Serotonin — kjærlighet, håp og landbrukspolitikk.


Houellebecq under boksignering i november 2016. Kilde: Wikipedia Commons.

Ved første blikk er det ingenting som skiller Serotonin fra Houellebecqs tidligere bøker. Det samme gjelder Florent-Claude, hovedpersonen. Likevel er opplevelsen en litt annen. Deprimerende, som alltid, men sjeldent latterlig deprimerende, slik jeg tidligere har opplevd Houellebecqs romaner. For jeg har ledd høyt og ofte av alle sammen, men ikke av denne. Det er mulig det er jeg som har forandret meg, men det vil jeg nødig tenke på. Florent er simpelthen ikke like kald, ikke like sarkastisk, og tidvis ikke like håpløs som hans forgjengere. Kanskje takket være Captorix, et antidepressiva som kjemper kampen mot Florents kortisolnivå — og taper. Resultatet er, paradoksalt nok, at romanen virker både lysere og mørkere enn resten av Houellebecqs forfatterskap. Lysere fordi det ikke finnes like mye mørk humor, og mørkere fordi det ikke finnes like mye humor. Heldigvis finnes det unntak, fraser som «I grunnen var jeg kanskje den eneste som virkelig hadde elsket henne, konkluderte hun med en slags forbauselse. Jeg avholdt meg fra å korrigere misforståelsen», men de er få og det er langt mellom dem.


I likhet med Underkastelse, som spår Frankrikes politiske utsikter, tar Serotonin for seg dagsaktuell politikk, denne gangen det franske landbrukets fremtid, og bøndenes økende frustrasjon. Likevel vil jeg presisere at Serotonin handler like lite om landbrukspolitikk som Underkastelse handlet om islam. Den handler om tiden, om våre idéer og våre fremtidige minkende forutsetninger for lykkelige liv.


Florent er, som hovedpersonen i Underkastelse, en hjelpeløs tilskuer til uungåelig katastrofe. I Houellebecqs tidligere romaner, som De grunnleggende bestanddeler og Muligheten av en øy hender det at karakterene tar aktivt del i vestens utvikling; De påvirker menneskehetens fremtid gjennom vitenskaplige gjennombrudd, eller, som i Plattform, de forsøker å profitere på Vestens dekadente sammensmelting av sex og økonomi. Disse temaene danner grunnlaget også i Serotonin, men de kommer til overflaten kun gjennom Florent-Claudes skepsis overfor GMO (genetisk modifiserte organismer), og det faktum at han stadig oppfordres, av leger og felles lidende, til å oppsøke prostitusjon eller sexturismeindustrien. Men Florent-Claude bare ser på, og er aller mest opptatt av sine egne utsikter: Kan han vinne tilbake potensen, lykken og Camille?


Det er dette som gjør Florent-Claude interessant — håpet. Minnet om solen i polarnatten, som han sier. For han har jo vært lykkelig en gang, det er mulig. Men hvor mye av håpet hans er basert på realistiske fakta, hvor mye er naive illusjoner, og hvor mye skyldes simpelthen Captorix, den hvite lille ovale tabletten som er designet for å påvirke livsoppfatningen hans? Med denne romanen ble det klart for meg at Houellebecqs romaner alle handler om håp, i større eller mindre grad. Det er menneskehetens største fiende og eneste venn. Håpet er paradoksalt, irrasjonelt og likevel absolutt nødvendig. I Serotonin står det endelig skrevet svart på hvitt: «Disse sonene kan man ikke nærme seg på en annen måte enn med bruk av paradoksale og gjerne absurde formuleringer; blant dem er uttrykket å håpe hinsides alt håp den eneste jeg kommer på». Selv så mørk, så mørk og ørkesløs som situasjonen er, klarer ikke Florent-Claude å stoppe å håpe. Han erklærer seg endatil gal på bakgrunn av dette lille spekket av håp og når han tar seg selv i faktisk å se frem til noe utbryter han «…herregud hvor vanskelig det er å nedkjempe håpet, hvor gjenstridig og utspekulert det er, har alle menn det sånn?».


Schopenhauer, Houellebecqs store filosofiske forbilde, sier at håp er en forvirring mellom lysten etter en ting, og muligheten for å anskaffe den. Den desperate, sier han, er den som ikke lenger har noe håp og som derfor handler uten frykt (i Serotonin er dette bonden Aymeric), mens den fortvilende er den som anser det han lyster etter som umulig, simpelthen fordi han lyster etter det. Florent fortviler.


Serotonin er ikke blant de beste av Houellebecqs bøker. Jeg er fristet til å si at historien er litt for liten. Her er simpelthen fortellingen om den deprimerte Florent-Claudes tapte kjærlighetsliv og hans siste åpenbaringer om menneskenaturen. Romanforfatterens oppgave, sier Schopenhauer, er ikke å forfatte storslagne historier, men å gjøre gjøre de små historiene interessante. Og dette lyktes Houellebecq med. Florents liv reflekterer sentrale problemstillinger ved det moderne samfunnet, men denne effekten hadde imidlertid ikke vært på langt nær like sterk dersom ikke Houellebecqs tidligere romaner lå til grunne. Historien om Florent-Claude er bare én av hundrevis som kunne blitt fortalt om hvordan et enkelt liv utarter seg i Houellebecqs univers. Personlig kunne ønske meg flere litt mer ambisiøse romaner, som De grunnleggende bestanddeler og Muligheten av en øy, hvor enkeltskjebner og nærmest kosmiske begivenheter sammenfattes. I mellomtiden er Serotonin fornøyelig lesning.




Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no