top of page

Rosene

av Karen Drabløs Landa.

Roser, av Henri Fantin-Latour.


Det første som slår meg da jeg låser meg inn i leiligheten, er lukta.

Søtlig, emmen, som om noe har dødd her i løpet av de nesten to ukene jeg hadde vært borte.

Jeg oppdager raskt kilden: fruktfatet på kjøkkenet, som jeg intetanende fylte til randen i slutten av mitt forrige liv. Nå flyter det over av råtten frukt, av brune epler, grønne appelsiner, svarte bananer. Små fluer svermer over frukten, mesker seg i forråtnelsen som gribber over et kadaver.

Normalt ville et slikt syn gitt meg brekninger, men ikke i dag.

De siste par ukene har jeg svevd i en slags unntakstilstand, kjølig, observerende, uberørt; så langt fra normalen som det er mulig å komme.

Kanskje er det kroppens overlevelsesstrategi.

Det er som om kroppen har forstått hva jeg trenger, utstyrt meg med en rustning som beskytter meg mot alle fysiske og følelsesmessige reaksjoner. Rustningen tvinger meg til å fokusere på alt som er praktisk og håndfast og konkret, gjør meg fattet, handlekraftig.

Så jeg setter i gang.

Jeg måker den bløte, råtne frukten over i en dobbel søppelpose, lar den treffe bunnen med et kvalmende splæsj. Frukten etterlater seg klissete, illeluktende flekker på fatet, jeg vasker det grundig, setter det i oppvaskmaskinen. Maskinen er fra før av nesten fylt opp av gammel, stinkende oppvask, jeg setter den på, det blir den første av minst to runder, muligens tre for å være på den sikre siden.

Jeg tømmer kjøleskap og fryser, skuffer og skap. Vasker over benken, over bordet, vasker gulv og overflater, ikke en eneste smule skal ligge igjen, ingen spor skal finnes etter oss. Alt skal bort, alt går i den doble søppelposen, jeg knyter den sammen, går ut og kvitter meg med den.

Da jeg kommer inn igjen henter jeg bagen min i gangen, bagen jeg pakket i all hast den kvelden verden raste sammen. Jeg bærer den inn på soverommet, tømmer innholdet utover senga, åpner klesskapet. Klærne hans er borte, han må ha vært her og hentet dem. Låst seg inn og ryddet ut, effektivt og usentimentalt, eller kanskje langsomt og tankefullt, hva vet jeg, jeg kjenner ham visst ikke.

Jeg river av det gamle sengetøyet, legger på nytt, setter på vaskemaskinen.

Først da stopper jeg opp, er tom for gjøremål, blir stående og lytte til rumlingen av maskinene, til lyden av knirking og prat og latter fra naboleilighetene. Lyden bærer så godt i gamle bygg, om jeg konsentrerer meg kan jeg nesten lytte til samtalene.

Jeg tenker på Jens som bor i leiligheten vegg i vegg, tar meg i å lure på hvor lenge det er siden sist jeg snakket med ham. I en periode, da han fremdeles var sammen med Silje, møttes vi jevnlig som vennepar, til middager, skiturer, hytteturer. Et år feiret vi til og med nyttårsaften sammen.

Så gjorde de det slutt.

Vi overhørte bruddet, hørte hele den grusomme, opprivende krangelen. Ikke hvert ord, men nok til å forstå, nok til å veksle hoderistende, medfølende blikk, stilltiende lovet vi hverandre at vi aldri skulle havne der.

Dagen etter flyttet Silje ut, ut av leiligheten, ut av livene våre.

Jens derimot, ble boende, fortsatte å være naboen vår, like tilgjengelig som før. Likevel sluttet vi å omgås.