Spiskammeret

av T.I. Ramnlys.

"Forfengjengelighet" (stilleben), av Pieter Claesz.


Våningshuset på Hove var ei klassisk trønderlån: Over tredve meter langt, ikke mer enn fem meter i bredden. Huset var opprinnelig fra 1827, men var blitt bygd på og renovert flere ganger siden den gang. Å holde låna ved like hadde vært livsverket til mang en odelsbonde: Mer enn hundre år med tilsyn, omsorg og vern var gnidd, skrubbet, hamret og høvlet inn i husets vegger, tak og golv.


Det var i live.


Et skjelett av bjelker. Hud av plankebord. Vannrør til blodårer og ventiler til lunger.


Husets hjerteslag var ei svak, nesten umerkelig pulsering som bare Embret kunne høre. Taktfaste slag som gikk gjennom lånas marg og bein.


Helt inn til kjøkkenet nådde de likevel ikke. Fra der hvor Embret satt i gyngestolen sin kunne han bare høre dem fjernt. Rommet var en dødsone i et hus som ellers vibrerte av liv. Et avkappet lem som var langsomt i ferd med å råtne bort.


Midtpunktet for dødsonen var spiskammeret. Det lå tvers overfor det hjørnet hvor Embret satt, så langt unna som det var mulig å komme. Han så ikke i retning av den lukkede døra som førte inn til det vesle kottet, men kunne likevel føle hvordan vesenet innenfor stirret på ham. Dødt. Ufravikelig. Intetsigende.

Embret kikket ut gjennom vinduet i stedet, mot tunet utenfor. Han var alene i rommet. Kjøkkenet hadde en gang vært husets sosiale midtpunkt, men slik var det ikke lenger.


En fremmed bil kom kjørende inn på gardstunet utenfor. Den stanset midt mellom de to som allerede stod parkert der: Elines vesle Mercedes, Arilds ruvende Land Rover. Embrets egen Volvo var blitt satt bort i et avsidesliggende skur. Han visste ikke riktig hvorfor de ⎯


Han satt henslengt i sofaen inni dagligstua og så på fotballkamp. Han holdt en kupong for Måltips i den ene hånda og stirret på skjermen med likegyldig blikk. De to tidligere kampene var gått slik han hadde tippet, og utsiktene til å få rett også denne gangen virket lovende. Så hvorfor brydde han seg likevel ikke mer enn ⎯


Embret kom tilbake til seg selv. Det stod ei fremmed kvinne ute på kjøkkengolvet framfor ham. Hun kunne være i slutten av tjueårene, høy og tynn, ikledd et stramt skjørt og ei hvit skjorte, med høye hæler på føttene og det svarte håret trukket stramt tilbake i en høy knute, noe som fikk ansiktstrekkene hennes til å framstå mye skarpere enn de muligens ellers ville gjort. Øynene hennes glitret himmelblått bak stålinnfattede brilleglass, og blikket var festet like ved Embret der han satt i gyngestolen.


Eline var også kommet inn i rommet. Hun så ikke i hans retning, og Embret merket seg først ved datteras tilstedeværelse da hun begynte å skramle med kopper borte ved kjøkkenbenken. Den krøkte holdningen hennes røpet hvor dårlig hun likte seg inne på kjøkkenet.


Det var ingen som likte seg der inne lenger. Familien var begynt å ete alle sine måltider inne i den tilstøtende spisestua. Arild og ungene skydde kjøkkenet fullstendig med mindre de var nær ved å forgå av sult, men Eline holdt fortsatt stand. Hun lagde all maten nå for tida. Hun var så nervøs og skvetten mens hun holdt på at ikke en dag gikk uten at hun knuste et eller annet. Med den farten hun holdt ville det ikke være én eneste uskadd tallerken igjen på Hove innen året var omme.


Embret var den eneste som hardnakket holdt fram med å oppholde seg inne på kjøkkenet størsteparten av tida. Han nektet å la seg drive ut derfra. Ikke engang av det stirrende vesenet inne i spiskammeret.


Den fremmede kvinna virket heller ikke utilpass der inne. Hun var i ferd med å snu seg langsomt om på stedet, for slik å ta hele rommet nøye i øyesyn. Dette var slående. Andre besøkende som var kommet inn dit i løpet av de siste månedene hadde sett ukomfortable ut nesten fra det øyeblikket de trådte inn over dørstokken. Ingen av dem var blitt værende lenge der inne.


Eline, borte ved kjøkkenbenken, var i full gang med å trakte kaffe, sette fram småkaker og løfte servise ned fra overskapa. Hun arbeidet raskt og nervøst, med kraftig skjelvende fingre. Det tok ikke lang tid før en av kaffekoppene glapp ut det ustø grepet hennes. Den knuste ved møtet med tregolvet.


«Tåpelige kvinnfolk!» bjeffet Embret. «Hvor mange av de koppene har du tenkt å ødelegge før du er nøgd?!»


Eline fór sammen ved de skarpe orda, og bøyde seg raskt ned for å plukke opp skåra etter koppen.


«Å, frøken Urdal, jeg er lei for det! » gispet hun fram. «Jeg er så fryktelig klossete for tida ... det er dette fæle rommet ... og den koppen tilhørte mors roseservise, til og med.»


Den fremmede kvinnas granskende blikk hadde stanset ved Eline. Hun betraktet henne nå med tydelig interesse.


«For meg er ingen skade skjedd, fru Aurstad,» sa hun, med rolig stemme. «Ta den tid De trenger, så får jeg snakket litt med Deres far i mellomtida.»


Eline skottet nervøst bort mot det hjørnet hvor Embret satt. Hun nikket, og vendte deretter tilbake til forberedelsene sine.


Hun lå på ryggen i senga og kastet en håndball opp i taket ovenfor. Dunk. Dunk. Dunk. Den gjentakende lyden var underlig beroligende. Den syntes å stilne noen av bekymringene fra gårsdagens trening, hvor alt hadde syntes å gå galt. Igjen. Ingenting lot til å ⎯


«⎯ mitt navn er Maria Urdal.»


Kvinna befant seg sittende beint framfor Embret. Hun hadde tydeligvis trukket med seg en av stolene fra kjøkkenbordet bort mot hjørnet hans. Det var en stivrygget pinnestol uten noen form for polstring, som etterlot henne sittende helt rettrygget, med knea sammen og føttene i en svakt skrånende vinkel ned mot golvet. Det forekom ham ei uhyre ukomfortabel stilling, men den lot til å falle denne stive, velkledde kvinna helt naturlig inn.


«Jeg er her på invitasjon fra Deres datter,» forkynte Urdal.


«Og hva for slags krypdyr er du?» gryntet Embret. «Advokat? Regnskapsfører? ... Ikke politi, håper jeg?»

Den fremmede kvinna lo dempet.


«Jeg er et medium, herr Hove.»


«Et medium?» Embret hadde ingen som helst formening om hva det var for noe.


«Det vil si at jeg evner å kommunisere med ånder. Jeg kan se slikt som er skjult for andre.»


Embret stønnet lavmælt.


«Idiotiske jentunge!» bjeffet han, og Eline skvatt til enda en gang.


«Deres datter har opplevd mye i den siste tida som uroer henne,» begynte Urdal med rolig stemme. «Det samme gjelder resten av familien. De hører skritt i rom hvor ingen befinner seg. Gjenstander forsvinner bare for å dukke opp igjen et helt annet sted. Dører går opp som skulle være forsvarlig lukket.»

«Vrøvl og innbilning!» glefset Embret. Han kikket ikke bort mot spiskammeret. «Eline er så skvetten at ei flue i vinduskarmen kan få henne til å tro at det spøker. Arild bare jatter med henne, og for ungene er det en spennende leik å late som om det finnes gjenferd i huset.»


«Og det faktum at ingen tør oppholde seg inne på kjøkkenet lenger?» spurte Urdal.


Embret åpnet munnen for å komme med enda et bryskt, avvisende svar, men ingenting kom ut. Han lukket den igjen, og ble deretter sittende og skule rasende mot Urdal, som forble like rolig. Det lød et knas fra den andre sida av rommet idet Eline knuste dagens andre kaffekopp. Embret var altfor rystet til å irettesette henne for det denne gangen.


«En vag, krypende følelse av ubehag fyller hele dette rommet, herr Hove. Den er øyeblikkelig merkbar og øker gradvis i intensitet fra det øyeblikket man kommer inn hit. Det er ⎯»


Han satt bøyd over skrivebordet med en blyant i hånda og ei skrivebok åpen framfor seg. Han slo enden på blyanten mot knokene i takt med dunkene som kunne høres inne fra rommet til Annika, mens han forsøkte å samle tankene om matematikkoppgavene. De syntes ikke å gi noen som helst mening. Han hadde alltid vært god i matematikk tidligere, men nå ⎯


«Herr Hove?»


Blikket til Urdal var interessert, og røpte langt større forståelse enn han likte.


«Jeg ... um ... hva sa du?»


«Jeg sa at denne følelsen av ubehag er verst foran og inne i spiskammeret. Ingen har så mye som gløttet på døra inn dit på flere måneder, så vidt jeg forstår.»


Embret ble kald over hele kroppen. Det stirrende blikket til vesenet inni spiskammeret var som glødende jern mot sida på hodet hans. Brennende. Skåldende. Umulig å ignorere.


Urdal betraktet ham i taushet for ei stund. Så reiste hun seg brått. Hun snudde ryggen til Embret og begynte å gå over kjøkkengolvet, beint mot spiskammeret.


Embret fór opp fra gyngestolen.


«NEI!» ropte han i forferdelse. «Ikke gjør det!»


«Frøken Urdal!» gispet Eline, som også lot til å ha oppfattet hva gjesten hennes var i ferd med å foreta seg. «Vær så snill, ikke ⎯!»


Det var for sent. Urdal hadde allerede stanset opp framfor spiskammeret. Hun grep omkring håndtaket og slo døra opp på vid vegg.


Embret stanset, gispende, halvvegs framme ved spiskammeret.


En dauding stirret på ham fra inni det vesle rommet. En gammel mann, med knortete lemmer og rynket hud. Han lå sammensunket på golvet der inne, med hodet halvt støttet opp mot den hylledekte veggen bakenfor, slik at de døde øynene stirret beint framover. Ei tynn strime blod rant nedover sida på halsen på den gamle mannen, fra det stedet hvor han hadde slått bakhodet mot en hyllekant. Det furete gamle ansiktet hans var bleikt og følelsesløst. Øynene stirret dødt ut i luften.


Det var Embret selv.


Han møtte sitt eget stirrende døde blikk, og var ute av stand til å se vekk.


Minner flimret framfor øynene på ham:


En forferdelig, rivende smerte i brystet. Som å bli revet i fillebiter innenfra ⎯ flerret som ei gammel skjorte. En mindre smerte i bakhodet like etterpå, nesten umerkelig til sammenligning. Tregolvet som kom farende oppover. En hard, rystende sammenstøt. Gjenstander som regnet ned overalt: Et hagl av syltetøyglass, kaffeposer og hermetikkbokser. En overveldende følelse av å ikke få puste. Ikke kunne tenke. Ikke kunne ... noen ting.


En bestemt men vennlig stemme nådde fram til ham fra et sted langt unna:


«De er død, Embret Hove. De har vært død i sju måneder alt.»


«Nei ...» hvisket Embret, nesten lydløst. Han stirret fortsatt inn i spiskammeret. Skikkelsen som hadde vært der inne var nå forsvunnet. Det vesle rommet var ryddet, de falne hyllene gjenreist. Matvarer stod igjen oppstilt på rekke og rad der inne, ordnet etter Elines gjennomførte system. Men alt var likevel ikke som det skulle være: Et tynt lag med støv dekket hver eneste overflate. Det hadde ikke vært folk inne i spiskammeret på mange måneder.


«De er ikke annet enn ånd nå, herr Hove,» lød Urdals stemme. «Men De er en svært sterk ånd. Mye sterkere enn vanlig. De er halvveis blitt en del av selve dette husets sjel. Den er gammel og kraftfull, og erkjenner Dem som sin herre ettersom De lenge var overhode her på gården.»


Embret visste at hun hadde rett.


Han klamret seg fast. Til huset. Til Eline. Til svigersønnen og barnebarna. Han kunne kjenne sine egne lemmer ⎯ ikke lenger det minste menneskelignende, men mer som langstrakte slyngtråder ⎯ viklet omkring hvert eneste rom i huset.


Han var ikke lenger redusert til en skygge av seg selv, et bilde av slik han hadde vært da han var i live. Han var ruvende, utstrakt, omfattende: Hans "jeg" strakte seg fra den ene kortsida på huset til den andre. Han kunne føle hvert rom i den store låna. Fra kjeller til loft, finstue til kjøkken. Han var golvuret som stod og tikket i dagligstua. Han var oljemaleriene som prydet veggene i finstua. Han var bøkene i biblioteket. Han var panelet på veggene, glasset i vinduene, spikrene i golvet. Han var hele huset, og huset var ham.


Trønderlånas hjerteslag pulserte omkring ham. Langsomt, taktfast, buldrende. Et kontrapunkt til de raskere og mindre øredøvende hjerteslaga som hørte til husets innbyggere.


Embret kunne føle hver og én av dem.


Arild satt og så på fotballkamp i dagligstua. Han forsøkte å involvere seg i kampen, men ei voksende likegyldighet var langsomt i ferd med å ta fra ham all glede over spillet.


Annika lå på ryggen i senga si og kastet en håndball opp mot taket. Tankene hennes var gjennomsyret av bekymring over hvor dårlig hun hadde gjort det på treningene i løpet av det siste halvåret.


Petter satt bøyd over ei lekse som han en gang i tida ville ha klart å gjøre seg ferdig med for lenge siden. Den enorme frustrasjonen han følte over å ikke få det til var bare så vidt overmannet av den sta besluttsomheta som ennå holdt ham i gang.


Eline ... Datter hans stod lent inn mot kjøkkenbenken med den ene hånda til brystet mens hun forsøkte å få kontroll med den raske pusten sin. Hun var fullstendig skrekkslagen. Hun følte det som om hun ikke hadde holdt opp med å være redd i én eneste gang siden den dagen hun hadde funnet far sin liggende død inni spiskammeret.


Det var ikke gått mange dagene etterpå før Eline ble klar over den fortsatte tilstedeværelsen inne på kjøkkenet. Far hennes var fortsatt der. Hun hadde ikke vært i stand til å se ham, men enkelte ganger hadde hun kunnet høre ham. Og hun hadde alltid kunnet føle hans iskalde nærvær.


De andre i familien hadde flyktet derfra, men ikke Eline. Hun holdt fram med å stelle til alle familiens måltider der inne. Hennes døde fars selskap gjorde henne skrekkslagen, nervøs, ubekvem. Men hun hadde tvunget seg selv til å holde ut med det likevel. Hun var mange ganger sterkere enn Embret hadde trodd.


«De driver dem alle ut av hus og hjem!» Den fjerne stemmen var som å få et piskeslag i ansiktet. «Kan De føle det, herr Hove? Hvordan nærværet Deres allerede har begynt å bryte dem ned? Det har drevet dem ut av kjøkkenet og bort fra hverandre. Det er langsomt i ferd med å øve enda større skade. Ønsker De virkelig å drive familien Deres bort fra den garden hvor Deres slekt har holdt til i mange hundre år?!»


Det tok Embret ei kort stund å forstå hvor orda var kommet fra. Han kunne ikke føle Urdal på samme måte som han kunne de andre folka inni huset. Dette var hennes første besøk på garden, og hun var ikke følelsesmessig knyttet til noen av husets innbyggere. Hennes tilknytning til stedet var følgelig uhyre svak.


Embret visste at det kvinna hadde sagt var sant, enda så vondt det gjorde å høre orda hennes. Han kunne selv føle skaden han hadde voldt. I Arilds likegyldighet. I Annikas bekymring. I Petters frustrasjon. I Elines evinnelige frykt.


«Hold opp med å klamre Dem fast, herr Hove. Slipp taket.»


Hvordan?


Det fortvilte spørsmålet kom ikke ut som en lyd, men snarere som en tanke som syntes å ringe voldsomt gjennom hele den langstrakte bygningen. Det fikk Eline til å løfte hodet med et rykk, Arild til å sette seg beint opp i sofaen, Annika til å miste ballen i golvet, og Petter til å springe opp på føttene framfor skrivebordet.


«Jeg evner ikke å drive Dem ut, herr Hove. Jeg er ingen eksorsist, og uansett er mitt formål her avhengig av at De forblir i denne verden. Min hensikt ved å komme hit i kveld var ikke for å hjelpe Deres datter, men å inngå en avtale med Dem: Jeg skal ta Dem med bort herfra, sette familien Deres fri, dersom De lover å hjelpe meg i framtida.»


Med hva?


Nok en gang runget spørsmålet gjennom hele huset, som et lydløst ekko.


«Enn så lenge er det min sak,» var Urdals svar. «Det De er nødt til å gjøre, herr Hove, er å finne en gjenstand De har en sterk følelsesmessig tilknytning til, og ta bolig i den ⎯ bare i den. Den må være liten nok til at jeg kan bære den med meg, men ellers står valget opp til Dem.»


I sin nåværende tilstand kunne Embret føle hver eneste gjenstand som befant seg inne i det store huset. Det gikk imidlertid opp for ham at han ikke kunne sanse dem alle sammen like klart. Noen var mye tydeligere, mye skarpere i kantene enn andre. Desto eldre og mer skattet en gjenstand var, desto bedre lot det til at han kunne sanse den.


Aller tydeligst var to små gjenstander som lå i ei lita skål oppe på peishylla inne i finstua. Forlovelsesringene til Embret og kona hans. Han valgte seg ut den minste av dem. Den som en gang hadde tilhørt Kristine.


Det var vanskelig å slippe taket. Han ville aldri ha klart det dersom tilknytninga til ringen ikke hadde vært så sterk.


Med ei kraftanstrengelse trakk han seg ut av huset ⎯ ut av bjelker, vannrør og panel ⎯ og gikk inn i den vesle ringen i stedet.


Det var som å miste alle sanser. Han kunne ikke lenger se. Kunne ikke høre. Kunne ikke sanse noe som helst annet enn selve den vesle sølvringen som var ham, i tillegg til litt av skåla den lå i. Hjerteslaga var stilnet av. Forbindelsene til familien hans var revet over. Han hadde vært stor og ruvende, rommelig og gammel. Han var nå en ørliten sirkel av sølv og kobber som var helt massiv innvendig og nesten ikke evnet å føle noe som helst utenfor seg selv.


Det var bare så vidt han kjente det da Urdal plukket ringen opp og bar den med seg vekk fra Hove.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no