg antar forgjengelighet er en del av sjarmen og at historien om Shakespeare and Company er fengslende nettopp fordi den hører fortiden til.


Jeg har en mistanke om hva som gjør følelsen av nostalgi så eksemplarisk melankolsk: Det er ingen man kan skylde på for at tiden går fremover. Altså kan man ikke klandre selvstendige bokhandler som Shakespeare and Company for å følge med tiden og markedsutviklingen. En interessant historie og nostalgisk atmosfære er ingen garanti for kommersiell levedyktighet. Sågar kan det ha motsatt effekt. I dette skrivende øyeblikk er The Strand Bookstore og New York City i bitter strid over den historiske bokhandelens fremtid. The Strand er foreslått av byen som landemerke, men slik som bokmarkedet ser ut i dag vil det være fatalt, sier eieren Nancy Bass Wyden, å ikke la dem følge med i tiden.


Mens jeg tar på meg regnfrakken under Shakespeare and Companys markiser kan jeg ikke unngå å tenke på Woody Allens Midnight in Paris, som problematiserer nettopp nostalgiens paradoks. For øvrig spekulerer jeg i om ikke Allens vedvarende melankoli kan skyldes nettopp forstoppelse, —ja om ikke hele melankoliens historie simpelthen er et (desperat) uttrykk, et symptom, for nedsatt tarmfunksjon. Uansett, «Imagine this town in the twenties! Paris in the twenties! The rain, the artists and writers!» utbryter Gil (Owen Wilson). «Why does every city have to be in the rain? What’s wonderful about getting wet?» lurer Inez (Rachel McAdams). Når Gil - Hollywood-skribenten som lengter tilbake til en renere, ikke enda kommersialisert litteratur - på magisk vis får sjansen til å oppleve Paris på tyvetallet, oppdager han snart at tyvetallspariserne ser likeså lengselsfullt tilbake på La Belle Epoque. Hemingway har allerede hatt en liknende åpenbaring, etter å ha hørt Gertrude Steins generasjonsdiagnose konkluderer han nemlig med at «…all generations were lost by something and always had been and always would be.»





Ved lunsjtider dagen etter vugger til Gare du Nord, togbilletten leser Dunkerque. Solen er i ferd med å gå ned over promenaden når jeg oppdager at jeg har et titalls ubesvarte anrop. Jeg beskyldes for å ha stjålet nøkkelen fra leiligheten der jeg bodde ved Montmartre. Vertinnen krever store summer for å skifte lås, jeg forstår henne dessuten som om noe er stjålet fra leiligheten. En uke senere skal jeg bli anmeldt til parisisk politi, men det vet jeg heldigvis ikke enda. I mellomtiden venter noen langt bedre dager, for på andre siden av grensen finnes den beste medisinen mot melankoli, nostalgi og alt som er — belgisk øl.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no