av Siri Bjorstad Hjermann.
På søndag etter søndag går
dei begge til Guds hus,
men tankar flakkar, blikka går
dei unge er i rus.
I naboheimar vaks dei opp,
vart fødd på same dag,
dei hang i lag i leik og hopp
inntil ein dag det sa heilt stopp,
dei kjende ubehag.
Med hatt på snei og tørklehals
og arbeidshand i fang,
han drøymer om ein sakte vals,
å vera Don Juan.
For ved hans side sit ho der,
lett framlent, tenksom, søt.
Det hender at til Gud han ber:
– Gud, gi meg mot som kavaler;
å setja nådestøt!
Ho drøymer om at handa hans
lett rører hennar hud,
meir drøymer ho, om laurdagsdans,
om brudgom og om brud.