Stemmen

av Vibeke Dahn.


Det er få ting som er så lunefulle som forelskelsen. Den oppstår helst brått og uforventet, og vokser ofte ut av proporsjoner. Den bærer gjerne med seg et ikke så beskjedent snev av både besettelse og begjær, og kan i så måte være vanskelig å kontrollere. På den andre siden kan forelskelsen helt plutselig fordufte. Forsvinne, noen ganger så godt som sporløst, like fort som den oppstod. Men den kan også forvandles til noe større og dypere. Dette Noe, som av poetene kalles kjærlighet.


Foranledningene til at folk forelsker seg, kan ofte være høyst merkverdige. Det kan skyldes et par vakre øyne, et sjarmerende smil eller smigrende ord. Det finnes dem som lar seg forføre av høyde eller hårfarge, evnen til å spille et instrument eller å frembringe latter hos andre. Andre igjen, kan finne på å forelske seg i lyden av en stemme. Og det er her vår historie begynner.


Det levde en gang en kvinne som elsket lyden av særegne mannsstemmer. Låten av en utvalgt mannsrøst kunne få det til å dirre i hele henne. Hun festet seg ved noe i tonefallet, eller falt for en bestemt klang. Stadig dukket det opp nye og spennende varianter som skapte fantastiske, frydefulle følelser i henne. Gang på gang lot hun seg fortrylle; verden rundt henne var full av vakre stemmer, den ene mer forlokkende enn den forrige. Og det ville ikke vært et problem, hadde det ikke vært for det førte til et jevnt skifte av partnere. For med det samme hun hørte en stemme hun likte, følte hun en presserende trang til å gjøre dem til sine. Slik gikk hun gjennom livet, fra den ene til den andre, og i sporene hennes lå det en lang rekke istykkerrevne hjerter og knuste håp, for ikke å si lett brustne stemmer.


Disse spesielt utvalgte var stort sett menn hun møtte i hverdagen. Én hadde hun overhørt på gaten en tidlig vårdag. Blikket hennes vandret dit ørene pekte, før resten av henne sporenstreks ble trukket i hans retning. Hun fulgte etter ham inn i et bakeri, der hun lokket ham inn i en smektende samtale om velduftende boller og brød. Hun elsket hvordan vokalene hans smøg seg inn og ut av henne, hvordan det svevende tonefallet omfavnet hver sitrende kroppsdel. Det tok ikke lange tiden før hun ble hans, og hun verdsatte hver dag hun fikk i hans selskap. Hun var viss på at dette var mannen hun skulle bli hos til sine dagers ende, for ingen kunne vel ha vakrere stemme enn ham?


Den neste hadde hun gleden av å lytte til på et folkemøte, en stormfull ettermiddag utpå høsten. Da han tok ordet, var det nærmest så øregangene hennes skulle sprenges av nytelse. Hver eneste uttalte stavelse var et kjærtegn, og den tunge bassen vibrerte i takt med pulsen hennes. Hun oppsøkte ham rett etter talen, hastet med å komme ham nær. De fant, ikke overraskende, tonen, og kort tid etter ble de et par. Hun frydet seg over de vidunderlige stundene de tilbragte sammen, og drømte om et helt liv i enhet med denne mannen. For ingen hadde vel deiligere stemme enn ham?


Så hendte det en sommerkveld at hun befant seg i et storslått selskap. Gjestene var antrukket i det staseligste de kunne oppdrive. De ble vartet opp med god drikke og smakfulle småretter, servert på blanke sølvfat av stramme tjenere. Hun var omgitt av varme smil, lystig latter og skjønn musikk. Det hele var en vakker drøm. Og da, med ett, som om kvelden ikke kunne bli bedre; fyltes rommet med sang. Den mest guddommelige stemme hun noensinne hadde hørt, frembragte toner hun ikke hadde opplevd maken til. Den var myk som den glatteste fløyel og dyp som det mørkeste tjern. Denne himmelske røsten bar på en glød som resonnerte med ilden i hennes indre, og vekket en følelsesstorm hun aldri hadde kjent maken til. Og der og da visste hun at denne mannen måtte hun ha.


Hun trengte seg fram gjennom folkemengden, higende etter å komme nærmere denne underfulle stemmen. Hun ble stående som forhekset ved synet av mannen. Dessverre var han på ingen måte spesielt skjønn å se til, andre ville kanskje til og med kalt ham mindre pen. Han var høy og tynn som en påle, håret lå som strie, tørre strå ned langs pannen og over ørene og ansiktet var preget av en lang og spiss nese med en anelse rødskjær på tuppen. Men, åh, den stemmen. Da applausen avløste sangen gikk hun opp til ham. Han kunne ikke unngå å bli sjarmert av hennes inderlige vesen og overstrømmende smiger, og resten av kvelden var deres.


Etter denne dagen var de to uadskillelige. Som heldig var, skulle det vise seg at denne mannen var langt mer enn kun en vakker stemme. Selv om det var lyden av den som oftest fikk henne til å sukke av henførelse. For henne fantes det omsider ingen tvil: det var ikke den stemme i verden som kunne overgå hans. Og for en gangs skyld hadde hun rett. Forelskelsen fikk leve lenge nok til å erstattes av kjærlighet, og gleden var stor den dagen de kunne feire bryllup. Hun forgudet ham, og han gjorde alt i sin makt for å glede sin kjære: han sang for henne, leste høyt fra bøker de begge likte, og førte henne inn i lange, gode samtaler. Han var oppriktig glad i å prate – hun var en svært takknemlig lytter. Deres lykke var fullkommen. Men som vi vet, varer ikke lykken evig.


Etter flere vidunderlige år sammen, hendte det ulykkelige: mannen ble svært syk. Han klaget over at halsen hans var som fylt av brennende nåler. Etter hvert ble det umulig å spise, langt mindre snakke. Til slutt ble det så ille at til og med pusten voldte ham grufulle smerter. Hun var fra seg av bekymring, livredd for å miste ham, og krevde at han skulle gjennomgå de beste behandlinger. Legene kom og gikk, tilbød salver og medisiner, men det hjalp lite. Hun håpet og ba, dag som natt, og nektet å forlate hans side.


En vond og tung tid fulgte, til endelig morgen rant da mannen våknet og følte seg bedre. Sykdommen hadde begynt å vike, og han kunne kjenne styrken vende tilbake. Han smilte mot hun som satt ved sengen, og tok sats for å fortelle hva han følte, men det kom ingen lyd over leppene hans. Mannen var stum.


De ga det tid, men da ingenting hendte forstod de at stemmen hans var borte for alltid. Denne ugjenkallelige vissheten førte til at frykten grep henne. Aldri mer skulle hun høre lyden av stemmen hans. Han ville aldri tale eller synge for henne igjen. Hun elsket ham inderlig, men ville det holde? Var hun sterk nok til å stå imot, hvis hun hørte en annen vakker røst? Var kjærlighet i seg selv nok, om fristelsen ble for stor? Hun ble nær slitt i stykker ved tanken på at hun noen gang kom til å forlate ham, og fortvilte fordi hun innerst inne visste at det var det som kom til å skje.


Hun visste at til syvende og sist var det opp til henne, og denne gangen nektet hun å la seg styre av skjebnen. Hennes aller kjæreste hadde måttet ofre stemmen, nå var det hennes offer som stod for tur. Hun løftet kniven opp mot tinningen. Først skar hun av det ene øret, så det neste. Hvis hun aldri skulle få høre stemmen hans igjen, ville hun heller ikke høre noen andres. Hun skulle aldri mer forelske seg igjen.

Og slik gikk det til at de to skulle få leve sammen, i kjærlig taushet, til sine dagers ende.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no