Sønner og fedre

av Erling Røhmer.



Vi synger nå, vi opplyste menn –

Vi, de myke og varme og åpne.

Vi synger nå, vi rolige menn,

Vi som har bedt Orfeus våkne.


Vi synger at pinselen snart er forbi, –

At våre fedre snart er begravd;

Vi slipper å hugge, å hamre, å smi,

Snart er våre pinsler forbi.


Istedenfor slit, istedenfor splid

Skal vi spille og skratte og leke!

Med verden som gjest – en endeløs fest!

Ta den, far! – vår arv er delt ut.


Ingen flere lekser, intet mer mas –

Nok pugging, nok fortid, nok meningsløst fjas!

Vi ønsker mer farge, mer smak og mer liv,

Din mat var så kjedelig, din dress var så stiv.


For bedre enn marmor er levende tre,

Vegger og murer – hva skal man med det?

Liten var far vår, “så sterk og så stor,"

Alltid i arbeid, i strid – uten mor.


Mens vi står ved siden av vår samboers hånd

Uten din døde Gud til å merke vårt bånd;

Styrke i ømhet og Storhet i mangfold,

Vi har renset ditt blod for alt hovmod og vold.


Så slutt nå å hviske: (– for husk: Du er død!)

At din gamle åker er vårt nye brød –

At det vil komme en natt fylt med hunger og tørke

Og at vi – ømme brødre – snart vil jamre i mørke.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no