Sønner og fedre

av Erling Røhmer.

Dekadansens romere, av Thomas Couture.


Vi synger nå, vi opplyste menn,

Vi – de åpne og myke og varme.

Vi stille, sympatiske, rolige menn,

Som aldri vil gjøre noen harme.

Vi synger at pinselen snart er forbi,

At våre fedre snart er begravd;

Vi slipper å hugge, å hamre, å smi,

Snart er våre pinsler forbi.

Istedenfor slit, istedenfor splid,

Skal vi spille og skratte og leke!

Med verden som gjest – en endeløs fest;

Ta den, far! Vår arv er delt ut.

Ingen flere lekser, intet mer mas,

Nok pugging, nok fortid, nok avdanket fjas!

Vi ønsker mer farge, mer smak og mer liv,

Din mat var så kjedelig, din dress var så stiv.

For bedre enn marmor er levende tre,

Vegger og murer – hva skal man med det?

Smålig var far vår, «så sterk» og «så stor»,

Alltid i arbeid, i strid – uten mor.

Mens vi holder stramt rundt vår samboers hånd

Uten din døde Gud til å merke vårt bånd;

«Styrke i likhet og storhet i mangfold»,

Vi har renset ditt blod for alt hovmod og vold.


Så slutt nå å hviske – for husk: Du er død!

At din gamle åker er vårt nye brød;

At det vil komme en natt fylt med hunger og tørke

Og at vi – dine sønner – snart jamrer i mørke.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no