av Emil Boyson.
Gjennem det nakne rum,
flenget av solens bit,
velter fra syd en bris
ulmende vill og tung.
Muldlukt slår opp fra mark,
blået blinker som is,
sinnet vakler av kraft
midt mellom frost og ild.
Bekkens sølvpuls i sol,
meisens blanke fløyt,
luften vinkende høy
gnistrer mot sitrende blod.
Mørkere hulker det stilt
innunder sneens bro...
Hjertet, på vagt lik en blind,
famler mot usagte ord.