Stein i glasshus



Kent Robert hadde aldri i sitt liv sittet i fengsel, men var, tvert imot, en suksessfull og høyst ettertraktet arkitekt. Faktisk hadde Kent Robert i løpet av de siste årene tegnet den ene kulturelle bastionen etter den andre, og hans fingeravtrykk var raskt i ferd meg å dekke hele Oslos ansikt.


«Funksjonalitet, funksjonalitet, funksjonalitet», hadde vært Kent Roberts motto gjennom hans år på arkitekthøyskolen, før han som ferdig utdannet arkitekt hadde endret det til «Tilgjengelighet, tilgjengelighet, tilgjengelighet». Ett år var det «Åpenhet, åpenhet, åpenhet», mens det nå virket som han hadde slått seg til ro med simpelthen «Grått, grått, grått». En ting er helt sikkert, de beste mottoene besto av ett ord, sagt tre ganger etter hverandre, på en bastant og overbevisende måte.


«Kom inn, kom inn, kom inn», sa Kent Robert med innøvd hjertelighet i stemmen, idet en ung og nyansatt arkitekt trådte inn på kontoret hans—det vil si, over på den gule delen av teppet som strakte seg fra den ene enden av det vidåpne kontorlandskapet til den andre.


«Sitt ned, sitt ned, sitt ned».


Den unge arkitekten gjorde som han ble fortalt og satte seg ned i den høyst ukomfortable designerstolen.


Kent Robert fomlet et par sekunder med noen tegninger på pulten fremfor seg. Underveis ytret han et par betenksomme ord og lyder som han sannsynligvis ønsket å gi inntrykk av at var fullstendig ufrivillige. «Eh, ja …» «Hm, det var den …» «Nei, dette …» «Vel, mhm …»


Han fikk det hele til å høres ganske alvorlig ut, men da Kent Robert kikket opp fra den siste tegningen i bunken virket han brått like jovial og velvillig som før.


«Disse tegningene dine!» utbrøt han, med et svakt ristende hode. «De er så…» Arkitektbaronen så seg omkring i det glass-, betong- og stål-kledde lokalet på leting etter adjektiv. «De er så…»


«Overdådige?» kom det fra en av de ansatte i nærheten, for hvem det både var vanskelig å ikke overhøre, og å bryte inn i, alle sjefens samtaler.


«Neeei, Roy Johnny; Eller jo, men det er ikke akkurat det ordet jeg så etter».


«Ekstravagante?» foreslo en annen.


«Ja, Fred Raymond, men likevel ikke helt …»


«Arkaiske?» spurte til slutt den unge arkitekten fremfor Kent Roberts skrivebord.


«Aha! Der har du det! De er fullstendig og utilgivelig arkaiske! Kan du ikke se det selv? Hvor lite funksjonelle, hvor lite tilgjengelige, hvor lite åpne. Bare se på disse marmorsøylene og på denne trappegangen—de har ingen funksjon, trappen går ingensteds!»


«Å få noe til å se storslått ut er da også en funksjon», svarte den unge arkitekten uberørt.


«Oida!» kom det brått fra Roy Johnny, som fortsatte noe lavere til sin nabo, «Hør på han da!»


«Det kan så være,» svarte Kent Robert omtenksomt, noe overrasket over den unge mannens selvtillit, «men alle slike bygg er jo allerede bygget. Trenger vi virkelig et nytt Partenon? Har vi ikke reist nok doriske søler og mytologiske frontoner til å kunne gå over til noe annet? Til å kanskje skape noe nytt?»


«Det virker sånn», svarte den unge arkitekten rolig. «Men jeg lurer i min tur på om vi ikke har reist nok glassbokser og stål-bur nå til å prøve noe virkelig nyskapende: Nemlig å bygge noe gammelt?»


«Ha!» utbrøt Fred Raymond i det fjerne, «sjukt å si».


Den unge arkitekten ble sittende like urørlig og behersket som før.


«Unge mann», fortsatte Kent Robert pedagogisk, «du kan ikke forvente at vi får en eneste kontrakt hvis alt vi tegner er nostalgiske gamle steintempler?»


«Hvem har sagt at det var alt vi trenger å tegne?»


«Greit nok, men selv ett bygg av denne typen—for det første vil det koste en formue, for det a …»


«Mer enn ombyggingen av alle disse kontorbyggene våre?»


«Hør her, åpne kontorlandskap ER fremtiden».


«Damn right!» avbrøt Roy Johnny.


«Det er bare samtiden som ligger etter. Folket trenger bare litt tid til å venne seg til at fremtiden er her, ikke bare i form av nye måter å arbeide på, men nye måter å definere skjønnhet på og …»


«Hva er egentlig den nye definisjonen på skjønnhet?»


«Det var da svært som du spør da. Nei, vi er ikke her for å snakke om det, vi er her for å diskutere tegningene dine. De er ikke i tråd med en eneste av retningslinjene jeg ga deg».


«Jeg kan ikke huske å ha fått noen retningslinjer».


«Vær så snill! De står i meldingen jeg sendte deg på appen vår, og de henger på veggen i kosekroken, og ved ping-pong-bordet, og i ballrommet. De er «Originalitet, originalitet, originalitet»—vårt motto! Alle arkitektene i mitt selskap er originale—alle tenker nytt—alle tegner hus jeg aldri før har sett maken til. Ikke nok med det: Hele den norske arkitektbransjen renner praktisk talt over av originalitet. Det er en utrolig tøff industri! Du blant alle er den eneste som klarer å levere noe fullstendig uoriginalt—du er den eneste som ikke skiller seg ut».


Den unge arkitekten hevet forsiktig på et av øyebrynene. Kent Robert fortsatte,


«Så hvis du vil fortsette å jobbe her må du begynne å tenke annerledes—mer som Roy Johnny, Fred Raymond og de andre her».


«Jeg ble ikke arkitekt for å tegne annerledes», svarte så den unge mannen, «jeg ble arkitekt for å konstruere noe som inspirerer».


«Ah, en idealist! Vel, du er født for sent, min venn. Folk lar seg ikke lenger inspirere av arkitektur. De har nemlig innsett, slik som oss før dem, at arkitektur ikke skal inspirere, den skal … den skal... Tilrettelegge for inspirasjon—ha! Hørte du det, Fred Raymond?»


«Ja, sjef. Genialt!»


«Og der har du forskjellen på den gamle og den nye byggekunsten. Den første setter dødt materiale først, den andre prioriterer levende, pustende mennesker».


«Forskjellen på ny og gammel arkitektur spør du meg», svarte den unge mannen ubeskjedent, «er at et klassisk bygg—hvor enn storslått det ser ut på dagen det står ferdig—blir bare vakrere og mer ærverdig for hvert år som går, mens alt som bygges nå til dags—hvert banebrytende prosjekt som settes opp—selv om det kanskje ser rent og stilfullt ut under åpningsseremonien, deretter blir mer depressivt og kjedelig for hver dag som går».


«Øyet som ser», svarte Kent Robert avfeiende. «Men la oss nå for all del returnere til møtets tema, for ikke å si dets moral: Du kan ikke fortsette å tegne slik du gjør, det vil lede deg ingensteds, i hvert fall så lenge du er ansatt i mitt firma».


To tause sekunder tikket gjennom rommet.


«Da slutter jeg», svarte den unge mannen.


«Hva?» utbrøt Kent Robert forbauset. Roy Johnny virvlet sjokkert rundt på stolen sin og dunket fra Fred Raymond som ramlet ned fra hoppeballen sin kunne høres fra den andre siden av rommet. «Det kan du ikke mene?» fortsatte sjefen, «Vi er det mest anerkjente arkitektselskapet i landet!»


«I Skandinavia», tilføyde Roy Johnny.


«Over fem hundre topp-kvalifiserte søkere ønsket seg stillingen din».


«Over tusen hørte jeg», ropte Fred Raymond mens han klamret seg på beina igjen.


«Du kan derfor ikke, alvorlig talt, si opp som følge av en slik selvfortjent smekk på håndleddet—etter ditt aller første oppdrag?».


«Jeg ser ingen grunn til å jobbe her hvis jeg ikke får tegne slik jeg vil».


«Men du må da forstå, kjære deg, at du ikke bare kan komme nyklekt ut av arkitektskolen og kreve full kunstnerisk frihet?»


«Vil jeg noen gang få noe frihet?»


«Selvfølgelig! Frihet til å rekke hånden inn i fremtiden og konstruere den iblant oss».


«Men ikke fortiden?»


«Fortiden …» gjentok Kent Robert med en grimase, «Fortiden er så passé. Fremtiden derimot, der har du the next big thing!»


«Da kan jeg ikke gjøre annet enn å slutte».


Kent Roberts forfengelighet var åpenbart såret og hans yrkesstolthet provosert. Han brettet stille opp skjorteermene, blottla et sett med tatoverte underarmer og fortsatte.


«Og hvor skal du dra? Hvor skal du jobbe? Jeg kjenner alle arkitektfirmaene i landet, og de fleste i utlandet, og de ansetter ikke sånne som deg».


«Sånne som meg?»


«Personer som fortsatt er bastet og bundet av tradisjon, ute av stand til å tenke nytt, arkitekter som kun produserer variasjon på variasjon på det samme gamle tema. Ser du ikke at det fantastiske med nåtiden er at den ikke har noe tema, at vi for første gang i historien står fritt til å gjøre hva vi vil! Vi har kastet regelboken—Vhopp!—ut av vindu!».


Den unge arkitekten så langt fra overbevist ut. Kent Robert fortsatte derfor, mer oppspilt og lidenskapelig enn før.


«Du burde være takknemlig for alt den moderne arkitekturen har gjort for deg. Vi har, i løpet av det siste århundret, lyktes i å drive ut så godt som alle primitive tilbøyeligheter for det folk som deg så bombastisk kaller det naturlig skjønne og det (hark!) tidløse. Vi har kurert menneskeheten for sin barnslige fascinasjon av det storslåtte og høyverdige. Bare tenk på alle ressursene som en gang ble sløst bort på unødvendig utsmykking og dekadanse: Alle de uendelige statuer og freser som bet seg fast som byller til ellers funksjonelle hus. For et strev! For et unødvendig og umodent mas! Det spiller da ingen rolle om banken du jobber i er bygget av granitt eller av glass, så lenge det er penger i den; Og hvem bryr seg om operaen minner om en pixelert østers—den er en aquired taste! Bøker er bøker enten de er omringet av stål eller stein—og fordringsløse, eksos-grå kunstgallerier gjør at kunsten på innsiden skinner mer! Og hvem bryr seg og byen vår blir grå? Grått er vakkert! Det er selve symbolet på forståelse og åpenhet: Stedet mellom svart og hvitt, hvor ingenting er så utålelig sikkert og konkret. Grått er nøytralitetens og toleransens farge, som ikke prakker på deg noen arrogante proklameringer om hverken det ene eller det andre. Med grått er alt ting tillatt, ingenting er feil. Kort sagt, der du ser fantasiløshet og banalitet, ser jeg en visjon: En bedøvende drømmetåke som sprer seg over byen, og som når du puster den inn, gjør at du glemmer alle fortidens fantaserer om «storhet» og «helligdom»—og om fortiden selv, dette overværende spøkelset som forfølger oss i form av byens gamle, råtnende ruiner, og som hvisker til oss alle sine primitive oppfatninger om rett og galt. Dets tid er omme, sier jeg. Merk mine ord. En gråere by ligger fremfor oss, en grå ny verden».


For første gang i samtalen lot den unge arkitekten sine følelser skimte på overflaten. Han stokket taust om på beina og sa med iskald røst:


«Jeg trodde dere bare var blinde, men dere gjør altså dette bevisst?»


«Jeg skjønner virkelig ikke hva det store problemet er! Vi er nå i stand til å bygge raskere og billigere enn noen gang, og alle politikerne og investorene er storfornøyde—ja, selv de ukultiverte massene er i ferd med å tilpasse seg vår visjon».


«Deres visjon? Deres forbrytelser mener du vel?»


«Forbrytelser? Ha! Forbrytelser?» stammet Kent Robert blåøyd.


«Har det aldri slått dere at folket—de ukultiverte massene som du kaller dem—aldri ønsket seg noen blinkende, sandblåst og gentrifisert hovedstad? At det bare var dere som ønsket dere det—og bank-sjefene, kunst-pampene og politikerne selvfølgelig, alle Filistrene som med lukkede øyne og åpen munn sluker hver bidige krusedull dere spytter ut».


«Ha! Der tar du feil, min venn. Folket elsker det vi spytter ut, og de vil elske det mer for hvert år som går, ettersom de glemmer, ettersom vi sakte visker ut, alle forspilte forutinntattheter om form, farge og symmetri. Og på den måten, fullstendig frigjorte, vil vi vil kunne bygge de mest funksjonelle, mest tilgjengelige, mest åpne, grå, originale og økonomiske—ja, der har vi det: Økonomi, min uerfarne venn: «Økonomi, økonomi, økonomi» er morgendagens arkitekt-filosofi. Høykultur til lavpris! Takket være vårt langsiktige arbeid».


Kent Robert benyttet seg av en kunstpause, for han la til, med lavere og tyngre røst:


«For som du tydeligvis vet, tegner ikke arkitekter hus, de tegner mennesker, og vi har kommet altfor langt i planene for det nye mennesket til at du, med din foreldede kjærlighet til en ru og steinet fortid skal klusse dem til».


Den unge mannen reiste seg og så bistert ned på Kent Robert.


«En dag vil folket våkne opp», begynte han, «og kjenne dere igjen for hva dere egentlig er».


«Kjenne oss igjen som hva?» spurte Kent Robert hånlig, masken hans fullstendig av.


«Banditter».


«Vi? Banditter?» utbrøt Kent Robert, Roy Johnny og Fred Raymond i kor. Et øyeblikks stillhet fulgte, før de tre brøt ut i en vill, panisk latter som spredte seg raskt til hele resten av kontoret.


I den nærmest øredøvende latterbølgen som fulgte plukket den unge mannen med seg sine ting og surfet stille ut av bygningen, med lyden av sine gapskrattende, tidligere kollegaer skvulpende rundt i ørene på veien ut.


Da han kom ut på gaten ble det derimot stille. Den unge mannen kikket seg bekymringsløst omkring, opp og ned den glassdekte, stilrene og fullstendig sjelløse promenaden. Plutselig fikk han øye på en grå og ensom brostein liggende ved sine føtter. Han plukket den umiddelbart opp og veide den med et par lette kast i hendene. Minst et dusin refleksjoner utførte den samme bevegelsen i vinduene rundt han. Den unge arkitekten plasserte så brosteinen omhyggelig i vesken sin, hvor den ble liggende sammen med hans andre arkitekt-redskaper mens han vandret hurtig inn i byen...


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no