Som man roper i skogen

av Herman Wildenvey.

Det ensomme treet, av Caspar David Friedrich.


Som man roper i skogen, så får man svar,

slik lyder et gammelt ord.

Jeg ropte i skogen da ung jeg var,

og lyttet til ljom som tilbake bar

mitt rop mellom himmel og jord.


Jeg møtte med sanger på fuglers vis

hver gryende morgen, hver dag...

Jeg ropte i skogen til livets pris,

så det ljomet fra skoger i paradis.

Si, var det mitt øres bedrag?


Men som jeg rett inderlig nynnet og gnog,

lød der en annen klang,

ute fra verden, fra skog bak skog.

Det var som der under min himmel drog

fugler med fremmed sang.


Verden så vide som mennesker bor

klang i den tone, jeg fant.

Det var som om strenger fra syd til nord

i billeder, farver, syner og ord,

mitt hjemland til verden bandt.


Så lyste man lovløst mitt sangmål i bann

og det var som min røst forgikk.

Og stum syntes skogen på fjell og strand,

men menneskeskog i mitt skjønne land,

ha takk for hvert svar jeg fikk!


Og roper jeg ennu en gang iblant,

så svar meg tross himmel mørk.

Vi eier jo riket, og makten vi vant,

om ikke vårt målville tøv og tant

fikk gjøre vår skog til en ørk.


Men endog å være en ropende røst

i ørken for ingen ting,

selv det er for tusener sorger en trøst.

Jeg roper i skogen fra vår til høst,

tross skrattende ekko omkring.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no