Sommerskall

av Oskar Bae.

Høstskog, av Walter Moras.


Verden er sortglinsende. Ikke natten, som er lys og klar, stjernemerket og frisk, men skogen. Osp og bjørk har allerede felt mesteparten av løvverket, og stammene er vasket mørke og glansfulle av morgendisen og høstregnet. Lønnen er helt naken og spriker med fingrene i den nå alltid-lave solen.


God natt! Mens menneskene surrer rundt med sitt, brer trollene sin stjernedyne over dem. Her er så stille nå. Ingen fugl tør kaste sitt skrik over tretoppene, elgen står taus i tette granskogen og stirrer i sørgmodig kontemplasjon ut over kulturlandskapet. Traktkantarellen gror forsiktig gylne stilker og åpner bølgende hatter ut under tårevåte stubber og dampende detritus.


Jeg oppsøker en gammel selje som utallige ganger før har gitt meg ly. Den er høy som et hus med stamme så tykk som en vintønne. Som alltid er seljekronen ekstravagant. Grenene er mørke og glatte som slangeskinn under den fortsatt gule kronen. Gull, den er gull i den sorte skog.


Her treffer den riktige stemningen meg; skogen oser av nostalgi. Den gamle seljen holder fast i sitt døende løv – kloroplasten er for lengst trukket ut av bladene og sugd inn i treets kjerne, og tilbake står bare et tomt skall, et minne.


Dette døde sløret er mellom meg og himmelen. Det blåser, bruser i løvet og knaker i de gamle granstammene. Udifferensierte står de der, granene, de eviggrønne, som alltid har hele året i seg. Min gamle venn, seljen, er derimot kunstner. Det skjønner jeg nå, som jeg ser hvor sjelebevende han griper etter den forgangne sommer.


Ser du hva jeg holder i min hånd?

Ingenting. Det må jeg ha meg nær.

Jeg binder det med ordets fine bånd:

Jeg glemmer aldri det som ikke er.


Idet sommeren er borte og bare skallet står igjen, heves fortiden til et ideal, smelter det sammen med det hinsidige. Alle disse gulnede trærne besynger en usynlig realitet, bærer det gjennom skogen som i religiøs prosesjon og roper: Hør om det fantastiske som har skjedd, høysommeren har gjestet oss, og her er beviset, vårt vitnesbyrd! Og vifter med løvet, som var det en flis av Kristi kors.